Da jeg fylte 62, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli forelsket igjen og til og med like hodestups som da jeg var yngre. Venninnene mine smålo og hevet på øyenbrynene, men jeg strålte som ei vårløvetann på vei ut i sola. Han het Trond og var noen år eldre enn meg, men like sprek i blikket.
Vi traff hverandre på en klassisk konsert på Den Norske Opera det hele startet bare med litt småprat i pausen. Plutselig satt vi der og diskuterte norske diktere og vår elsk for Sofienbergparken. Den kvelden regnet det smått ute, og hele Oslo luktet våt asfalt, syrin og kafékopper. Jeg følte meg tenåring igjen, og verden lå plutselig åpen.
Trond var både høflig og oppmerksom, med en tørr humor som fikk meg til å le så snørret nesten kom. Sammen fikk jeg rett og slett smaken på livet tilbake. Men det som skulle bli min lykkelige juni, fikk plutselig en liten floke en urolig følelse kjære Trond ikke hadde gjort meg oppmerksom på.
Vi begynte å tilbringe mer og mer tid sammen. Kino og samtaler om bøker, og ikke minst, om alle de ensomme årene vi begge hadde hatt. En gang inviterte han meg til hytta si ved Mjøsa. Du verden frisk duft av furu og solnedgang som glitret i tjernet som gull. Skikkelig norsk postkort!
En kveld jeg overnattet, sa Trond at han skulle «stikke innom byen og fikse noe.» Han var akkurat gått da telefonen hans ringte, og på skjermen sto det: Ingrid. Jeg svarte ikke (jeg har da folkeskikk!), men begynte å lure hvem var nå denne Ingrid? Da han kom tilbake, fortalte han at Ingrid var søsteren hans, og hun slet med helsa. Han var så oppriktig at jeg la mine mistenksomme tanker på is.
Men dagene gikk, og Trond forsvant oftere. Og Ingrid ringte stadig. Jeg klarte ikke slippe følelsen av at noe ikke helt stemte på Fosserud. Vi var nære, men samtidig var det som om han bar på en hemmelighet.
En natt våknet jeg og oppdaget at senga var tom. Ganske tydelig hørte jeg stemmen hans romle lavt fra stua:
Ingrid, du må vente litt til … Nei, hun vet det ikke ennå … Ja, jeg vet det … Men jeg trenger mer tid …
Hendene mine skalv. At «hun vet det ikke» handlet jo soleklart om meg. Jeg la meg lydløst tilbake i senga og lukket øynene da han kom inn. Tankene min gikk varmt, som rekesmørbrød på kokeplata. Hva skjuler han? Hvorfor den hemmeligholdelsen?
Neste morgen sa jeg at jeg måtte på torget for å kjøpe jordbær. Egentlig smøg jeg ut i hagen og ringte min gamle venninne, Kari:
Kari, jeg aner virkelig ikke hva jeg skal tro. Det er et eller annet alvorlig mellom Trond og søsteren hans. Kanskje de har lån de ikke klarer å betale? Eller … uff, jeg tør ikke engang tenke på det verste. Jeg hadde jo nettopp begynt å stole på ham.
Snakk med ham, ellers blir du gal av mistenksomhet, sukket Kari gjennom telefonen sin.
Senere den kvelden, etter nok en «nødvendig bytur», tok jeg motet til meg og konfronterte Trond med skjelvende stemme:
Trond, jeg kom til å høre deg snakke med Ingrid. Du sa at jeg ikke vet det ennå. Kan du ikke bare fortelle meg hva som foregår?
Han ble hvit i ansiktet og så ned på bordet:
Jeg er lei for det … Jeg hadde tenkt å fortelle deg alt. Ingrid er søsteren min, og situasjonen hennes er ille hun sliter økonomisk og står i fare for å miste huset. Jeg har brukt nesten alle sparepengene mine for å hjelpe henne. Jeg var redd for at hvis du fikk vite hvor ustabilt det er hos meg akkurat nå, så ville du gå din vei. Jeg ville bare ordne alt før jeg fortalte deg det, kanskje til og med få banken med på laget …
Men hvorfor sa du at jeg ikke vet noe?
Jeg var så redd for å miste deg. Vi har jo nettopp begynt på noe så fint. Jeg ville ikke laste deg med mine bekymringer.
Jeg kjente både tristhet og lettelse. Det var ingen annen kvinne. Ingen dobbeltliv, ingen lureri bare frykten for å miste meg, og viljen til å støtte søsteren.
Det rant noen tårer da jeg tenkte på årene alene før dette, og plutselig visste jeg: Jeg ville ikke miste enda et dyrbart menneske på grunn av misforståelser.
Jeg tok hånden hans:
Trond, jeg er 62 år og vil være lykkelig. Hvis vi har problemer, løser vi dem sammen. Det er hele poenget.
Han sukket dypt og dro meg inntil seg. Jeg så at tårene av lettelse blinket i øyekroken hans. Ute sang gresshoppene fortsatt, og den milde sommernatta duftet av furu og minner.
Dagen etter ringte jeg faktisk Ingrid selv. Tilbudte meg å hjelpe med banken, for jeg har bestandig vært god på sånt. Dessuten har jeg fortsatt noen kontakter i DNB, etter et helt liv i arbeidslivet.
Og midt i den praten der og da skjønte jeg at jeg ikke bare hadde funnet kjærligheten på ny, men jammen meg en hel familie jeg hadde lengtet etter. Ikke bare en mann å elske, men slekt jeg kunne banke på døra til når det gikk litt trått.
Når jeg ser tilbake på all tvil og alle bekymringer, vet jeg det nå: Man skal ikke rømme fra problemer, men stå sammen og holde hverandre i hånda. 62 år er slett ikke for sent for store følelser ja, du kan til og med si at livet kan overraske selv gamle, norske hjerter, hvis du bare slipper det inn.
