**Den første sviket Pål måtte lære seg: en leksjon som sitter fast for livet**
Pål har alltid følt seg litt usikker på grunn av sin beskjedne høyde. På barnehagen var han den minste i gruppa selv jentene så ut til å strekke seg litt høyere enn ham. Venner hadde han ingen, så han lekte alene, og når de andre barna snappet leker fra ham, trakk han på skuldrene og holdt kjeft, uten å klage til foreldrene.
På skolen ble ikke situasjonen bedre. Lærerne og medelevene kalte ham «lillekrabbe», og han fikk høre flere ertende kommentarer enn han klarte å telle. Det eneste han kunne gjøre, var å knytte nevene enda hardere. Da ertingene til slutt ble uutholdelige, ba han foreldrene om å melde ham inn i en idrettsforening.
Et par år senere var han nesten uigenkjennelig. Han hadde vokst, blitt sterkere, og kroppen hans var nå muskuløs og tonet. Allerede i niende klasse begynte jenter å vise interesse, men Pål bar på barndommens såre minner og ville ikke slippe noen inn på så kort varsel.
**Den første romansen og det første slaget i ansiktet**
Da han begynte på universitetet i Oslo, endret livet hans kurs. Han ble mer selvsikker, fikk lett kontakt med folk, og jentene begynte å vise ham oppmerksomhet med en sjenerøs dose beundring.
Slik møtte han Ane, en student som bodde i en leilighet på Grünerløkka. Først gikk han bare bort og leverte henne nøklene til inngangsdøren, men en dag inviterte hun ham inn. Så smått utviklet de et flørtende forhold.
Det var likevel ikke den dype lykken han hadde håpet på. En kveld, styrt av hjertet, spurte han:
Skal vi gifte oss?
Ane lo høyt:
Pål, du har hele livet foran deg! Du er kjekk, sportsglad, og tro meg du får mange flere jenter. Du kan date hvem du vil, og så velge den beste til slutt.
Er du seriøs? stemmen hans ble kald.
Selvsagt! hun trakk på skuldrene. Jeg har en forlovet. Han er den mest attraktive og rikeste i nabolaget, sender meg jevnlig penger så jeg slipper å bo på hybel. Vi ses bare i feriene, mens jeg tilbringer nettene med deg.
Ordene traff ham som en kniv.
Så jeg er bare et midlertidig alternativ? spurte han med bitterhet.
Pål, du liker meg virkelig! Men du forstår jo
Pål reiste seg, pakket sammen sakene sine.
Såret du meg? fnyste Ane mens hun så ham gå. Bra at du får sannheten nå. Ikke stol på jenter med en gang. Bli bedre kjent før du åpner hjertet.
Pål gikk bort og følte seg brukt.
**Hjemmekoselig varme i stedet for knuste drømmer**
Da han kom hjem, slapp han kofferten ved dørstokken.
Gutten, hva skjedde? spurte moren bekymret. Skal det ikke bli bryllup?
Sånn er livet, svarte han kort, mens han trakk frem en ring fra lomma. Her, ta den. Du får den mer nytte av enn jeg.
Moren så på ham med et tungt blikk.
For et fint slag, jeg skal bære den selv, sukket hun. Gå på kjøkkenet, jeg har bakt dine favorittkanelboller og laget peppermynte-te. La oss sette oss, snakke litt.
Pål merket den varme omsorgen han så lenge hadde savnet.
**Enda et slag mot selvtilliten**
På universitetet unngikk han Ane, men hun oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Etter forelesningene ble hun ofte sett hånd i hånd med Kjell, hvisket med ham, og forsvant så i ukjente retninger.
Pål forsto at hennes ord bare var en unnskyldning. Han hadde vært et midlertidig tidsfordriv, en erstatning til hun fant noe «bedre» igjen.
Den tanken satt fast som en dårlig smak i munnen.
Et par dager senere dukket en ny test opp.
Pål, kom på bursdagen min! ropte Tiril, en av de vakreste studentene i studiet, overraskende opp foran ham.
Var dette et ekte sjanse eller bare en ny felle?
