Jeg husker bygdebutikken vår. Den lå nederst i en sving, i et gult lys som om den var tatt ut av et gammelt fotografi. Alle kalte den bare kiosken, og det var kanskje derfor den føltes som en drøm. Vi ungene gikk innom for å kjøpe karameller og kjeks, men jeg fikk sjelden penger. Noen ganger, helt i smug, puttet mor noen kroner i hånden min. Hun la en finger over munnen, og jeg skjønte at Steinar ikke skulle vite det.
Før vi gikk inn, kikket nabojenta alltid gjennom ruten. Hun ville se om Steinar satt inne i kiosken. Satt han der, snudde jeg og gikk hjem igjen. Men om onkel Nils sto ved disken, ble alt annerledes. Han så meg allerede i døra, smilte og ropte til Rønnaug bak disken at hun skulle finne fram den største sjokoladen hun hadde. Så la han hånden på lommeboka og sa at han skulle betale.
En gang spurte Rønnaug hvorfor han så ofte kjøpte godteri til dattera til Åse, mens andre unger fikk veie opp hundre gram om gangen. Onkel Nils trakk på skuldrene og svarte at han syntes synd på et barn som så sjelden fikk slike gaver. Rønnaug sa ikke noe. For henne telte dagsomsetningen i kassen.
Hjemme hos oss var det aldri ordentlig fred. Steinar likte meg ikke, og jeg merket det hele tiden. Han kunne bli sint for sko som sto feil, for en tallerken som ikke var ren nok, eller for blikket mitt. Når han begynte å heve stemmen, stilte mor seg mellom oss. Hun skjermet meg med kroppen og ba ham roe seg. Da ble han enda sintere. Han sa at hun hadde ført et fremmed barn inn i huset, og at hun ikke hadde rett til å svare ham. Jeg forsto ikke alt den gangen, men jeg var bekymret for mor.
Morens skjønnhet var bare igjen på noen gamle bilder i en trekiste på bunnen av skapet. Der smilte hun med et varmt ansikt. I samme alder så mange av kvinnene i bygda fremdeles bra ut, men mor hadde visnet tidlig. Det var familielivet som hadde tatt det fra henne.
Steinar fant alltid noe å klage på, selv om alt var gjort perfekt. Folk i bygda undret seg og lurte på hva han egentlig manglet. Han hadde stort og velstelt bruk, et solid hus og orden på tunet. Jeg tok bare gode karakterer, oppførte meg pent og kom lett inn på høyskolen i Lillehammer. Mor motsa ham aldri. Hun gjorde alt han sa, uten å si et ord, for å unngå krangel.
Da jeg reiste for å studere, kjente jeg en enorm lettelse. Men jeg tenkte på mor, som igjen var alene med ham. I telefonen og når jeg kom på besøk, spurte jeg hvorfor han var så sånn. Jeg sa at jeg ikke følte en dråpe kjærlighet fra ham, og at jeg trodde han ikke elsket henne heller. Mor senket blikket og snakket om noe annet. Hun sa at han hadde en vanskelig karakter, at det kom til å bli bedre, og at jeg ikke skulle tenke på det, bare på studiene.
Etter utdanningen flyttet jeg ikke hjem. Jeg fikk jobb som økonom i et stort foretak i Oslo og en liten hybel i et personalbygg. Der hadde jeg et sted for meg selv, et rom ingen kunne bestemme over. På jobben traff jeg Anders. Han var nyutdannet som meg. Vi møttes stadig oftere, spiste lunsj sammen og gikk turer etter arbeidstid.
Da Anders fridde etter et år, ble jeg lykkelig på en måte jeg ikke kjente igjen. Jeg så for meg bryllupet, den hvite kjolen, dansen, og ansiktet til mor da hun fikk se det. Jeg håpet at i det minste nyheten skulle få Steinar til å vise litt varme.
Neste helg dro jeg til bygda for å fortelle foreldrene mine. Under middagen sa jeg at jeg skulle gifte meg. Mor begynte å gråte, og øynene hennes lyste av glede. Hun snakket allerede om hva som måtte ordnes. Steinar sa ingenting. Han la fra seg gaffelen, reiste seg og gikk ut. Han kom ikke inn igjen.
Senere sa mor på kjøkkenet at han nektet å bidra med penger til bryllupet og ikke ville være med. Da jeg fortalte Anders, tok han meg i armene og sa at vi ikke trengte noens penger. Vi kunne ordne alt selv. Jeg skammet meg likevel for svigerforeldrene mine. Jeg tenkte på hva de måtte tro om familien min. Til slutt bestemte vi oss for et enkelt middagsselskap i bedriftskantinen, med bare noen få venner og Anders’ familie. Steinar kom ikke. Mor sa til alle som spurte at han hadde blitt syk og ikke kunne reise.
Rett før maten sto vi i et lite sideværelse, og mor hjalp meg med brudesløret. Hendene hennes skalv, og tårene la seg i øyekroken. Hun så på meg med en så dyp sorg at jeg ble urolig. Så hvisket hun at hun hadde en stor synd mot meg og ba meg tilgi henne. Jeg trodde det bare var fordi Steinar ikke var der, og fordi selskapet var så lite. Jeg tok henne rundt skuldrene og sa at det satt på hans samvittighet, ikke hennes. Anders og jeg kom til å bli lykkelige. Hun nikket, men ansiktet hennes ble ikke lyse resten av kvelden.
Etter bryllupet ble mor svakere og svakere. Hun gikk ned i vekt, beveget seg langsomt og klaget over at hun var trøtt. Hun kom til Oslo noen ganger, satt på kjøkkenet hos oss og begynte på en viktig samtale. Hver gang stoppet hun midt i en setning. Hun rakk det aldri.
Da mor døde, var Steinar merkelig rolig. Det var ikke noe følelser å se, ikke en eneste tåre, og han snakket ikke med noen fra bygda. Jeg husker hvor vondt det var å se den kulden. Etter begravelsen gikk vi inn i det tomme huset for at jeg skulle hente tingene mine. Ved dørterskelen stanset Steinar meg. Han så på meg med harde øyne og sa at nå som mor var borte, var det ingen som ventet på meg lenger. Jeg hadde ikke noe å gjøre der. Det var slutten på oss.
Årene gikk. Anders og jeg bygde en trygg familie og fikk to herlige barn. Til slutt fikk vi ny leilighet, og livet ble rolig og godt. Men jeg glemte ikke mor. Jeg reiste til bygda for å stelle graven, legge ned blomster og bare være hos henne. Når jeg gikk forbi det gamle tunet, så jeg Steinar som arbeidet ute, men jeg stoppet aldri. Huset var blitt fremmed. Jeg tenkte ofte at en annen mann ville vært stolt av barnet sitt og barnebarna, og ventet på at vi skulle komme. Ikke han.
I høst var jeg på kirkegården igjen. Det var kaldt, og himmelen hang grå og tett over bygda. Først så jeg bare en mann borte ved mors grav. Hjertet mitt dro seg sammen fordi jeg trodde det var Steinar. Men da jeg kom nærmere, så jeg at det var onkel Nils. Han hadde en gammel, varm jakke på seg og dro forsiktig opp visne blomster som frosten hadde tatt.
– God dag, onkel Nils, sa jeg og stanset ved grinda. – Jeg ventet ikke å se deg her. Skal du også gjøre det fint?
Han rettet seg opp, tok seg til ryggen og sukket tungt. Ansiktet var fullt av rynker, og blikket var trøtt.
– Å, er du der, vesla, sa han. – Ja, jeg tenkte at jeg skulle hjelpe til. Tørrblomstene gjør det så forsømt. Det må bli fint før frosten setter inn for alvor.
– Jeg er ikke noen vesla lenger, smilte jeg. – Eldstedatteren min skal snart gifte seg. Tiden flyr.
– Ja, den flyr, sa han og gned seg i ryggen. – Den verker, skjønner du. Når været skifter, er den ikke til å holde ut. Nå blir det snø før kvelden.
Han hostet og så ned i bakken. Så møtte han blikket mitt. Noe i ansiktet hans var blitt annerledes, stramt og alvorlig. Han tok et skritt nærmere.
– Du vet, Svanhild, sa han. Det var første gang han kalte meg ved det fulle navnet mitt. – Mange år siden ga jeg et menneske et løfte. Jeg lovte å aldri åpne munnen. Jeg har holdt det. Men nå er Åse borte, og jeg skal snart følge etter. Jeg orker ikke bære dette lenger. Jeg må fortelle deg sannheten. Du har rett til å vite hvorfor Steinar var som han var. Han er ikke faren din.
Jeg hørte ordene, men de gikk ikke inn i meg med en gang. Jeg sto bare der, med kulden i brystet, og så på ham.
Så fortalte han alt. Han og mor hadde elsket hverandre i ungdommen. Mor bodde i den rike delen av bygda, der de store gårdene lå. Familien hennes var stolte og så ned på de fattige. De ville ha en fin og velstående svigersønn. Mor var redd foreldrene sine, så forholdet deres holdt hun helt skjult. Ikke engang den nærmeste venninnen visste noe. Bygda undret seg over at den unge kvinnen på kontoret viste alle frierne bort. Folk trodde hun ventet på noen fra byen.
Sannheten kom da mor oppdaget at hun skulle ha barn. Da hun fortalte foreldrene sine, ble det et voldsomt oppstyr. Åses mor var desperat. Hun var villig til å gjøre alt for at datteren ikke skulle gifte seg med den fattige naboen. Hun fant en mann som kunne gifte seg med Åse med en gang og ta barnet som sitt. Faren hennes sa at de skulle gi hvilken som helst medgift, penger og eiendom, men Nils skulle aldri komme inn i huset deres.
Valget falt på Steinar. Han var eldre enn mor, hadde et mørkt sinn, men var praktisk og glad i penger. Da de tilbød ham en stor sum og et bruk for å tie og gifte seg, sa han ja. Men han nektet å bo sammen med svigerforeldrene. Derfor måtte Åses foreldre flytte ut av det nye huset og inn i en gammel plass i den andre enden av bygda.
Hele bygda ble sjokkert. Ingen kunne forstå at den vakre ungjenta giftet seg med en så kjedelig og grov mann. Onkel Nils husket at det regnet kaldt på bryllupsdagen, og at det var den tyngste dagen i livet hans. Fra første dag viste Steinar hva han følte. Han elsket ikke Åse, og da jeg ble født, ble det bare verre. Mor tilga seg aldri. Hun følte at hun hadde sviktet den eneste hun elsket, og hun ville ikke ha flere barn med Steinar, av frykt for at de skulle bli slik som han.
Også onkel Nils måtte etter hvert skape seg et liv. Han giftet seg med en kvinne som hadde en sønn fra før, oppdro ham som sin egen, og sammen fikk de en sønn til. Han prøvde å leve vanlig. Men hver gang han så meg i bygda eller utenfor kiosken, kjente han et stikk i hjertet. Han visste at datteren hans vokste opp uten kjærlighet. Det eneste han kunne gjøre, var å kjøpe en sjokolade i smug. Foreldrene til Åse hadde advart ham: prøvde han å nærme seg meg eller si sannheten, ville han miste huset.
– Slik var det, Svanhild, sa onkel Nils til slutt. – Nå vet du alt.
Jeg sto lamslått. Alt jeg trodde jeg visste, ble snudd på hodet. Jeg forsto hvorfor Steinar ikke kunne se på meg, hvorfor mor skalv i stemmen og hvorfor hun ba meg om tilgivelse før bryllupet.
– Ikke døm moren din for hardt, la han til og satte luen på hodet. – Hun hadde det ikke lett.
Så snudde han seg og gikk langsomt bortover stien. Ved utgangen stoppet han, løftet hodet mot den mørke høsthimmelen der de første snøfnuggene allerede falt. Han hvisket noe, og så fortsatte han mot bygda og lot meg stå igjen alene med tankene og minnet om mor.
