Da jeg gikk av bussen, så jeg min mor sittende på bakken og tigge. Mannen min og jeg ble helt paffe – ingen visste om dette. Jeg er 43 år, moren min er 67. Vi bor i samme by, men på hver vår kant. Som mange eldre trenger også min mor oppfølging hele tiden, men hun kan ikke flytte inn hos meg – hovedsakelig fordi hun har fire katter og tre hunder i leiligheten. Hun mater også alle løshunder i nabolaget. Hver krone hun får av meg går til medisiner og dyremat. Jeg sørger selv for at hun får alt hun trenger, for jeg vet at hun ellers ikke bruker penger på mat eller medisiner. Nylig var mannen min og jeg hjemme hos en venn, og vi bestemte oss for å sette igjen bilen og ta bussen hjem. Tenk dere sjokket mitt da vi gikk av bussen og så at mamma satt på bakken med bøtte og tigget penger. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Mannen min var også i sjokk – han visste jo at vi tok av budsjettet vårt for å gi til mamma. Han spurte selvfølgelig hvor pengene gikk. Det viste seg at moren min samlet penger til dyrene sine: til mat og vaksiner. Alt dette føles trist, men hva ville du gjort hvis du så din egen mor slik? Hva ville familie og venner trodd? Selvfølgelig hadde de trodd at jeg var en håpløs datter som hadde glemt moren sin og latt henne i stikken. Nå går jeg rundt i byen og leter etter mamma på alle hjørner. Jeg vet at hun ikke har sluttet med tiggingen, bare at hun gjemmer seg bedre for meg nå – selv når jeg roper på henne.

Du aner ikke hva jeg opplevde her om dagen, jeg skal fortelle deg en ting. Da jeg gikk av bussen, så jeg mammaen min sittende på bakken og tigge penger. Jeg ble helt satt ut, det gjorde mannen min også. Ingen visste om dette.

Jeg er 43, og mamma har blitt 67. Vi bor i samme by, men i hver vår ende av Oslo. Som mange eldre, trenger også mamma masse oppfølging, men hun kan ikke flytte inn til meg, og det er én grunn til det hun har fire katter og tre hunder hjemme i leiligheten sin. Hun mater dessuten alle løshundene og kattene i nabolaget. Hver eneste krone jeg gir henne, bruker hun på medisiner og dyremat, ikke på seg selv.

Jeg drar selv og leverer alt hun trenger av matvarer og medisiner, rett og slett fordi jeg vet hun aldri ville brukt penger til det, kun til dyra. For ikke lenge siden besøkte jeg og mannen min en venninne på Majorstua, og vi bestemte oss for å la bilen stå og ta bussen hjemover. Så, når jeg stiger av på Torshov, hvem ser jeg sittende der med en kopp i hånden, om ikke min egen mamma? Jeg ble stående som frosset jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Mannen min også, han visste jo at jeg stadig tok av husholdningsbudsjettet vårt for å hjelpe henne.

Han lurte jo selvsagt på hva mamma brukte pengene på. Men det viste seg jo at hun samlet sammen småmynt for å kunne kjøpe mat og vaksiner til kattene og hundene sine.

Alt dette høres så trist ut, men hva hadde du tenkt om du plutselig så moren din sånn? Folk ville jo trodd at jeg var den dårligste datteren i verden, at jeg hadde glemt henne fullstendig og lot henne forfalle. Nå går jeg rundt og leter etter henne overalt i byen. Jeg vet hun ikke har sluttet å tigge, tross at jeg har skjelt henne ut hun er bare flinkere til å gjemme seg for meg nå.