Da jeg kom hjem igjen, stod døra på vid gap. Første tanke: Noen har sneket seg inn i huset mitt. «De har vel trodd at jeg har penger eller smykker liggende her,» tenkte jeg tørt.
Jeg heter Solfrid Kristiansen og er sekstito år gammel. Jeg har vært alene i fem år nå. Mannen min er borte, og de voksne barna bor for seg selv med egne familier. Så lenge det ikke er bitende kaldt, holder jeg til i det lille huset mitt ute på landet, men når vinteren setter inn, trekker jeg inn til byen og min to-roms leilighet. Med en gang det spirer ute, flytter jeg tilbake til småbruket mitt.
Jeg stortrives på landet. Frisk luft og egen hage gjør underverker. Et lite skogholt full av bær og kantareller om sommeren, ligger kun et steinkast unna.
Denne gangen hadde jeg måttet en snartur til byen en hel uke borte. Da jeg endelig kom tilbake, stod altså døra åpen. Ingen tegn til innbrudd, og alt sto på sin faste plass. Bortsett fra én ting: På bordet sto en tallerken. Jeg er ikke typen som slurver med slikt ingen skitne fat her, takk. Dessuten visste jeg jo at jeg skulle være borte lenge.
Da gikk det opp for meg: Noen har bodd her mens jeg var borte! Jeg ble faktisk litt sint. Da jeg gikk inn i stua, lå det en gutt og sov søtere enn både kaker og karameller på sofaen. Da skjønte jeg sammenhengen.
Gutten våknet og sendte meg et søvnig blikk. Han så ikke ut til å ville stikke av, men satte seg rolig opp og sa:
Unnskyld at jeg bare braste inn.
Han virket både høflig og forsiktig, så jeg klarte ikke annet enn å synes synd på ham.
Hvor lenge har du bodd i huset mitt, da? spurte jeg.
To dager, svarte han.
Har du spist noe? Er du sulten?
Jeg hadde med meg noen skolebrød. Det er litt igjen, hvis du vil ha?
Han rakte meg posen innholdet så ut som det hadde vært med på tur før. Ikke helt ferskt, for å si det sånn.
Hva heter du?
Sindre.
Jeg heter Solfrid Kristiansen! Hvorfor er du alene? Har du gått deg bort? Hvor er mammaen og pappaen din?
Mamma pleier å forlate meg alene hjemme. Når hun kommer igjen, er hun alltid sur og kjeftet på meg. Hun sier ofte at jeg er et problem og at livet hennes ville vært så mye enklere uten meg. For to dager siden orket jeg ikke mer, så jeg rømte.
Kanskje hun leter etter deg nå?
Tviler. Jeg har stukket av før, og hun hadde knapt merket det engang. Hun har det visst mye bedre uten meg og når jeg kom hjem, var det ikke rare velkomsten.
Det kom fram at Sindre bodde med en mor som var mer opptatt av å finne seg menn enn å ta vare på sønnen sin. Hun bodde ofte hos forskjellige bekjente, og han måtte stort sett klare seg selv på et eller annet vis.
Stakkars gutt jeg kunne ikke gjøre så mye. Jeg er jo bare en pensjonist med lav puls og budsjett. Ingen barnevernsfolk lar meg bare hente en gutt fra gata. Og Sindre ville absolutt ikke på barnehjem. Så jeg ga ham noe mat og fikk ham til å bli over én natt til. Det var tross alt tryggere enn å være med en fraværende mor på evig sjekkerunde.
Hele natten ble jeg liggende våken og tenkte på ham. Plutselig kom jeg på: Jeg har jo ei god venninne, Randi, som jobber i barnevernet. Jeg ringte henne første jeg gjorde neste morgen for å høre hva jeg kunne gjøre.
Randi sa hun kunne hjelpe, men det ville ta litt tid. Etter tre uker kunne jeg faktisk adoptere Sindre. Han var overlykkelig og så takknemlig ut at jeg nesten sprakk og moren hans hadde ikke det minste imot å gi fra seg foreldreretten da hun hørte at én frivillig ville ta seg av ham.
Nå bor vi to sammen. Sindre forteller alle at jeg er bestemoren hans. Jeg er takknemlig for at livet ga meg en «bonus-barn» på denne måten.
Han er en smart liten tass, og nå i høst begynte han på skolen som førsteklassing. Det er riktig hyggelig å høre læreren hans rose ham. Sindre lærte seg å lese i en fei, og regner som om han har kalkulator i hodet.
Noen ganger tenker jeg at livet ikke alltid går som man planlegger, men jammen blir det ikke bra likevel med en ny liten familie i huset på landet, og en god porsjon skolebrød i reserve.
