Da jeg fylte 55 år, forelsket jeg meg i en mann som var femten år yngre enn meg, bare for å oppdage en rystende sannhet en drømmeaktig fortelling.
Alt rundt meg føltes som vridde speil. Etter flere tiår i leiligheten min i Drøbak virket stuen merkelig fremmed. Den åpne kofferten var et svelg midt på gulvet, og jeg sto der blant klær og rot, mens tankene svevde som tåke mellom veggene. Hvordan havnet livet mitt her, i denne sprukne virkeligheten?
«Hvordan kom vi egentlig hit?» hvisket jeg, mens jeg snudde og vendte på en slitt kopp med ordene «For alltid og evig» malt på siden, før jeg la den bort sammen med andre minner som ikke lenger betydde noe.
Jeg strøk hånden over sofaen, som om jeg kunne stryke bort partisøndagene med kaffe og små krangler over hvilket fyll vi skulle ha på pizzaen. Minnene summet i bakhodet, som trassige veps som nekter å forlate meg i fred.
I soverommet var det enda stillere, nattbordet på motsatt side av dobbeltsengen stirret tomt på meg, som en utfordring.
«Ikke se slik på meg,» mumlet jeg, halvt til meg selv, «det var da ikke bare min feil.»
Pakking ble til en slags søken etter noe å holde fast i. Midt mellom klærne stod PC-en min, et gammelt fyrtårn på skrivebordet. «Du svikter meg i hvert fall ikke», sa jeg og la hånden på lokket.
Der lå det, min uferdige roman jeg hadde syslet med i to år ikke ferdig, ikke glemt, bevis på at jeg ikke var fullstendig druknet i tidens elv.
Da plinget det på telefonen. En ny melding fra Ragnhild:
«Kreativ samling. Varm øy. Ny start. Vin.»
«Selvfølgelig vin,» humret jeg for meg selv.
Ragnhild kunne snu et havari til en spennende mulighet med bare noen få ord.
Kanskje det var akkurat det jeg trengte å kaste meg ut i det ukjente. Men stemmen inni meg tvilte. Hva om det ikke føltes riktig? Hva om de andre lo av meg? Hva om jeg falt i havet og ble spist av en sverdfisk?
Men og tanken var like flyktig som morgendisen over fjorden hva om alt ble bra?
Jeg lukket kofferten og trakk pusten dypt. «Ok, la oss late som jeg rømmer,» mumlet jeg, vel vitende om at jeg egentlig løp mot noe.
Øya tok imot meg med varm vind og bølger som slog dovent mot land. Jeg lukket øynene. Salt hav og sol i ansiktet. Dette var drømmen jeg ikke visste at jeg bar på.
Den tause idyllen sprakk like brått som et troll i sola. På samlingen lå ungdommer i tjueårene i fargerike sakkosekker, drinker pyntet med paraplyer, latter som fikk måker til å vingle i lufta.
«Ikke akkurat et kloster,» sa jeg lavt.
Ved bassenget skvatt en skjære opp fra et tre. Jeg fnøs. Mye kreativitet, ja, takk Ragnhild.
Snart dukket hun opp Ragnhild, hatten på skakke og et glass hvitvin i hånden. «Gudrun!» ropte hun, som om vi ikke nettopp hadde skrevet meldinger. «Endelig!»
«Jeg angrer allerede,» sa jeg, men smilte uten å mene det.
«Slutt med det tullet! Her skjer det magiske ting. Du må bare åpne deg!» Hun tok hånden min og trakk meg inn i en virvelvind av stemmer og plastflipflops.
Plutselig sto vi foran en mann som kunne vært revet rett ut av et eventyr solbrun, avslappet, et skjær av mystikk over linskjorten.
«Gudrun, dette er Sindre,» sa Ragnhild, øynene glinsende.
«Hyggelig å hilse på deg, Gudrun,» sa han med en stemme myk som tang mot stein.
«Likewise,» svarte jeg, mens magen danset en pols av nervøsitet.
«Sindre skriver også. Da jeg fortalte om boka di, måtte han jo møte deg!» Ragnhild gliste og forsvant, antakelig for å hente mer vin.
Jeg var irritert. Men et par smittende smil, eller kanskje vinden som lekte med håret mitt, fikk meg til å si: «Vent litt, jeg må bare skifte.»
Alene på rommet vinklet jeg ut den beste sommerkjolen fra kofferten. Hvorfor ikke?
Tilbake ventet Sindre. «Klar?»
Jeg nikket, selv om hjertet banket som regnvær på hyttetak.
Han ledet meg til steder på øya som måtte ha kommet til i nattens drøm: en skjult strand med huske i furua, en sti til et utsiktspunkt som ikke sto i noen brosjyre.
«Du har talent,» lo jeg.
«Til hva?» svarte han og satte seg i sanden.
«Til å få en til å glemme hvor malplassert man egentlig er.»
Han smilte bredt. «Kanskje du er mer hjemme her enn du tror.»
Vi snakket og lo til solnedgangen svelget oss. Han fortalte om reiser, bøker, havet alt jeg lengtet etter.
Hans genuine interesse for romanen min varmet meg som en sommervind fra fjorden. Da han spøkte om å henge opp mitt framtidige signerte eksemplar, kjente jeg noe vokse i brystet, noe jeg trodde var dødt.
Men bak latteren murret uro. Sindre var for god til å være sann.
Neste morgen våknet jeg med idéer som gnistret i hodet. Dette var dagen! Jeg rev opp PC-en. Men da skjermen slo seg på, frøs jeg til is.
Borte. Hele mappen med romanen to års arbeid, som spurv forsvunnet ut et takvindu.
«Så rart?» hvisket jeg. Jeg grov gjennom diskene, men alt var borte.
«Ikke få panikk,» sa jeg, men hendene skalv.
Jeg stormet ut og styrte rett mot Ragnhild. På vei gjennom korridoren boret stemmer seg gjennom veggen. Jeg listet meg nærmere og så gjennom dørsprekken.
«Vi må bare tilby det til riktig forlag,» sa Sindre.
Begge sto bøyd over en PC. Ragnhilds stemme var søt som kvedesirup: «Manuskriptet hennes er fantastisk. Vi lar det gå ut fra meg. Hun aner ingenting.»
Det rislet kaldt gjennom blodet. Svik og sinne blandet seg i magen. Ragnhild, som jeg alltid hadde trodd på og Sindre, min flyktige lykke.
Før de oppdaget meg, snudde jeg og gikk tilbake til rommet mitt. Jeg kastet saker i kofferten med en bitter ro.
«Det skulle jo bli min nye begynnelse,» hvisket jeg med mørk stemme. Øynene svidde, men ingen tårer ville ut.
Da jeg reiste fra øya, blinket solen så sterkt at det føltes som hån.
Jeg så meg ikke tilbake.
Flere måneder senere var det lansering i en liten bokhandel i Oslo. Luften summet av stemmer. Jeg stod på scenen, lot hendene famle over boken jeg nå endelig holdt.
«Takk for at dere kom. Denne boken er resultatet av mange års arbeid… og en reise jeg ikke forventet», sa jeg. Applausen var varm, men inni meg var det fortsatt kalde krusninger av fortidens svik.
Da siste gjest gikk, gikk jeg rundt i lokalet. Der på bordet ved hjørnet lå en brettet lapp.
«Du skylder meg et signert eksemplar. Kaféen på hjørnet hvis du tør.»
Håndskriften var umiskjennelig.
Sindre.
Jeg kjente tvilen rulle gjennom kroppen. Skulle jeg la det passere? Skulle jeg brenne lappen?
Men jeg tok frakken på og gikk.
I kafeen satt han allerede, blikket fullt av noe nytt.
«Friskt å legge igjen slik lapp,» sa jeg og slo meg ned.
«Friskt eller desperat?» smilte han skrått. «Jeg visste ikke om du ville komme.»
«Ikke jeg heller,» innrømmet jeg.
«Gudrun,» sukket han. «Jeg må forklare. Ragnhild snurret meg inn. Hun sa det var for din skyld at du ikke ville våge å gis ut men jeg skjønte for sent hva hun egentlig ville. Da jeg innså sannheten, tok jeg manuskriptet og sendte deg en kopi. Jeg prøvde å stoppe henne.»
Jeg sa ingenting.
«Hun har alltid hatt et horn i siden til deg, helt fra universitetet. Hun ville stjele det som ikke var hennes.»
«Og nå?»
«Ragnhild er borte. Ingen vet hvor hun dro.»
«Du tok et valg for meg, Sindre. Men du valgte til slutt også å gjøre det rette.»
«Kan jeg få en sjanse til?»
Jeg løftet fingeren. «Ett forsøk. Ikke ødelegg det.»
Han smilte større enn jeg hadde sett før.
Vi forlot kafeen sammen. Én kaffe ble til to, to til flere. Og et sted langs veien forelsket jeg meg igjen denne gangen ikke alene.
Det som startet med svik, endte i forståelse, tilgivelse og kanskje i kjærlighet.
