Mamma var alltid veldig streng med meg. Pappa var ofte bortreist på forretningsreiser, og mamma tok vare på meg alene. Pappa var glad i meg, og hver gang han kom hjem, hadde han med seg en mengde gaver til meg. Mamma viste ikke like mye hengivenhet. En dag dro pappa avgårde på en reise og kom aldri tilbake.
På skolen hadde jeg aldri noen venner. Jeg gikk alltid kledd som en tigger, i en gammel uniform som mamma hadde funnet i en søppeldunk. Hun pleide å si: «Bruk det du har. Først må jeg få orden på livet mitt, og jeg har ikke penger til deg.» Så jeg holdt ut og brukte det stygge antrekket gjennom hele femte klasse.
Senere ga en nabo meg uniformen til datteren hennes, som nettopp hadde fullført skolen. Jeg brukte den til jeg var ferdig med videregående. Når det gjaldt sko, brukte jeg det jeg hadde, og de duget noen år før de ble altfor små. Til slutt fullførte jeg videregående med gode karakterer og bestemte meg for å studere videre. Økonomi ble mitt valg. På campus fortsatte jeg å bruke klær jeg fikk av vennene mine når de ikke lenger ville ha dem.
En dag møtte jeg Henrik, som hadde uteksaminert noen år tidligere. Vi begynte å gå på date, og til slutt ble jeg introdusert for foreldrene hans. Da jeg besøkte dem, skammet jeg meg litt over de gamle og slitte skoene mine. Jeg hadde våte føtter, men moren hans lot som hun ikke la merke til det. Neste dag inviterte hun meg på besøk og ga meg et par nye sko.
Jeg var redd for at Henriks foreldre ikke skulle like meg, men de begynte snart å behandle meg som en del av familien. Jeg kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort for å fortjene det. De ga oss en bolig i gave da vi giftet oss, og etter jeg ble ferdig med studiene fikk jeg en jobb i svigermors firma, hvor jeg tjente veldig godt. Endelig kunne jeg skaffe meg det jeg trengte. Jeg slutter aldri å takke Gud for at jeg fikk hjelp til å klare meg gjennom livet.
Da mamma fikk vite at jeg var gift, hadde en god jobb og eget leilighet, kom hun raskt for å be om økonomisk støtte. Men samtalen vår ble overhørt av min svigermor. Hun ba Henrik og sønnen vår komme hjem med det samme. Til slutt forklarte Henrik til mamma at hun ikke burde forvente noe mer av meg. Han sa til henne at han var takknemlig for at han har en datter, men at hun ikke burde komme til huset vårt igjen. Siden den dagen har mamma ikke tatt kontakt, og nå gleder jeg meg til å bli mamma selv.
Livet har lært meg at omsorg ikke alltid kommer fra dem vi forventer, og at takknemlighet og nestekjærlighet hos andre kan lede oss til en bedre og lykkeligere framtid.
