Da mannen kom hjem den kvelden, og kona fikk se hva han denne gangen hadde hatt med seg, lo hun så hjertelig at de tre kattungene, som hadde kommet løpende på grunn av bråket, krøp forskremte bak beina hennes. Kattemor, som straks fikk øye på ungene, slapp seg ut av mannens grep og begynte å slikke dem med ivrige bevegelser.
Jeg, Oddvar, fører denne dagboken mest for å sortere tankene. Jeg jobber som sjåfør på en liten lastebil, hver dag bringer jeg små leveranser til ulike adresser rundt Oslo og omegn. Ute på en avlastningsplass, hvor vi sjåfører gjerne samles for matpause, står ti lignende biler parkert. Her har vi et pauserom, en parkeringsplass og en kortmaskin som registrerer oss inn og ut.
Som vanlig startet jeg motoren, den gamle bilen hveser, rister og hoster. Da jeg skulle ta en pause og lot bilen hvile, hørte jeg plutselig en rar lyd fra motorrommet, helt uventet siden bilen sto stille. Drivremmen pep, eller kanskje viften skamret mot noe jeg måtte undersøke. De andre sjåførene var allerede godt installert rundt måltidet sitt, så jeg trakk pusten og åpnet motordekselet. Jeg ble stående stum: Rett ved kjølerillen satt en liten, kullsort kattunge, dekket i olje og jamret sårt.
Jeg ble skjelven. I mitt hode så jeg for meg det verst tenkelige, om den lille hadde kommet bort i de virkende delene mens bilen var i gang. Med forsiktighet løftet jeg kattungen, lukket panseret, og satte meg tilbake bak rattet.
Da jeg kom hjem, fikk jeg kjeft av kona, Ingrid:
Din slask, din surrehodet! Har du ikke lært å sjekke bilen før du kjører? Tenk om du hadde kjørt over den? Om dette skjer igjen, trenger du ikke engang å komme hjem! Skjønner du det?
Jeg hevet forsvarende hendene, mens kattungen malte fornøyd i hendene hennes. Fort ble den tatt med til badet, hvor jeg hørte mild babling, hvisking og kysselyder.
Et tungt sukk, og jeg innså at slike kjærlige ord hadde jeg ikke hørt rettet mot meg på lange tider. Minnet meg sviktet jeg gikk ut og vendte tilbake til jobben.
Neste dag, årvåken etter gårsdagens hendelse, sjekket jeg nøye panseret og deretter under bilen. Og der satt en rød- og hvit kattunge, klar og glad. Da jeg bøyde meg, sprang den mot meg med høylydt mjauing. Jeg løftet funnet, men grublet: Hvor kom den fra? Hva nå? Med Ingrids strenge ord friskt i minne, kjørte jeg hjemover igjen.
Denne gangen fikk jeg et blikk av dyp respekt.
Du har endelig gjort noe fornuftig på tjue år, sa Ingrid med et smil, og førte kattunge nummer to inn på badet. Etter kom den første.
Resten av dagen gikk som smurt; en viss stolthet og glede spredte seg i meg. Til middag satt vi fire rundt bordet to kattunger hadde valgt Ingrid, krøp opp til henne, klorte og tumlet, og hun lo slik som jeg husket fra ungdommen. Det var for den latteren jeg en gang falt for henne.
Neste morgen bøyde jeg meg forsiktig under bilen igjen.
Kjære Gud! hvisket jeg.
Der satt en tredje kattunge grå med hvite flekker. Jeg tok den med hjem.
Om kvelden dro Ingrid meg til en sannsigerske på Majorstuen. Kvinnen vurderte meg: To kjærlighetsbesvergelser, tre forbannelser og onde øyne var visst på meg. En måned behandling og fem tusen kroner, sa hun. Jeg betalte, og prøvde å ikke tenke på det.
Neste dag fryktet jeg å nærme meg bilen. Jeg ble stående ute, røyka nervøst, og til slutt bøyde jeg meg under bilen. Der satt en voksen, grå hunnkatt med synlige patter selve moren til de tre små.
Hva nå, da? spurte jeg resignert.
Jeg åpnet døren, og kattemor hoppet elegant inn. Da jeg bar henne inn til Ingrid, lo hun så smittende at kattungene ble redde og gjemte seg. Kattemor fant dem straks, og begynte å vaske dem.
Jeg ble stående forbløffet, nesten som jeg skulle se det for første gang.
Hva gjør hun egentlig? spurte jeg Ingrid.
Typisk deg, Oddvar! ler hun. Kattemor har bare sikret seg et nytt hjem for ungene og for seg selv.
Ingrid strøk henne langs siden og ristet på hodet.
Aldri opplevd noe slikt, sa hun. Må ha vært spesielt kattelist bak dette.
Mot helgen erklærte Ingrid at jeg skulle på fisketur.
Nå drar du, Oddvar! Jeg vil ha venninnene mine her, så ikke trå meg på tærne. Er det forstått?
Ja svarte jeg, usikker på om det var til å juble over eller sørge for men mitt syn telte uansett ikke.
Før jeg gikk, kom Ingrid bort og kysset meg.
Jeg har alltid visst at du var fantastisk, Oddvar.
Ute på trappa så jeg meg rundt.
Herregud, så godt det er her, hvisket jeg. Hvorfor har jeg ikke lagt merke til dette før?
Fuglene sang. Ikke bare utenfor, men inni meg også det føltes sånn.
Senere kom venninnene til Ingrid, alle med en flaske og noe godt å bite i. Den store, grå kattemor la seg fornøyd til midt på bordet. Glassene ble fylt, og Ingrid hevet sitt:
For den kloke kattemoren, som klarer å skape godt liv for både seg selv og ungene sine!
Senere, ingen husker helt hva de skålte for. Kattemor lå langstrakt og fornøyd, og hun visste det: Her er jeg elsket, her er mitt hjem.
På sofaen lå de tre små tett sammen, og sov rolig.
Her var min enkel skål; min lærdom:
La velstanden være med kloke kvinner og deres heldige menn, som får leve sammen med dem.
Og det ønsker jeg alle dere også.
