Livet mitt tok en brå vending da pappa bestemte seg for å finne arbeid i utlandet. Økonomien hjemme i Norge var trang, og mulighetene få, så til slutt så han ingen annen utvei. Jeg var bare to år da jeg så ham pakke kofferten, og lovet oss at det bare skulle være for en kort stund. Virkeligheten ble annerledes. Han ble borte i mange år, og sendte oss penger hver måned for å forsørge meg, mamma og lillesøsteren min.
Til tross for at vi klarte oss takket være pengene han sendte hjem, følte vi sterkt på tomrommet etter ham. Verst ble det da mamma ble alvorlig syk. Vi hadde håpet og kjempet sammen, men til slutt måtte hun gi tapt. Plutselig sto jeg igjen med ansvaret for å ta vare på min søster, både følelsesmessig og økonomisk.
Gjennom studiene på universitetet hadde jeg knapt tid til noe annet enn skole og å sørge for at lillesøsteren min hadde det hun trengte. Da mamma døde og pappa ikke engang kom hjem til begravelsen, opplevde jeg det som et svik. Den fortvilelsen og sorgen ble til bitterhet, og jeg bestemte meg for å klare meg på egenhånd uten pengene hans. Jeg fant en deltidsjobb, og vi levde sparsomt på min lønn i stedet for å være avhengig av støtten fra ham.
For en stund siden døde bestefar. Arven hans var huset hans på Bygdøy og en gammel Volvo som nesten ikke startet. Jeg prøvde å se om vi kunne selge bilen, men på vei til verkstedet stoppet den plutselig ved Ekeberg. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre, da en svart SUV bremset opp ved siden av meg. Sjåføren kom ut, og til min forbauselse var det pappa.
Han tilbød seg å hjelpe og ville gjerne snakke, men jeg følte meg ikke klar for det. Hele det møtet fikk meg til å innse hvor mange følelser jeg fortsatt gikk og bar på, og hvor mye jeg enn prøvde å ignorere ham, var han fortsatt faren min. Han innså også, tror jeg, hvor mye han hadde gått glipp av og hans forsøk på å forsone seg med meg føltes nesten for sent.
Møtet med pappa etter alle disse årene rev opp gamle sår, men ga meg også noe håp om kanskje en dag å kunne tilgi. Kanskje det en dag kan bli mulig å skape noe nytt mellom oss. Jeg har i hvert fall lært hvor viktig det er å ta vare på de nærmeste, og ikke la bitterheten vokse seg så stor at den forhindrer forsoning. Tid leger kanskje ikke alle sår, men den gir oss mulighet til å se ting i et annet lys.
