Da jeg kom hjem fra jobb, var katten borte.
Jeg, Morten, har alltid vært en rolig og ordentlig fyr, uten noen dårlige vaner. På min 25-årsdag ga foreldrene mine meg en gave som betød mye for meg: De hjalp meg med penger til den første innbetalingen på boliglånet mitt, så jeg kunne få min egen leilighet her i Oslo. Jeg flyttet inn, og livet mitt var ganske stille jeg jobbet som utvikler og holdt stort sett for meg selv.
For å gjøre dagene litt mindre ensomme, bestemte jeg meg for å adoptere en kattunge. Kattungen hadde et lite handicap i forbeina sine, og de som hadde moren hans ønsket egentlig å avlive ham. Jeg syntes synd på ham og tok ham med hjem. Jeg kalte ham for Bamse. Bamse og jeg fikk fort et godt forhold jeg skyndte meg hjem fra jobb for å treffe ham, og hver dag ventet han på meg på dørmatta ute i gangen.
Etter en stund begynte jeg å treffe en jente på jobben, og ting utviklet seg raskt. Hun het Gunhild, og etter bare noen uker flyttet hun inn hos meg. Gunhild likte aldri Bamse særlig godt, og hun ba meg flere ganger om å finne et nytt hjem til ham. Jeg sa nei hver gang og forklarte hvor mye Bamse betydde for meg.
Gunhild ga seg ikke, og presset meg igjen og igjen til å kvitte meg med katten. Etter hvert sa jeg bestemt at Bamse skulle bli boende. Da mente Gunhild at katten ga oss et dårlig inntrykk hun syntes gjestene våre ble frastøtt av Bamses underlige bein. Jeg ble stående midt mellom Gunhild og Bamse; jeg brydde meg om dem begge.
Mine foreldre likte heller ikke Gunhild særlig, de mente hun virket frekk og lite vennlig. De ba meg ta det rolig med forholdet, og sa jeg burde tenke meg om før vi tok det videre.
Da Gunhilds foreldre kom på besøk, ble alt klart for meg. Faren hennes lo høyt da han så Bamse idet han kom inn døren. Han kalte katten rar. Jeg tok umiddelbart Bamse i forsvar, men hele kvelden holdt Gunhild og faren hennes på med spydige kommentarer og forslag til hvor vi kunne plassere katten. Moren hennes lo med dem, og Bamse ble gjort narr av hele tiden.
Dagen etter, da jeg kom hjem, var Bamse ikke der. Jeg spurte Gunhild hvor katten var. Hun sa bare kort at hun hadde tatt ham med til dyreklinikken og latt ham være der.
Jeg lette etter Bamse i fem timer til slutt fant jeg ham han lå sammenkrøpet, og begynte å male så snart han så meg. Jeg tok ham i armene, og han var tydelig lettet.
Da vi kom hjem, ba jeg Gunhild om å pakke tingene og flytte ut. Jeg ville aldri se henne igjen. Hun virket bare avstøtende for meg etter det.
Neste morgen pakket Gunhild sakene sine og dro stille sin vei. Hun var tydelig fornærmet hun hadde aldri trodd at en katt kunne bety mer for meg enn henne. Nå bor jeg og Bamse alene igjen, og han kommer løpende til døren hver dag jeg kommer hjem fra jobb.
Livet har lært meg at man skal stå opp for de som betyr noe for deg, uansett hvor liten eller annerledes de er. Det er ikke alltid mennesker jeg trodde jeg kunne stole på, viser seg å være verdt tilliten. Bamse vil alltid ha en plass hos meg.
