Da Iré var to år gammel, bodde hun på barnehjem. Jeg kom for å fotografere barna. Jeg fikk de aller vanskeligste tilfellene til plassering.

Da Ingrid var to år gammel, bodde hun på et barnehjem. Jeg kom dit for å ta bilder av barna. De ga meg de aller vanskeligste barna, de som var hardest å få omplassert.
Jeg gikk inn i avdelingen hennes og så en jente med et alvorlig, nesten forvridd, og merkelig voksent ansikt. «For et lite pent barn,» tenkte jeg. Men så begynte jeg å fotografere henne. Da fikk jeg virkelig øye på henne. Gjennom dette stille, triste ansiktet. Hun våknet til liv.
Det er vanskelig å fange blikket til et barn som har opplevd omsorgssvikt. Men dette rare barnet så rett på meg, rett inn i kameralinsen. Uten å vike.
Plutselig så jeg sjelen hennes. En ensom sjel, universelt alene. Full av lidelse. Ikke engang et håp, bare det første øyeblikket i livet hennes hvor noen virkelig så henne. Så sjelen hennes, den bortglemte, den som forsto alt. Akkurat som min. Så senket hun blikket. Øynene hennes fyltes med tårer.
Jeg spurte en av de ansatte: «Kan du fortelle meg litt om Ingrid? Jeg trenger litt tekst til bildene.»
«Hva skal jeg si?» svarte hun. «Hva kan hun? Hva sier hun?»
«Hun kan ingenting. Og sier ingenting. Bare sitter i spagat og gynger helt til hun slår hodet i gulvet. Når hun gynger, klynker hun. Det er ingenting å fortelle om henne. Hun er ingenting.»
To måneder før dette mistet vi vår yngste datter.
Vårt lykkelige liv hadde krasjet rett inn i en steinmur og opphørt å eksistere. Men vi vi fortsatte på et vis å leve i en annen virkelighet. Et LIV ETTERPÅ. Vi gikk rundt, pratet, spiste, forsøkte desperat å skjule fortvilelsen vår for barna, slik at de ikke skulle bli redde. Vi ville gi dem håp, selv om vi selv knapt hadde noe igjen. Jeg tenkte: «Kommer jeg noen gang til å kunne kjenne glede igjen?» Jeg kjørte til oppdraget, satt i bilen og gråt. Så steg jeg ut, tørket ansiktet med snø og forsøkte å virke som et normalt menneske. Jeg pratet med vanlig stemme og smilte. Men alt var påtatt.
Jeg ønsket meg aldri nye barn som «erstatning». Jeg ville bare overleve. Og så møtte jeg denne Ingrid. Med sin bunnløse ensomhet og fortvilelse. Som om jeg ikke hadde sett tusen barn i barnehjem tidligere, alle ventende og ensomme. Men hennes ensomhet fant nøkkelen til mitt hjerte…
Hjemme sa jeg til min kjære ektemann: «Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal starte å snakke om dette, og jeg vet ikke hva det er Jeg fotograferte ei jente her, og jeg klarer ikke slutte å tenke på henne. Kan vi kanskje vurdere det?» Eirik svarte: «Du er klar over at vi ikke akkurat er i balanse nå? Hvilke jenter? Vi sliter selv med å puste.»
«Ja, jeg vet. Men kanskje jeg aldri blir meg selv igjen heller. Vi må bare lære oss å leve slik det er.»
Vi dro til barnehjemmet for å møte Ingrid. Fostermoren førte henne inn til oss. Hun var bitte liten, med det samme forvridde ansiktet, og hun gikk ustøtt bortover gulvet som en liten krabbe. Under nesa hang en grønn streng av snørr. Herregud, hun var virkelig ikke pen, tenkte jeg. Det var nesten som et lite foster. Hvorfor så jeg noe i henne?
Ingrid rørte ved leken vi hadde tatt med, falt ned på rumpa, satt i spagat og begynte å gynge raskt og hardt, med pannen mot gulvet.
I bakgrunnen sa overlegen:
«Marit, dette barnet har ikke bare lett utviklingshemming! Det er alvorlig psykisk utviklingshemming! Hun har ingen fremtid. Vi kommer til å overføre henne til sosialtjenesten. Forstår dere? Dette er en dypt utviklingshemmet og ikke lærevillig jente. Jeg har den dypeste respekt for deg og din ektemann, men dette er sosialtjenesten sitt anliggende! Jeg har fått syv avslag på henne allerede. Hun kan ingenting av det hun burde for alder. Hun sitter bare i spagat og gynger. Vi kaller henne Vår Lille Ballerina.»
Da og jeg turte knapt å se på mannen min sa han: «Vet dere, vi liker henne. Vi vil ta henne med oss.»
Senere spurte jeg ham: «Hvorfor sa du det? Du sa jo nei?» Eirik svarte: «Jeg skjønte at hun måtte reddes. Og ingen annen kommer til å gjøre det, bortsett fra oss.»
Vi adopterte Ingrid, til overraskelse og uro for personalet på barnehjemmet.
Ingrid var i dyp, dyp depresjon. Hun stolte ikke på noen. Verden var farlig og svikefull. Hele livet hennes alle de to årene hadde ingen elsket eller sett henne. Hun kunne ikke be om noe. Hun kunne ikke leke. Hun ødela og rev alt. Hun var redd for alt: vann, do, pappa, heis, vind, bil
Inne i meg skrek sorgen. Utenfor skrek Ingrid. Jeg forstår nå hvorfor det frarådes å adoptere et barn midt i egen sorg. Man har bare ikke krefter. Alle krefter brukes på å ikke gå i stykker selv. Og et barn krever så enormt mye. Man må finne disse kreftene et sted. Jeg hentet styrke fra vår egen ulykke.
Jeg sa til meg selv: «Så liten din sorg tross alt er, sammenlignet med dette barnets. Du har mistet en datter, men du har også en sønn, en datter, en mann, mor, venner, en kjære jobb og et hjem. Ingrid har aldri hatt noe. Ingenting. Hun har det mye verre.»
Vet dere hvem dette tynne, mørke, urolige og konstant klynkende, depressive lille vesnet var, hun vi tok imot i vår familie midt i vår egen krise?
Hun ble vår fantastiske datter, Ingridsen. Eventyret fortelles fort, men livet går ikke fort. Nå har det gått ni år.
Ingrid har blitt det hun var ment å være blid og livsglad, lekende, snill, mild og tålmodig med oss, en pen jente. Hun går på vanlig skole, i en logoped-klasse. Hun driver med dykking. Dykking!
Hun sier: «Mamma, denne gangen klarte jeg å puste riktig og bytte munnstykke under vann» Da gråter jeg.
Nå er Ingrid på dykkercamp på Træna. Hun fløy dit med fly. Hun er elleve. Hun ringer meg og kvitrer lykkelig: «Mamma, det er så vakkert her, vi badet, men det var storm, og havet ble iskaldt! Men det blir varmere, vi har fått draktene våre, og i morgen skal vi dykke igjen! Til middag fikk vi fisk, men vi matet kattene med den det er mange katter her, og du vet jeg ikke liker fisk! Men jeg spiste potetmos. Vi gikk på tur opp på fjellet, 13 kilometer! Jeg trodde beina mine skulle dette av det er så vakkert her og det finnes trær fra rødlista! Jeg har fått gode venninner! Og jeg kjøpte kjeks for pengene du ga meg, og delte med dem. Nå gynger vi i hengekøya Jeg savner deg!»
Fordi vi reddet henne. Vi reddet henne og oss selv. Sammen, i samme båt.
Noen ganger skal det bare et blikk til for å minne oss om at de aller svakeste ofte trenger mest å bli sett og elsket for det er i møte med deres ensomhet og livsglede vi gjenoppdager vår egen.