Da moren min oppdaget at jeg var gift, hadde fått en god jobb og egen leilighet i Oslo, kom hun raskt og ba meg om økonomisk støtte.
Moren min hadde alltid vært streng med meg. Faren min var ofte ute på reise, og det var bare mor som tok vare på meg hjemme. Far var glad i meg, men hver eneste gang han kom hjem, fylte han rommet med gaver. Mor viste aldri den samme varmen. En dag dro far ut på forretningsreise og kom aldri tilbake.
På skolen hadde jeg aldri noen venner. Jeg gikk alltid rundt i en gammel, fillete skoleuniform som mor hadde funnet utenfor en container på Majorstuen. Hun pleide å si: «Bruk det du har. Jeg må få orden på livet mitt førstdet finnes ikke penger til deg ennå.» Tålmodig bar jeg denne uniformen gjennom hele femte klasse.
Senere ga naboen, fru Berg, meg uniformen som hennes datter, Solveig, nettopp hadde vokst ut av. Jeg brukte den til jeg var ferdig på skolen. Når det gjaldt sko, tok jeg det som tilfeldigvis var i gangen, og de holdt akkurat til føttene mine vokste ut av dem. Jeg klarte meg gjennom videregående, bestod med høye karakterer og bestemte meg for å studere økonomi på universitetet i Trondheim. På campus gikk jeg fortsatt i klær vennene mine ga meg når de var lei dem.
En natt, eller kanskje det bare var en underlig drøm, møtte jeg Halvard på lesesalen, en som hadde fullført noen år tidligere. Vi begynte å sees under norrøne måneskinn, og til slutt introduserte han meg for foreldrene sine. Da jeg besøkte dem for første gang, skammet jeg meg over de gamle, slitte skoene mine. Føttene mine var kalde og våte, men moren hans låtsas ikke å merke det. Neste dag ble jeg invitert tilbake, og hun overrakte meg plutselig et par helt nye sko, pakket inn i papir med norske flagg.
Jeg fryktet bestandig at Halvards foreldre ikke ville like meg, men ganske snart var jeg en del av deres familie. Jeg aner egentlig ikke hva jeg gjorde for å fortjene det. Som bryllupsgave fikk vi et lite, rødmalt trehus langt ute på landet. Etter at jeg tok eksamen, ansatte svigermoren min meg i sin bedrift i sentrum, og jeg begynte å tjene godt med kroner. Endelig kunne jeg kjøpe det jeg trengte selv. Jeg vil aldri slutte å vende blikket mot himmelen, takke for alt som har hjulpet meg gjennom livet. Noen ganger svever jeg over landskapet som en fugl i drømmen min, over fjorder og fjell, og skjønner at det er mulig å flyte videre.
Da min egen mor fant ut om dette nye livet at jeg var gift, hadde en god jobb og egen bolig kom hun fort på døren for å be om økonomisk hjelp. Samtalen vår forvandlet seg på et vis, som om stemor plutselig sto der og hørte oss gjennom veggene, og plutselig kalte hun både mannen min og sønnen vår hjem fra skogen med et rop som rungte som uvær over Hardangervidda. Til slutt forklarte Halvard min mor at hun ikke lenger måtte forvente noe av meg. Han sa at han var glad for å ha en datter i livet sitt, men at hun ikke lenger skulle komme på besøk til oss. Etter det har moren min aldri kontaktet meg igjen, og nå venter jeg spent, i denne surrealistiske og litt tåkete drømmen, på at barnet mitt skal komme til verden.
