16. juni
Jeg vokste opp i en liten bygd et par hundre kilometer fra Oslo. For å komme til byen om sommeren, måtte man ta en liten ferje over en elv som av og til var ganske stri. Om vinteren gikk veien via en snødekt fylkesvei, der bilene kjørte langsomt og snøen kunne lave ned i dagevis.
Likevel var det liv i bygda, og folk holdt sammen. Alle kjente hverandre, slo av en prat på butikken eller postkontoret, delte både gleder og bekymringer. Hjelpsomhet var en selvfølge, og naboene var der om det trengtes.
Mor het Ingrid, og hun fikk meg etter mange års venting men hun fikk meg utenfor ekteskap. Min far var Henrik høy, mørk, og svært populær blant alle. Han var gift med mors beste venninne. Ingen ante noensinne hvem som var min virkelige far. Henrik hadde allerede tre barn med sin ektefelle, og var aldri villig til å gå fra familien sin. Mor ønsket ikke ødelegge venninnens liv.
Siden jeg var baby, hadde jeg lekt med datteren til Henrik, som fikk navnet Sigrid. Vi gikk i samme klasse på barneskolen, og var som erteris. Egentlig var vi søstre på fars side, men ingen visste det heller ikke vi. Både Sigrid og jeg hadde musikkøre, og begynte sammen på musikkskolen. Vi avsluttet skolen med gode karakterer og drømte om å studere musikk ved universitetet i Oslo.
Etter avsluttet skolegang skilte veiene våre seg Sigrid flyttet fra bygda, jeg ble boende. Kontakten ble brutt, og i mange år snakket vi ikke sammen.
Barndomsdrømmene ble til vanlige ønsker, ingen av oss fulgte musikkveien. Sigrid utdannet seg til ingeniør, og jeg ble frisør på bygda. Livet gikk sin gang, jeg giftet meg med Lars og fikk to sønner. Bare av og til slo det meg hvor nært jeg hadde vært Sigrid lenge før.
Tiden gikk, og mor ble syk. Hun fikk kreft, og jeg gjorde alt jeg kunne for henne. Rett før hun døde, fortalte hun meg det morsomste og vondeste hemmeligheten:
Din far… din far… Kom nærmere, jenta mi…
Ordene traff meg hardt jeg hadde vokst opp sammen med søsteren min uten å vite det! Det forklarte kanskje hvorfor vi alltid hadde vært så like, hadde samme interesser kanskje lå det i blodet.
Å finne telefonnummeret til Sigrid tok sin tid. Henrik og kona hadde for lengst flyttet til Oslo, og sporene etter dem var få. Gjennom bekjente fikk jeg til slutt tak i nummeret.
Jeg ringte og hørte gleden i stemmen hennes med en gang hun skjønte hvem det var. Sigrid lo og var overlykkelig over å høre fra barndomsvenninnen sin. Jeg visste at denne historien måtte fortelles ansikt til ansikt, så vi avtalte å møtes hjemme i bygda.
Et par dager senere kom Sigrid tilbake, og vi satte oss ved kjøkkenbordet og pratet lenge, mimret om barndommen, skolegangen og alt vi hadde opplevd. Vi ble enige om å holde kontakten, besøke hverandre oftere, og jeg begynte å snakke med min far Henrik.
Henrik ba om unnskyldning til kona si, og hun tilga ham. Nå besøker han og Sigrid meg jevnlig, også på graven til mor. Henrik snakker med barnebarna sønnene mine har fått en bestefar de er glade i.
Sannheten kom frem etter mange år, men uten å skade noen. Livet lærte meg at vi alle har hemmeligheter, og før eller siden bringer ærlighet oss nærmere hverandre.
