Sunniva har alltid følt seg som en fremmed i sitt eget hjem. Moren, Elin, foretrekker tydeligvis de eldre søstrene Kari og Lise og viser dem mye mer omsorg og varme. Denne urettferdigheten sårer jenta dypt, men hun holder hatet inne og prøver hele tiden å behage moren for å komme litt nærmere hennes kjærlighet.
«Du får ikke bo hos meg! Leiligheten går til søstrene dine. Du har alltid sett på meg som en ulvevalp siden du var liten. Så bo hvor du vil!» med disse ordene smeller Elin Sunniva ut av huset så snart hun blir atten.
Sunniva prøver å protestere, å forklare at det er urettferdig. Kari er bare tre år eldre, og Lise fem år. Begge har fullført universitetet på morens regning; ingen har presset dem til å bli selvstendige. Men Sunniva har alltid vært den som ikke passer inn. Selv om hun gjør alt for å være «god», blir hun i familien bare overfladisk elsket om det i det hele tatt kan kalles kjærlighet. Bare bestefar, Tor, behandler henne snill. Det er han som tok inn den gravide datteren sin etter at ektemannen forsvant sporløst.
«Kanskje mamma er bekymret for søsteren min? De sier jeg ligner på henne,» tenker Sunniva og leter etter en forklaring på morens kulde. Hun har prøvd flere ganger å ha en ærlig samtale med Elin, men hver gang ender det i skandale eller et raserianfall.
Bestefaren er en ekte støtte. De beste barndomsminnene hennes er knyttet til den lille bygda der de tilbringer sommeren. Sunniva elsker hagen og grønnsakshagen, har lært å melke kyr, bake kaker alt for å utsette turen hjem, der hun hver dag blir møtt med forakt og kritikk.
«Bestefar, hvorfor elsker ingen meg? Hva er galt med meg?» spør hun ofte, mens tårene brister fram.
«Jeg er så glad i deg,» svarer Tor mildt, uten å nevne moren eller søstrene.
Lille Sunniva vil tro at han har rett, at hun er elsket på en spesiell måte Men da hun blir ti, dør bestefaren, og siden da blir hun behandlet enda verre. Søstrene håner henne, og moren stiller alltid på deres side.
Fra den dagen får hun aldri noe nytt bare gamle klær fra Kari og Lise. De gjør narr:
«Åh, for en moderne topp! Støvsug eller gjør hva som trengs, Sunniva!»
Og når moren kjøper godteri, spiser søstrene alt selv og gir Sunniva bare papirene:
«Her, dust, samle inn papiret!»
Elin hører alt, men gir dem aldri en reprimande. Slik vokser Sunniva opp som en «ulvevalp» unødvendig, alltid på jakt etter kjærlighet fra folk som ser henne som verdiløs og som en kilde til latter og forakt. Jo mer hun prøver å være god, jo mer hater de henne.
Derfor, da moren sparker henne ut på hennes 18. bursdag, får Sunniva en jobb som sykehusassistent. Utholdenhet og hardt arbeid blir hennes vane, og nå får hun endelig lønn om enn liten. Her blir hun ikke hatet. Å bli møtt med vennlighet når du er snill er allerede et fremskritt, tenker hun.
Arbeidsgiveren gir henne til og med muligheten til et stipend og opplæring til kirurg. I den lille bygda er slike spesialister ettertraktet, og Sunniva har allerede vist talent som pleier.
Livet er hardt. Ved 27 har hun ingen nære slektninger. Arbeidet blir hele livet hennes bokstavelig talt. Hun lever for pasientene hun redder. Men ensomheten forlater henne aldri: hun bor alene på en sengeløsning, akkurat som før.
Å besøke mor og søstre er en konstant skuffelse, så Sunniva prøver å dra så sjelden som mulig. Alle går ut for å røyke og slappe av, mens hun ender på verandaen og gråter.
En dag i en slik stund kommer kollegaen, pleier Eirik, bort til henne:
«Hvorfor gråter du, skjønne?»
«Hva er skjønnhet Ikke gjør narr av meg,» svarer Sunniva stille.
Hun ser seg selv som en grå mus, og merker ikke at hun i nesten tretti år har blitt en liten, sjarmerende blondine med store blå øyne og en rett nese. Ungdommens klossethet har forsvunnet, skuldrene er rette, og det lyse håret i stramme knute ser ut til å ville bryte fri.
«Du er faktisk vakker! Verdsett deg selv og løft hodet. Du er en lovende kirurg, og livet ditt tar form,» oppmuntrer Eirik.
Eirik har jobbet med henne i nesten to år, noen ganger gitt henne sjokolade, men dette er deres første egentlige samtale. Sunniva gråter og forteller alt.
«Kanskje du skal ringe Torvald Hansen? Den du nettopp reddet. Han behandler deg bra. De sier han har mange forbindelser,» foreslår Eirik.
«Takk, Eirik. Jeg prøver,» svarer Sunniva.
«Hvis det ikke funker, kan vi gifte oss. Jeg har en leilighet, og skal ikke mishandle deg,» sier han spøkefullt.
Sunniva blir rød i ansiktet og skjønner at han er alvorlig. Han ser ikke en fattig foreldreløs, men en kvinne som fortjener kjærlighet.
«Greit. Jeg vurderer det også,» smiler hun, og føler for første gang på lenge at hun ikke er en «arbeidsbukk» eller unødvendig, men en vakker ung kvinne med en fremtid foran seg.
Den kvelden ringer hun Torvald Hansen:
«Dette er Sunniva, kirurgen. Du ga meg nummeret ditt og sa jeg kan kontakte deg hvis det oppstår problemer» begynner hun og nøler.
«Sunniva! Så hyggelig at du ringer! Hvordan går det? La oss møtes. Kom inn på en kopp te, så snakker vi om alt. Vi eldre liker å prate,» svarer han varmt.
Neste dag er Sunniva fri, så hun drar til ham med en gang. Hun forklarer ærlig situasjonen sin og spør om han kjenner noen som trenger en hjemmehjelp.
«Du forstår, Torvald, jeg er vant til hardt arbeid, men nå føler jeg at jeg ikke orker mer»
«Ikke bekymre deg, Sunniva! Jeg kan skaffe deg en jobb som kirurg på en privat klinikk. Du kan også bo hos meg. Uten deg hadde jeg ikke vært her nå,» sier han.
«Å, selvfølgelig, Torvald! Men dine slektninger»
«Mine kommer bare når jeg er borte. De bryr seg kun om leiligheten,» svarer han trist.
Så de begynner å bo sammen. To år går, og et forhold blomstrer mellom henne og Eirik, ofte over en kopp te. Men Torvald liker ikke Eirik og glemmer aldri å minne Sunniva på:
«Beklager, kjære, men Eirik er en god fyr, bare svak og for påvirkelig. Du kan ikke stole på ham. Ikke bli for knyttet til ham.»
«Å, Torvald Det er for sent. Vi har allerede bestemt oss for å gifte oss. Forresten, han spøkte med å fri for to år siden. Og nå er jeg gravid» kunngjør Sunniva, nesten strålende av glede. Hun har nettopp fått nyheten, men legger til: «Du er fortsatt viktig for meg! Jeg kommer på besøk hver dag. Du er som familie for meg.»
«Vel, Sunniva Jeg føler meg ikke så bra. I morgen går vi til notaren, og jeg registrerer en hytte på bygda i ditt navn. Du har alltid elsket livet på landet. Kanskje det blir din hytte eller du kan selge den om du vil.»
Han nøler, fullfører setningen ikke, og rynker på nesen.
Sunniva prøver å protestere: det er for mye, han vil leve lenge, så la huset gå til barna hans. Selv om de har besøkt ham bare én gang de to siste årene, insisterer Torvald.
Hun blir sjokkert når hun oppdager at hytta ligger i den samme bygda der bestefaren hennes bodde! Huset hans er revet, tomten er solgt, og fremmede bor der nå. Men det faktum at hun nå har sin egen lille krok der, vekker varme minner.
«Jeg fortjener ikke dette, men takk så mye, Torvald!» takker hun oppriktig.
«Bare én ting: Ikke fortell Eirik at hytta står i ditt navn. Ikke spør hvorfor. Kan jeg be om dette?»
Han ser alvorlig ut, og Sunniva nikker, lover å holde seg til avtalen. Hvordan hun skal forklare hyttens opprinnelse til Eirik, er fortsatt et mysterium, men hun kan si at hun har gjort opp med moren.
Senere får hun vite at Torvald, i tillegg til å ha hatt et slag, også har kreft. Han nekter operasjon. Til slutt hjelper Sunniva til å organisere begravelsen hans og flytter inn med sin fremtidige ektemann.
Problemer oppstår rundt den syvende måned av svangerskapet de har da bodd sammen i seks måneder.
«Kanskje du burde jobbe litt? Før babyen kommer,» foreslår Eirik.
På den tiden har Sunniva midlertidig sluttet i klinikken som Torvald hadde gitt henne jobb. Hun tror hun kan leve av spartemidler, støttet av Eirik. Men hans ord overrasker og sårer henne.
«Vel kanskje» svarer hun usikkert. Det er ubehagelig fordi hun har kjøpt matvarene, og Eirik viser seg gjerrig. Men barnet vokser i magen, og hun vil ikke gi opp bryllupet.
En uke før den planlagte seremonien, mens Eirik er borte, kommer en ukjent kvinne inn i leiligheten med sin egen nøkkel.
«Hei, jeg heter Ragnhild. Eirik og jeg elsker hverandre, han er bare redd for å fortelle deg. Så jeg sier det: Du er ikke lenger nødvendig,» sier den høye, tynne blondinen selvsikkert.
«Hva?! Bryllupet vårt er om noen dager! Vi har betalt for alt!» stammer Sunniva forvirret. Hun har betalt mesteparten av kostnadene for en beskjedent feiring på en kafé.
«Jeg vet. Ikke noe problem. Eirik vil gifte seg med meg. Jeg har kontakter på folkeregisteret, så vi ordner alt raskt,» erklærer Ragnhild, som om det allerede er bestemt.
Ragnhild planlegger ikke å dra. Når Eirik kommer, mumler han bare:
«Sunniva, beklager Ja, det er sant. Jeg hjelper med babyen, men kan ikke gifte meg med deg.»
«Vi tar en farskapstest,» legger Ragnhild til, og legger hånden på Eiriks skulder.
«Hva? En farskapstest?! Du er min eneste!» roper Sunniva og går til ham med knyttnevene.
«Hun vil bare klemme deg, dust! Hun er nesten tretti, men oppfører seg som en liten jente!» ler Ragnhild.
Eirik står stille, forsvarer ikke Sunniva, bare stirrer ned. Det blir klart: alt avhenger av Ragnhild; han er bare en passiv tilskuer.
Sunniva begynner å pakke sammen. Det er ingen vits i å kjempe for en mann som gir opp lett. Ragnhild legger til at hun og Eirik har vært kjærester lenge hun var gift før, men er nå fri. Sunniva er bare en midlertidig erstatning til «drømmekvinnen» er tilgjengelig.
Hun kunne ha krevd forklaringer fra Eirik, men hva er poenget når han lar Ragnhild komme og ta over?
«Så hytta blir likevel nyttig,» tenker Sunniva.
Hytta er virkelig god, selv om den ikke har rennende vann. Men peisen er utmerket bestefaren hadde lært henne alt som trengs for livet på landet. Den er beboelig. Hvordan føde alene? Det er fortsatt tid; hun vil finne en løsning.
Vedovner er lagret, skuret er solid, og snø ligger foran inngangen, klar til å ryddes. Vedstablene er fulle en sjeldenhet i så kaldt vær!
Det er bra at Torvald tidligere har introdusert henne for naboene som den nye husbonden og kona til hans sønn. Ingen unødvendige spørsmål.
Sunniva ringer moren og søstrene, som som vanlig gir råd om å gi barnet til et barnehjem og «ikke bli involvert med noen før bryllupet neste gang». De sladder også om hvordan Eirik ikke har betalt tilbake bryllupspengene, halvparten av dem hun har betalt.
Ingen vet om hytta. Nå kan hun gjemme seg fra alle og samle seg.
Det er forferdelig kaldt; hun tar ikke av dunjakken. Men mens hun begynner å riste kull i peisen, merker hun at spadekniven treffer noe hardt.
Hun tar av seg hanskene og drar frem en treboks som har blokkert vedkubben. Den er pent lukket, med store bokstaver på lokket: «Sunniva, dette er til deg.» Hun kjenner umiddelbart håndskriften Torvalds.
Inni ligger foto, et brev og en liten eske. Hånden hennes skjelver mens hun åpner konvolutten og leser:
«Kjære Sunniva! Du skal vite at jeg var din bestefars bror, og han ba meg om å passe på deg.»
Brevets innhold viser at for mange år siden oppsto en alvorlig splittelse mellom bestefaren og Torvald, men før han døde, fant den eldre broren ham og ba ham finne Sunniva etter hun ble atten. Han etterlot også en arv som datteren hans knapt ville gi bort.
Torvald klarte ikke å finne Sunniva med en gang moren og søstrene hadde skjult adressen. Skjebnen førte dem sammen på sykehuset da han var under behandling og hun var hans lege. Han ville fortelle alt tidligere, men hadde ikke tid. Så bestemte han seg for å gi henne hytta bestefaren hadde kjøpt mens han levde, vel vitende om at datteren hans aldri ville gi bort noe til barnebarnet.
Et annet sjokk i brevet: Moren er ikke hennes biologiske mor. Sunniva er datter av den avdøde søsteren hun har hatet og misunnet. På bildet er unge mor og far, smilende, med en liten jente i fanget. Sunniva overlever fordi hun var med bestefaren på ulykkesdagen.
I boksen ligger fem tusen kroner fra bestefaren. Å ta på dem varmer hjertet hennes. Tårene strømmer. Nå er hun og barnet trygge!
Når hun tenner opp peisen, ser hun at alle frykt, svik og harme forsvinner i flammen. Hun skal begynne på nytt for barnet og for seg selv.
Selvfølgelig vil hun etter hvert tilgi dem som har såret henne. Men nå er hun ferdig med dem. Hytta blir hennes tilfluktssted.
Torvald pleide å si at et godt hus skal tilhøre den som verdsetter det. Han bygde det i ungdommen med egne hender, av de beste materialer.
«Ikke et hus, men et under! Det vil stå i to hundre år!» gjentar han ofte. Bygda er nå to holdeplasser med buss fra byen.
Lønnen er lav, og hjelpen med barnet er usikker. Men hovedsaken er at hun har tak over hodet, sparepenger, en utdanning. Hun er ung, vakker, og venter en sønn!
For første gang i sitt liv føler Sunniva seg virkelig lykkelig.
