Du, jeg må fortelle deg hvordan det gikk da jeg og mannen min, Morten, dro på besøk til foreldrene hans på bygda for aller første gang. Vi reiste til et lite tettsted rett utenfor Lillehammer, og jeg kjente fjær sommerfugler i magen.
Vi hadde knapt rukket å svinge bilen inn på tunet, før moren til Morten kom ut på trappa og satte hendene i siden, akkurat sånn som bestemødre på bondegård pleier når de skal by opp til kaffeprat ved kjøkkenbordet. Hun ropte, nesten syngende:
Neimen, Morten! Hvorfor sa du ikke ifra? Jeg ser jo du ikke kommer alene!
Før jeg rakk å si hei, hadde Morten allerede tatt rundt meg og presset meg varmt inn mot seg:
Mamma, dette er kona mi, Ingrid!
Svigermor, Sigrid, som stappet inn i et rutete forkle snurpet i livet, kom stormende mot meg med et stort glis:
Velkommen skal du være, svigerdatter!
Hun ga meg tre kyss midt på kinnet, akkurat sånn som er vanlig her på bygda, så jeg kjente duften av hvitløk og nystekt brød bre seg rundt oss. Hun klemte meg så godt inntil seg at jeg et øyeblikk trodde ribbeina mine skulle knuse. Hodet mitt ble presset inn mellom to solide, lune puter av svigermors bryst.
Så trakk hun meg fra seg, målte meg opp og ned, og så på Morten:
Si meg, gutten min, hvor har du funnet denne tøtta hen?
Han lo rått:
Jo, vet du, i byen! På biblioteket, faktisk. Er pappa hjemme?
Nei, han er hos naboen og fikser ovnen. Men kom dere inn og ta av skoene, jeg har nettopp vasket gulvet!
Utenfor sto halvparten av bygdas ivrigste unger og glodde på oss som om vi var kjendiser.
Sander, løp du bort til Oline og si at Mortens far er hjemme sønnen har tatt med seg svigerdatter!
Jaja! svarte han, og forsvant nedover grusveien.
Vi gikk inn i stua. Morten hjalp meg av med kåpen min den jeg fant på tilbud i Oslo og hang den på knaggen ved vedovnen. Så la han hendene mine mot den varme ovnsveggen og la kinnet sitt inntil fingrene mine:
Min kjære kokk, så varme hender du har!
I neste sekund smalt det med jernkasseroller og krus på kjøkkenet. Sigrid fløy rundt og dekket på, bestikk klirret og kopper ble satt frem det var nesten som om hun tryllet opp maten ut av løse lufta. Og du vet, jeg ble så nysgjerrig på denne ekte bygdestua. Der, midt på langveggen, hang gamle rosemalte familieportretter. Vinduskarmer med blondegardiner og gulvet var dekket av hjemmestrikka filleryer. Ved ovnen lå en feit, rød katt og slumret.
Forresten, vi gifta oss i forrige uke, hørte jeg plutselig stemmen til Morten, som om han sa det ut i lufta.
Og vips, med lynets hastighet, sto det mat på bordet: rause skiver av fenalår, surkål, hjemmebakt grovbrød og favoritten min en nydelig lammerull midt på fatet. I ei stor bolle sto rømmegrøt og boller med tyttebærsyltetøy.
Jeg skal innrømme at magen rumlet godt.
Nå får du roe deg, mamma, utbrøt Morten mellom to munnfuller brød. Her er det mat nok til halve bygda.
Sigrid satt ned en halvlitersflaske blank akevitt ved siden av lammerullen og tørket hendene fornøyd på forkleet:
Nå er vi klar, folkens!
Og sånn ble jeg, Ingrid, kjent med Mortens mor. Morten og Sigrid lignet hverandre som to dråper vann mørkt hår og røde kinn begge to. Bare det at Morten min er rolig og snill, mens svigermor er som et sommerregn: høylytt og plutselig, men aldri kjedelig. Jeg tror hun har temmet flere ville hester og stanset ikke få gyngende låvebranner opp igjennom!
Så smalt døra i yttergangen. En lav, rødmusset herremann, akkurat som du forestiller deg en bygdekar, kom inn og blåste kulda av seg.
Nei, se der ja, for et opplegg! ropte han med et fornøyd smil.
Han ga Morten en klem, uten å tenke på sotete arbeidsklær eller hender som luktet av ved og pipe.
Hei på deg, pappa!
Vask deg på hendene, så kan vi klemme etterpå, kom det bestemt fra Sigrid.
Så tok faren min hånd og hilste med et glimt i øyet:
Velkommen, frøken!
Han het Lars Mortensen, og hadde fnisende blå øyne, et rødskjær i skjegget og bølgete hår som kunne minne om kobbertråd.
Sigrid, server noe suppe til meg også, da! sa Lars, og dunket i bordet med kaffekannen.
Vi skålte i saft og akevitt:
Skål for dere!
Og etter maten kjente jeg motet vokste litt, så jeg torde spørre:
Du, Lars, hvordan kan det ha seg at alle i familien heter Morten eller Lars?
Han gliste:
Enkelt, Ingrid! Bestefar, faren min og jeg alle har vi bygd ovner i flere generasjoner. Men Morten her har valgt seg mekanikerfaget.
Norge trenger mekanikere også, pappa! svarte Morten.
Er det vanskelig å mure ovn, Lars?
Det er et håndverk, unge dame! svarte svigerfar og løftet pekefingeren. Den skal varme, bake gode brød og være vakker, uten å sote. Ikke bli lurt av at jeg ser skrøpelig ut vi rødhårede er seige som vidje og solkyssa hele livet!
Han Lars er god til alt! skjøt Sigrid inn.
Far, fortell en historie da!
Lars så lurt på oss, kremtet og begynte:
Ja ja, hvis dere vil høre, så vær så god! Denne første handler om slåtteenga i juli. Vi hadde ei ku som het Mathea, husker du, Sigrid? Ei koloss av ei kufes, melka som et helt lite melkebruk sjøl. Hele bygda dro ut sammen, kvinner og menn, og vi svingte ljåen før sola hadde rukket å titte over åsen.
Det var steikende hete, kleggen bet oss til blods! Og så var det det året både elg og villsvin så ut til å ha slått seg sammen oppe i åsen det var jaktfolk overalt.
Midt i arbeidsdagen, da svetten rant og alle var trøtte, fikk jeg et lite innfall sikkert varmen. Jeg slapp ljåen, spurtet over enga og ropte: Se opp! Villsvin! Og klatra sporenstreks opp i et tre. Hele gjengen kastet alt de hadde av redskap og spratt etter!
Haha, men hva skjedde så?
De voksne ble så sinte at jeg nesten fikk ei rive i bakhodet, men etterpå ble det mer trøkk i slåtten!
Sigrid klarte ikke holde seg:
Din tullete rødtopp!
Men far, si noe om de ordentlige villsvinene, da!
Kan godt det! Da jeg og Sigrid var unge og Morten ennå var en fjern idé, var jeg en ihuga jeger. Men etter denne turen sluttet jeg å jakte. Den vinteren det hendte snødde det tett, og jeg sa til Sigrid at jeg skulle på jakt. Hun ba meg bare passe meg.
Jeg gikk og gikk, men fant ingenting. Begynte å bli mørkt, og jeg var klar til å snu. Plutselig hørte jeg villsvin helt nærme. Jeg snek meg innpå og skjøt trodde jeg hadde truffet, men bommet. Og i det neste øyeblikket kom galten løpende rett mot meg! Jeg løp som bare det og fikk klatret opp i et tre, og der satt jeg nesten hele natta.
Du var sikkert livredd! skøyt Sigrid inn.
Ikke avbryt, da! Jo, der satt jeg. Galten la seg under treet, og hele flokken ble med, så jeg turte nesten ikke puste. Om morgenen fant Sigrid og noen naboer meg, og de måtte nesten bære meg hjem før jeg turte gå på egne bein.
Du er min store helt, sa Sigrid og klappet ham på kinnet. Vil du ha mer te, Ingrid? Vi har både nyhøstet urtete og honning fra egne bikuber!
Gjerne det, tusen takk!
Sigrid skjenket rykende te i store krus, mens peisen knitret.
Morten, fortell hvordan du reddet søstera mi.
Lars holdt på å sette teen i halsen og lo:
Dagen før hadde søsteren til Sigrid sendt melding om at hun ville komme på besøk. Vi var glade, men hun klaget under middagen: Beina mine verker så fælt.
Har du prøvd å bli stukket av bier? spurte jeg, og hun svarte nei. Så tok jeg henne med ut til bikubene, ba henne trekke opp skjørtet til over knærne og plasserte ei bie på hvert kne.
Hun takket først, men etter en stund begynte halve nabolaget å høre på bannskapen hennes enorme utslett, og beina hovnet opp så hun ikke kunne gå på flere dager!
Snill som du er, du! sa Sigrid med et smil.
Hvordan skulle jeg vite at hun hadde allergi? Ingrid, du har vel ikke allergi mot honning?
Nei, Lars, det har jeg ikke!
Fint, da kan du bare spise!
Vi satt lenge med teen og bare koste oss. Ute hadde mørket senket seg, og kroppen min ble blytung og døsig. Sigrid dro for gardinene og spurte:
Hvor vil dere sove?
Kan vi ligge oppe på ovnen, sånn som i gamle dager? Du, Ingrid, blir du med?
Klart jeg vil!
Sigrid ordnet vattdyner til oss oppe på ovnsleie, og Morten løftet meg forsiktig opp på den varme ovnsbenken. Du kan tro det luktet gammelt treverk, ullpledd og brød. Da Morten sovnet på et blunk ved siden av meg, lå jeg lenge og hørte på lydene i huset. På siden min pustet noen tungt:
Pjoff, pjoff, pjoff
Det er fjøsnissen, tenkte jeg, sånn som i eventyrene!
Men vet du hva? Neste morgen fant jeg ut at det nok bare var surdeigen som sto og boblet i en bolle, glemt på ovnen over natta.
Vi kommer nok til å besøke Mortens foreldres gård mange flere ganger høre flere røverhistorier rundt bordet, varme oss ved ovnen og spise ferskt hjemmebakt brød. Men det får jeg fortelle deg mer om neste gang!
