Synnøve, min aller beste venninne, og jeg har vært uadskillelige siden vi var små. Vi gikk sammen i barnehagen og på skolen, og senere endte vi på Universitetet i Oslo, begge to. Der møtte jeg en sjarmerende og kjekk ung mann. Jeg falt pladask for ham, men skjebnen ville noe annet. Ved et tilfelle så han Synnøve hun var ikke bare vakker, men også helt uimotståelig og han ble forelsket i henne.
Da Synnøve kom til meg og spurte om hun kunne flørte med ham, fordi hun følte noe for ham, nølte jeg. Jeg sa at det ikke plaget meg, men innrømmet også at jeg elsket ham. I virkeligheten ga jeg min store kjærlighet til min venninne. Livet gikk videre; Synnøve og jeg fant hver vår mann, stiftet familie og fikk barn. Etter hvert forsvant mine følelser for ham, og familien min ble alt for meg.
En dag ba Synnøve meg dekke over for henne fordi hun hadde en hemmelig avtale. Jeg undret meg over hvorfor ektemannen hennes ikke skulle få vite om det. Hun tilsto til slutt at hun hadde blitt forelsket i en annen mann, og hun klarte ikke leve uten ham. Likevel hadde hun ingen planer om å forlate mannen sin han forsørget familien godt, elsket barna deres og behandlet henne med varme.
Jeg ble urolig av hennes handlinger. Mannen hennes var en kjærlig far, en suksessrik mann og fantastisk ektemann. Jeg klarte ikke begripe hvorfor hun ville svikte ham. Hadde han vært kald eller lite forståelsesfull, kunne jeg kanskje ha forstått henne. Men med all den kjærligheten og støtten han ga henne, forsto jeg ikke hvorfor hun søkte etter usikre og nye spenninger, i stedet for å ta vare på de gode følelsene hun allerede hadde.
