Da jeg fylte femten, bestemte foreldrene mine at de absolutt trengte et barn til. Alt ansvaret for min bror og husarbeidet ble lagt på meg. Jeg hadde ikke tid til leksene mine og ble straffet for dårlige karakterer. Men det verste skulle komme: «Så lenge broren din ikke er ferdig på skolen, skal du ikke engang tenke på gutter!» sa faren min strengt. Jeg måtte ta en radikal beslutning.
Da jeg fylte femten, bestemte foreldrene mine at de måtte ha et barn til. Slik kom min bror til verden. Alle gratulerte meg og ønsket meg lykke til, men jeg var langt fra i feistemning. Jeg liker ikke å tenke tilbake på denne tiden, men nå deler jeg historien med dere.
Moren min var glad for at hun hadde en datter, men ikke fordi hun elsket meghun var glad fordi hun fikk en gratis barnevakt. Da broren min, Jakob, ble ett år, sluttet hun brått å amme ham og begynte å jobbe fulltid. Bestemor kom om morgenen, men når jeg kom hjem fra skolen, sov hun enten eller hadde dratt hjem. Broren min var min ansvar. Han gråt mye, og jeg klarte ikke å trøste ham.
Jeg hadde ikke tid til meg selv. Jeg måtte skifte bleier, bade ham, mate ham og lage fersk mat. Når foreldrene mine kom hjem om kvelden og så skittent oppvask eller ikke-strykte klær, begynte de å kjefte på at jeg var lat og en latsabb. Så satte jeg meg til leksene, for tidligere hadde jeg ikke hatt tid. På skolen gikk det dårlig. Av medlidenhet ga lærerne meg bare treere, noe som førte til enda mer skjenning.
«Vaskemaskinen vasker, oppvaskmaskinen tar oppvaskenhva gjør du egentlig hele dagen? Tenker du bare på fest?»
Faren min skrek, og moren nikket. Det var som om hun hadde glemt hvordan det var å tilbringe bare noen timer med et rastløst barn samtidig som hun gjorde husarbeid.
Vaskemaskinen vasker, det er sant. Men noen må likevel fylle den, henge opp vasketøyet og stryke det fra dagen før. Oppvaskmaskinen fikk jeg ikke lov til å bruke om dagenden brukte for mye strøm, og barnets tallerkener måtte vaskes for hånd. Ingen misunte meg gulvvaskingen, for Jakob var aktiv, krøp og løp overalt.
Det ble litt lettere da broren min begynte i barnehagen. Foreldrene mine insisterte på at jeg måtte hente og mate ham når jeg kom hjem. Da fikk jeg i det minste noen timer på ettermiddagen for meg selv. Jeg jobbet hardere på skolen og fullførte uten treere.
Jeg drømte om å studere biologi. Det var det eneste faget som interesserte meg og som jeg lærte fort, men foreldrene mine støttet ikke valget.
«Universitetet er i sentrum, det tar halvannen time å pendle. Når kommer du hjem? Jakob må hentes, og etterpå må du passe ham. Tenk ikke engang på det!»
De var urokkelige, så neste skole ble bestemt for meg. Nærmest lå en yrkesskole for kokker, hvor jeg lærte å bli konditor. Jeg husker knapt første semesterjeg var, som man sier i dag, nedtrykt. Men så begynte jeg å engasjere meg. Jeg likte å bake kaker, lage småkaker og forskjellige desserter.
Fra andre året jobbet jeg deltidi helgene på en kafé i nærheten. Først klaget foreldrene mine på at jeg ikke var hjemme, men jeg forsvarte denne lille friheten. Etter endt utdannelse ble jeg ansatt fulltid.
Kort tid etter kom en ny kjøkkensjef til kaféen. Vi begynte å møtes på kveldene, og foreldrene mine begynte å kjefte igjen. Faren min kom flere ganger etter skiftet for å hindre meg i å gå tur med kjæresten min. En dag arrangerte de et familieråd.
De inviterte bestemor, tante og hennes mann. De stilte meg midt i rommet og sa at jeg måtte glemme forhold, turer og all slags moro.
«Du sier opp på kaféen!» sa tanta. «Jeg har skaffet deg en jobb som kjøkkenhjelp på Jakobs skole.»
«Dagens beste nyhet!» ropte moren. «Jakob blir alltid passet på, og du kan gå rett hjem om ettermiddagen. Du får tid til å hjelpe oss.»
Å si opp jobben på kaféen, der jeg ble verdsatt og betalt, der alt gikk bra og der kjæresten min jobbet? Jeg forestilte meg fremtidenen trist skolekantine med glinsende koteletter og klissete pasta, husarbeid om kvelden og et liv viet til Jakob.
«Så lenge broren din ikke er ferdig på skolen, skal du ikke tenke på gutter,» sa faren strengt.
Neste dag fortalte jeg kjæresten min alt, og vi lagde en plan. Lenge hadde han drømt om å åpne sin egen kafé, men sparte pengerdet var ikke nok. Vi måtte søke lån eller finne investorer. Hjemme sa jeg at jeg måtte jobbe to uker til. Foreldrene mine gikk med på å vente til oppsigelsestiden var over.
Dessverre fikk vi ikke lån, men vi fant en ny mulighet. En venn av kjæresten min jobbet som manager på en stor restaurant og foreslo et nytt prosjekt i Oslo. Han dro dit til intervju og overtalte sjefen til å snakke med meg på vide
