Da stillheten ble så tung at den nesten gjorde vondt, lød den første applausen som et skudd.
Én, så en til. Etter et øyeblikk eksploderte hele salen i jubel. Folk reiste seg, klappet, noen ropte «Bravo!», kvinner tørket tårer, menn hostet brydd for å skjule sin rørte stemme.
Ida sto urørlig, som i en drøm.
Hjertet slo hardt i brystet hennes, og hun hørte kun sus i ørene. Hun var sikker på at de ville jage henne bort, men isteden ble hun blikkfanget det bare, lille jentebarnet som hadde dukket opp fra ingenting.
Professor Harald Aas kom sakte mot henne. Skrittene hans ekkoet over parketten.
Hva heter du, barnet? spurte han lavt.
Ida hvisket hun.
Og hvor har du lært å spille slik?
Ingensteder. Hun trakk på skuldrene. Mamma viste meg noen noter resten har jeg lært selv.
Aas så lenge på henne, som om han prøvde å forstå hvordan så ren musikk kunne strømme fra fingrene til et barn uten sko. Så vendte han seg til publikum:
Mine damer og herrer, i kveld har vi vært vitne til et virkelig mirakel.
Applausen brøt løs igjen, men Ida hørte ikke lenger. Hodet hennes svømte. Hun hadde ikke spist på to dager.
Professoren merket det, og ropte på kelneren:
Hent mat til henne. Med en gang.
Etter noen minutter kom det en skål varm suppe foran henne. Ida spiste nølende, stille, som om hun fryktet noen ville ta den fra henne. Aas betraktet henne med et lunt smil.
Da kvelden var over, var salen tom. Bare stearinlysene brant ned, og luften luktet av parfyme og voks.
Har du et sted å sove? spurte professoren.
Hun ristet på hodet.
Noen slektninger?
Nei. Det var bare mamma
Aas nikket.
I morgen klokken ti venter jeg på deg her. Jeg skal ta deg til musikkskolen. Du skal spille for dem.
Jeg kan ikke hvisket hun. Jeg har hverken klær eller sko
Han smilte mildt.
Det får du ikke bekymre deg for.
Neste morgen sto Ida foran hotellets inngang ren, frisert, i en enkel, men pen kjole.
På ryggen hadde hun en ny sekk, og inni lå det samme gamle bildet av moren hennes.
Professor Aas kom presis klokken ti, i en mørkeblå Opel fra gamle dager.
De snakket nesten ikke på veien. Bare én gang spurte han:
Hva følte du da du spilte i går?
Det var som om mamma stod ved siden av meg. svarte hun stille.
Han smilte, og kjørte videre.
Musikkskolen i Oslo tok imot dem med alvorlig varme. Sekretæren så skeptisk på Ida.
Beklager, professor Aas, men prøvespillingen er ikke før til våren.
Hør henne i fem minutter. sa Aas. Bare fem.
Etter fem minutter sto rektoren oppreist, og visste ikke hva han skulle si.
Dette barnet trenger ikke prøvespilling. Hun er musikken.
Slik ble Ida Flå den yngste eleven ved skolen.
Årene gikk.
Navnet hennes dukket opp på plakater, i intervjuer, på TV.
De sa at hennes musikk ikke var teknikk, men sjel.
Men hun glemte aldri den første skålen med suppe og salen der hun fikk spille for aller første gang.
Professor Aas ble hennes mentor, og etter hvert som en far. Han fulgte henne mens hun vokste, så scenene ta henne imot med begeistring, og publikum gråte under konsertene hennes.
Og likevel var det alltid et streif av sorg i blikket hennes, som hos et barn som har vært sulten.
Åtte år senere, på samme hotell «Imperial» i Oslo, arrangerte de igjen festen «Mulighet for de unge».
Et nytt flygel, samme publikum, flotte dresser, glitrende smykker.
Professor Aas satt på første rad nå hvithåret, men stadig rakrygget og stolt.
Konferansieren gikk opp på scenen:
Mine damer og herrer, i kveld er det en ung kvinne blant oss, med en historie som startet akkurat her. Ta godt imot Ida Flå!
Hun kom ut i hvit kjole, uten sminke, med et vennlig smil.
Salen ble stille.
Hun satte seg ved flygelet, men før hun spilte, så hun ut over folket:
For åtte år siden kom jeg inn hit barføtt. Jeg ville bare ha mat. En mann sa: «La henne spille.» I kveld spiller jeg for ham.
Så spilte hun.
Den samme melodien, men nå mer moden, mer kraftfull.
Hver tone bar både smerte og lys.
Da siste akkord døde ut, reiste Aas seg. Han klappet ikke han så bare på henne. I øynene hans var det tårer.
Han nærmet seg, omfavnet henne og sa:
Nå kan du mette hele verden med musikken din.
En uke etter etablerte Ida sin egen stiftelse «Noten av håp».
Allerede første dag besøkte hun Oslo sentralstasjon, der hjemløse barn sov.
Hun gikk bort til en liten gutt som satt på fortauet og rakte ham en varm skolebolle.
Er du sulten?
Ja.
Spiller du på noe, da? spurte hun.
Nei svarte barnet.
Ida smilte:
Kom med meg. Jeg skal lære deg.
Avisene skrev:
«Jenta som spilte for en skål suppe, gir i dag brød til andre.»
Men Ida visste at det virkelige mirakelet ikke var applausen eller berømmelsen.
Det hendte den kvelden, da én mann sa:
«La henne spille.»
Og siden ble ingen sulten, så lenge musikken fantes.
