Mamma har alltid vært ganske streng med meg. Pappa var ofte ute på forretningsreiser, så mamma måtte styre skuta hjemme alene. Pappa var glad i meg, og hver gang han kom hjem, ble det nærmest en kastefest av gaver over meg. Mamma, derimot, var mindre raus med kjærligheten hun så ut til å tro at ømhet kunne rasjoneres, omtrent som brødet på søndag.
Så en dag dro pappa ut på en reise, og kom aldri tilbake. Helt typisk.
På skolen akkumulerte jeg null venner. Jeg gikk rundt som en litt stusselig utgave av Oslokirken, iført en sliten uniform mamma hadde funnet ja, faktisk på gata. Hun sa alltid: «Bruk det du har, Ingrid. Først må jeg få orden på livet mitt, så det er ikke penger til deg.» Så jeg bar tappert den ufine uniformen gjennom hele femteklasse, og ingen la merke til at jeg ikke akkurat smeltet inn.
Senere ga naboen meg uniformen til datteren sin, som akkurat hadde tatt sitt siste farvel med skolen. Den ble min trofaste følgesvenn helt til jeg var ferdig med videregående. Når det gjaldt sko, snek jeg meg til det som passet og de holdt et par år, før de rett og slett ikke rommet føttene mine lenger.
Jeg gjennomførte videregående med glans og kastet meg over økonomistudier på universitetet, selvsagt i Bergen for i Oslo er det jo bare kaos. På campus bar jeg fortsatt klær vennene mine syntes var «sååå 2021», og helst ga meg når de trengte mer plass i skapet.
En dag møtte jeg Henrik, som var ferdig med studiene noen år tidligere. Vi begynte å treffe hverandre litt forsiktig i starten, det er tross alt Norge vi snakker om men snart fikk jeg hilse på foreldrene hans. Jeg var pinlig klar over de gamle skoene mine, våte og slitne, men mamman hans lot som hun ikke så det (det er jo typisk norsk å ignorere slike ting). Dagen etter ble jeg invitert på besøk, og hun ga meg nye sko i gave i ekte norsk stil, pakket inn i «her har du, vær så god»-pose.
Jeg var redd for at Henriks foreldre ikke skulle like meg, men de begynte fort å behandle meg som familie. Hvorfor? Aner ikke, kanskje jeg bare hadde flaks. Da vi giftet oss, fikk vi en liten hytte i gave typisk norsk bryllupsgave fra svigers og da jeg fullførte utdannelsen, tilbød svigermor meg jobb i firmaet hennes. Lønna? Helt ok en månedslønn på 35 000 kroner, faktisk nok til at jeg kunne kjøpe alt jeg trengte, og litt til. Takknemligheten min til Gud slår nesten alle tall i Excel-ark.
Da mamma fant ut at jeg var gift, hadde en fin jobb og egen leilighet, dukket hun opp selvsagt for å be om økonomisk hjelp. Samtalen vår ble overhørt av min stemor, som ikke hadde tid til slikt hun ringte Henrik og sønnen vår, og ba dem komme hjem. Til slutt forklarte Henrik til mamma at det var slutt på forventningene ikke mer penger å hente. Så han sa, ganske rett ut, at han var glad for å ha fått en datter, men at mamma ikke måtte dukke opp hos oss igjen.
Siden har mamma aldri tatt kontakt og jeg teller ned dagene til jeg kan bli mamma selv.
