Da jeg fylte ti år, giftet faren min seg på nytt. Stemoren min ble raskt gravid, og kort tid etter kom lillebroren min til verden. Dermed ble jeg gratis barnepike, kokke og hushjelp alt på én gang.
Familien kalte meg bare Hei, du. Jeg gikk kledd i klær som hadde vært for små for meg lenge, mens broren min fikk nye leker annenhver dag. Da han ble eldre, mistet jeg til og med mitt eget rom: Jeg ble flyttet ut i stua, og lillebror fikk ta over rommet mitt.
Det eneste jeg virkelig kan takke faren min for, er at han straks satte en stopper for alle stemorens forsøk på fysisk straff. Men han forbød henne aldri å ydmyke meg. Hver eneste dag måtte jeg høre at jeg var stygg ingen ville noensinne ha meg og dum jeg kom aldri til å få utdanning og ville ende opp som vaskehjelp.
Stemoren min gjentok hver dag at jeg bare kom til å bli tolerert i huset til jeg fylte atten år, og på bursdagen min skulle hun kaste meg ut på gata.
Alle feriene mine tilbrakte jeg hos farmor. Hun så også på meg som familiens sorte får. Hun forbannet dagen sønnen hennes giftet seg med moren min, og gledet seg over at moren min hadde flyttet ut.
Jeg lurte alltid på hvorfor jeg ikke bare ble sendt til barnehjem.
Seks måneder før jeg ble atten, overhørte jeg en samtale mellom faren min og stemoren. Da falt alle brikkene på plass. Stemoren min sa at jeg aldri kom til å gå med på det, og faren min beroliget henne: Han skulle nok få meg til å overføre leiligheten til dem, og det var ingen grunn til bekymring.
Men, han tok feil. Stemoren min hadde god grunn til å bekymre seg. Jeg brydde meg ikke lenger om deres nedsablinger eller broderens erting.
Tidligere hadde jeg fryktet myndighetsdagen, men nå gledet jeg meg bare til den.
På bursdagsfesten min var alle til stede: faren min, stemoren min, farmor og stemorens foreldre.
Etter min første bursdagsfeiring med te og kaker på åtte år, fikk jeg beskjed om å gjøre meg klar til å dra. Da jeg spurte hvor jeg skulle, svarte farmor:
Du er voksen nå. Fra i dag har du ansvar for egne valg. Nå er du også nødt til å takke familien din for alt de har gjort for deg. Nå blir du med faren din til notaren og gitt leiligheten din videre. Du har arvet den fra din mor, men det var aldri meningen. Hun lovte å skrive testament til sønnen min. Nå er det din plikt, så gjør deg klar.
Ansiktene deres var så alvorlige at jeg nesten brast ut i latter.
Ja, farmor. Jeg skal takke familien min for alt de har gjort for meg. Som takk kaster jeg dere ikke ut i dag, men gir dere en uke til å pakke. Tiden er ute.
Og så brøt det løs. Jeg ble anklaget for å være utakknemlig, stemoren min ropte at hun hadde oppdratt en slange, faren min slo meg i ansiktet. Stemorens foreldre begynte å snakke om at de hadde advart henne mot andres barn. Farmor slo i døra og sa hun var ferdig.
De flyttet ut. De flyttet hjem til farmor.
Noen dager senere dukket faren min opp. Han ga meg et ark og sa at siden jeg ikke hadde gitt leiligheten til dem, måtte jeg betale denne gjelden. Og så gikk han.
Jeg åpnet arket, og der stod det:
Mat 324 000 kroner.
Klær 54 000 kroner.
Skoleutstyr 14 000 kroner.
Hygieneartikler 2 660 kroner.
Hvitevarer 4 620 kroner.
Kommunal boligstøtte 64 800 kroner.
Sum: 464 080 kroner.
Hva med at foreldrene faktisk har forsørgeransvar for mindreårige barn? Det brydde ikke min far seg om.
Jeg skaffet meg jobb og de siste seks månedene ga jeg en tredjedel av lønna mi hver måned til faren min for å dekke denne gjelda.
Det kommer til å ta meg rundt syvåtte år å bli kvitt den. Da er jeg virkelig fri.
Livet har lært meg at det å stå opp for seg selv, selv når man er alene, gir styrke du ikke visste du hadde. Spesielt her hjemme i Norge, hvor friheten til å ta egne valg virkelig har verdi.
