Helt fra starten har jeg følt at lillebroren til mannen min, Erik, ikke er en person jeg kommer godt overens med. Nå har magefølelsen min vist seg å stemme, og det er vanskelig å forklare mannen min at broren hans ikke lenger er et barn og faktisk må ta ansvar for egne handlinger. Erik har allerede fylt 26, og det er på tide at han vokser opp og blir selvstendig.
En stor sorg rammer familien deres da mannen min mister faren sin som 14-åring, mens Erik bare er 11. Tre år senere omkommer moren deres i en flyulykke, noe som gjør at mannen min må ta ansvar for lillebroren. Han dropper ut av videregående for å bli forsørger for dem begge, og viser en utrolig styrke og ansvarsfølelse i så ung alder. Likevel virker det som om Erik har utviklet en selvtillit som bunner i vissheten om at han alltid kan lene seg tilbake på broren sin uten å gjøre en innsats selv.
Da jeg først møtte Erik, klarte jeg ikke å overse oppførselen hans. Han virket arrogant og utakknemlig, og utnyttet hjelpen fra broren uten å gi noe tilbake. Hans konstante nærvær i livene våre og manglende motivasjon til å arbeide skaper bare mer frustrasjon for meg. Til tross for at han er 26, viser Erik ingen interesse for å få en fast jobb, og de hyppige jobbskiftene hans gjør situasjonen enda verre.
Mannen min forsvarer alltid Erik, og forsikrer meg om at han aktivt søker jobb, og at ting vil ordne seg snart. Men jeg ser tydelig at Erik ikke gjør noe reelt for å endre situasjonen sin. Dette legger et unødvendig press på familien vår, fordi oppmerksomheten til mannen min blir delt mellom lillebroren og vår egen sønn, som også trenger omsorg og trygghet.
Jeg vil ikke at ekteskapet vårt skal gå i stykker på grunn av dette, men den konstante belastningen av Eriks ansvarsløshet merkes godt på oss alle. Jeg håper mannen min snart innser hvor stor påvirkning dette har på vårt liv sammen, og at han finner en løsning, slik at vi kan se fram til en bedre fremtid som familie.
