Da mannen min og jeg var fattige, kjøpte svigermor seg pelsjakke og ny TV og levde som en dronning – men årene etterpå fikk hun smake sin egen medisin! Da jeg var 18 ble jeg gravid, foreldrene mine støttet meg ikke fordi de mente det var for tidlig å få barn. Mannen min ble innkalt til militæret. Både min mor og svigermor nektet å hjelpe – svigermor ville ikke engang snakke med meg. Jeg flyttet inn hos tanten min som var barnløs og viet sitt liv til jobben. Hun dømte ikke foreldrene mine, men forklarte at de bare ville begynne å leve for seg selv. Da mannen min kom hjem fra militæret, hadde sønnen vår blitt halvannet år og foreldrene våre hadde knapt vist interesse. Svigermor solgte mormors gamle leilighet, pusset opp og kjøpte alt hun ønsket til seg selv. Mannen min ville kjøpe leiligheten, men hun avslo – hun ville ikke ofre noe for oss. Fem år senere fikk vi datteren vår og innså at vi måtte ha vårt eget hjem. Mannen min jobbet i utlandet og sammen klarte vi etterhvert å kjøpe leilighet uten hjelp fra noen. I mellomtiden bodde moren min alene i en stor leilighet etter skilsmissen, men hadde «ikke plass» til oss heller. Svigermor pusset stadig opp og ville ikke hjelpe. Nå har våre barn lært penger verdt, vi har hvert vårt bil og ferie hver sommer. Vi takker bare tanten min for hjelpen – foreldrene våre som aldri stilte opp, har det tøft nå, moren min mistet jobben og svigermor sløste bort alt hun fikk. Vi nekter å hjelpe dem – og vi behandler våre egne barn helt annerledes enn våre foreldre behandlet oss.

Da jeg og mannen min sto på bar bakke, kjøpte svigermoren min seg ny pels, stort fargefjernsyn og levde som en dronning i eget hjem.

Men noen år senere kom alt tilbake til henne!

Jeg var bare 18 år da jeg ble gravid. Foreldrene mine ga meg ingen støtte, de mente jeg var for ung til å få barn. Mannen min måtte inn til førstegangstjeneste i Forsvaret. Begge bestemødrene våre sa det samme med én stemme:

Barnet er ditt ansvar.

Jeg har ikke lyst til å passe barnet ditt nå, sa moren min.

Svigermoren min ville ikke engang snakke med meg.

Jeg flyttet inn hos tanten min på farssiden. Hun var 38 den gangen, hadde ingen barn, og hun hadde gitt hele livet sitt til jobben. Hun klandret ikke foreldrene mine:

Jeg forstår dem. Det var tøffe tider da du ble født. De jobbet beinhardt for deg. Noen ganger hadde dere så vidt mat på bordet. Faren din lastet godsvogner om natten for å få endene til å møtes.

Nå er de godt stilt. Pappa har en god jobb og leilighet med to soverom. Mamma jobber også. Og nå skal jeg snart få et barn.

Bryr de seg virkelig ikke? spurte jeg tanten min.

De vil bare tenke litt på seg selv nå. Ikke døm dem for hardt. De kommer nok rundt en dag.

Ingen av dem hjalp meg. Jeg pakket sammen sakene mine og ble boende hos tanten.

Da mannen min kom hjem etter tjenesten, var sønnen vår halvannet år gammel. I hele tiden han var borte, kom aldri svigermoren min for å hilse på barnebarnet. Foreldrene mine kom bare på besøk to ganger.

Mannen min begynte å jobbe som bilmekaniker. Han prøvde å studere ved siden av, men det gikk ikke. Vi ble boende hos tanten. Da sønnen vår begynte i barnehage, og jeg fikk jobb, måtte tanten flytte til en annen kant av byen. Da flyttet vi inn i en leid leilighet.

Etter hvert døde bestemoren til mannen min.

Svigermoren min solgte leiligheten hun arvet, brukte pengene på oppussing og kjøpte alt hun hadde ønsket seg. Mannen min ba henne beholde leiligheten, tilbød seg å betale månedlig og kjøpe den tilbake etter hvert, men hun ville ikke høre.

Hvorfor skal jeg ofre livet mitt for andre? Jeg har drømt om å pusse opp i årevis. Skal dere gjøre det for meg? slengte svigermoren min ut til mannen min.

Fem år senere fikk vi en datter. Vi skjønte at vi trengte noe eget. Mannen min begynte å jobbe utenlands. Men å spare opp nok til å kjøpe leilighet i Oslo var slett ikke enkelt. Jeg bodde videre med barna våre i en leid toroms.

Moren min satt alene i en stor tre-roms etter at pappa skilte seg fra henne for to år siden, men hadde ikke plass til oss. Hos svigermoren min var det utelukket; evig oppussing og aldri antydning til hjelp.

Mannen min jobbet og slet i utlandet. Først etter flere år klarte vi å kjøpe egen leilighet uten noens hjelp.

Nå går sønnen vår ut av åttende klasse, og datteren vår går i andre. Barna våre har lært seg verdien av penger. Vi har spart hver eneste krone, og nå klarer vi oss helt fint. Alle har hver sin bil, og hvert år reiser vi på ferie til Syden.

Den eneste vi virkelig skylder takknemlighet, er tanten min. Hun kan ringe når som helst om hun trenger oss, og vi kommer.

Foreldrene våre har hatt det tungt. Moren min mistet jobben, ringte for litt siden og ba om hjelp, men jeg sa nei.

Svigermoren min har det heller ikke lett. Hun lever på pensjon, bruker opp alt hun fikk da hun solgte leiligheten. Mannen min nekter å hjelpe henne også.

Selg den store, nyoppussede leiligheten, og kjøp deg en ettroms, rådet han henne.

Vi skylder ingen noe. Vi tenker helt annerledes om barna våre enn det våre egne foreldre gjorde. Vi skal alltid være der for dem. Jeg tror vi kan stole på barna våre når vi selv blir gamle.