Da jeg var liten, drømte jeg om å bli voksen bare for å kunne gjøre akkurat det jeg ønsket: spise det jeg ville, legge meg når jeg følte for det, gå ut uten å spørre noen om lov. Nå ler jeg av mitt naive lille jeg. Virkeligheten slo meg den dagen jeg flyttet inn i en liten leilighet på Grünerløkka: støvsuging, klesvask, husleie, regninger, mat alt skulle betales med én månedslønn i kroner som knapt strakk til neste lønningsdag. Jeg trodde friheten var å bestemme hva jeg skulle spise til middag. Jeg visste ikke at det egentlig handlet om å regne ut om jeg hadde råd til både ris og såpe.
En morgen våknet jeg og innså at jeg i ukesvis ikke hadde satt meg ned til en ordentlig frokost. Jeg stod opp, dusjet, reddet sengen i full fart og løp til bussholdeplassen mens tankene presset på: Svaret på den jobbmailen ligger fortsatt og venter, internettregningen må betales innen fredag, bankkortet er snart tomt. Den voksne friheten viste seg å være en endeløs liste med gjøremål, ikke en drøm som endelig hadde gått i oppfyllelse.
Når jeg endelig kom hjem, falt trettheten over meg som en våt dyne. Jeg åpnet kjøleskapet med håp om at det fantes noe der inne som lagde seg selv. Men nei alt måtte vaskes, kuttes, kokes og vaskes igjen. Av og til spiste jeg bare knekkebrød med brunost for å slippe å hente frem stekepannen. Men heller ikke da fikk hjernen hvile, for tankene visket: vannregningen skal betales, det drypper fra kranen på badet, klærne fra morgenen lukter fordi jeg glemte å henge dem opp.
Vennene mine maste: «Kom, la oss møtes.» Men hver gang vi prøvde å avtale, satt vi fast i hver vår knute: En måtte jobbe overtid, en pleiet en syk bestemor, en annen hadde ikke råd til en kaffe, en fjerde var bare for sliten. Vi som pleide å sees nesten daglig i ungdommen, lot en hel måned passere uten å møtes. Og når vi først samles, diskuterer vi tretthet, regninger og vond rygg. Vi er unge, men samtalene føles som om vi har levd i seksti år.
Det tungeste var å forstå at ekte hvile ikke finnes. Selv helgene ble fylt med gjøremål: vask, rydding, planlegging av uken, handling, reparasjon av ting som er i stykker. En lørdag stod jeg og gråt mens jeg skrubbet gulvet, fordi jeg plutselig skjønte: Selv når jeg hviler, hviler jeg ikke. Som barn kalte jeg dette «frihet,» men i virkeligheten har jeg begynt å gjøre alt det voksne før gjorde for meg bare at nå er det ingen som hjelper.
Og jobben ble ikke slik jeg trodde. Jeg trodde arbeid skulle gi en følelse av mestring. Jeg visste ikke at det innebar å smile når jeg ikke ville, tåle dumme kommentarer, jage mål som skifter uke for uke, og se mesteparten av lønnen forsvinne på ting jeg aldri ser. En dag satt jeg og regnet ut om jeg skulle spise lunsj eller spare til månedskort til trikken. Ingen forteller deg dette som barn. Ingen forklarer at voksenlivet er en evig strøm av mentale regnestykker.
Jeg trodde det å vokse opp var frihet. Men egentlig er det en drømmende balanse mellom tretthet, ansvar og små, korte øyeblikk av ro.
