Da Ina var to år gammel, bodde hun på barnehjem. Jeg hadde reist dit for å ta bilder av barna. De ga meg de «vanskeligste», de som det var minst håp for.
Da jeg kom inn i gruppa, fikk jeg øye på en liten jente med et alvorlig, nesten gammelt ansikt. «For en lite sjarmerende unge», tenkte jeg. Men så begynte jeg å ta bilder av henne. Og plutselig så jeg henne virkelig. Bak det ubevegelige, traurige fjeset hun våknet til liv.
Det er vanskelig å få øyekontakt med et barn som har opplevd omsorgssvikt. Likevel så denne merkelige ungen rett inn i kameraet. Uten å vike.
Plutselig føltes det som om jeg så sjelen hennes. Ensom, verdensensom. Full av smerte. Ikke engang noe håp bare det første øyeblikket i livet hennes hvor noen faktisk la merke til henne. Så hun meg med et blikk som sa «jeg er her!». Akkurat slik som mitt eget hjerte føltes. Så så hun bort, og øynene hennes ble fulle av tårer.
Jeg spurte barnepleieren: «Kan du fortelle meg litt om Ina? Jeg skal skrive en tekst.» «Hva skal jeg si?» svarte hun. «Hva får hun til, hva sier hun?» «Ingenting, egentlig. Hun snakker ikke. Sitter bare i spagat og vugger. Klager litt mens hun gjør det. Ikke så mye å si om henne. Hun erliksom bare der.»
To måneder før dette hadde vi mistet vår yngste datter.
Det føltes som om livet vårt gikk i full fart rett i en steinvegg og bare stoppet. Men vi sluttet ikke å eksistere, vi fortsatte i en slags raret «Livet ETTER». Gikk, snakket, spiste, og kjempet for å skjule sorgen vår for barna for å ikke skremme dem. For å gi dem et håp som vi knapt hadde igjen selv. Jeg tenkte: «Kommer jeg noen gang til å kjenne glede igjen?» Jeg kjørte gråtende til fotograferingen. Men før jeg gikk inn, gned jeg bort tårene med snø og tok på meg mitt mest nøytrale menneskefjes. Snakket vanlig, smilte vanlig. Alt var bare påtatt.
Jeg ønsket meg ingen ny unge «til erstatning». Jeg ville bare overleve. Og så dukket Ina opp i tankene mine med sin enorme ensomhet og fortvilelse. Som om jeg ikke hadde sett tusen barn alene i dette prosjektet men denne? Det var min ensomhet hun speilet
Hjemme sa jeg til min kjære mann: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, og hva det er, men jeg fotograferte en jente i dag jeg kan bare ikke slutte å tenke på henne. Se, kanskje vi skal vurdere å gjøre noe?»
Og Hans svarer: «Du er jo helt på tuppa! Hvilke jenter? Vi klarer knapt å puste.»
«Ja, jeg vet det. Men jeg tror ikke jeg noen gang blir helt «meg selv» igjen. Vi må lære oss å leve som vi er nå.»
Vi dro til barnehjemmet for å møte Ina. Pleieren kom inn med henne. Hun var liten og hengslete, ansiktet fortsatt halvskjevt og alvorlig, gikk som en krabbe i motvind. Under nesa hang det en tykk, grønn snørretråd. Kjære vene, for et syn tenkte jeg. Det var nesten som om noen hadde skrudd sammen feil start på et menneske. Hva var det jeg hadde sett hos henne?
Ina klemte på leken vi hadde med oss, dumpet ned på gulvet, satte seg i spagat og begynte å gynge energisk, hodet slo nesten mot gulvet.
Så begynner overlegen å tale bak oss mens hun gynger:
«Hanne, dette barnet har ikke bare lett utviklingshemming! Det er alvorlig utviklingshemming! Ingen fremtid. Vi kommer til å sende henne over til NAV. Skjønner du? Ingen muligheter for læring. Jeg respekterer deg, og mannen din, men dette hun har sju avslag fra adoptivfamilier! Hun kan ingenting, gjør ingenting barn på hennes alder skal kunne. Hun bare gynger vi kaller henne Våre egne Ballettprinsesse.»
Og akkurat da, sier min mann, han jeg har vært livredd for å se på hele denne tiden: «Men vi liker jenta. Vi vil ta henne.»
Senere spurte jeg ham: «Hvorfor sa du det? Du ville jo ikke egentlig?» Og Hans svarte: «Jeg skjønte at hun må reddes. Og det er ingen andre enn oss som kommer til å gjøre det.»
Vi adopterte Ina og etterlot barnehjemmet i full «hvordan våger de»-stemning.
Ina var dyp deprimert. Hun stolte ikke på verden, som hittil bare hadde vært farlig og likegyldig. I to år hadde hun vært usynlig, uten å påvirke omgivelsene. Hun kunne ikke be om noe. Kunne ikke leke. Alt hun tok i, revnet eller knakk. Hun var redd for alt vann, potte, pappa, heis, vind, bil. Hun spiste bare most mat. Kunne nesten ikke gå. Både hun og jeg gråt, bare på ulike måter.
Og jeg skjønner så godt hvorfor man fraråder å ta til seg et barn midt i sorg. Du har rett og slett ikke krefter. All energi går med på å ikke gå i tusen biter selv. Og et skadet barn krever enormt mye og de kreftene må du finne et sted. Jeg hentet dem fra vår egen sorg.
Jeg sa til meg selv: «Din sorg er liten sammenlignet med dette barns lidelse. Du har mistet en datter, ja. Men du har fortsatt en sønn, en datter, en mann, en mamma, venner, elsket jobb og hjem. Ina har aldri hatt noe som helst. For henne er alt mye verre.»
Vet dere hvem dette tynne, mørke, ustanselig mosesytende barnet vi tok imot i familien vår i fullstendig vater egentlig var?
Hun var vår fantastiske datter Ina Blom. Eventyret fortelles fort, men det er mye jobb i hver side Nå har hun bodd hjemme hos oss i ni år.
Ina har blitt det hun alltid skulle være lett og leken, glad, småflørtende, snill og hjelpsom, varsom og sårbar og, når vi snakker sant, svært tålmodig med oss, en riktig pen jente. Hun går i vanlig skole, i logopedklassen. Hun driver med tro det eller ei dykking! Dykking!
Hun sier: «Mamma, denne gangen klarte jeg å puste rolig og bytte munnstykket under vann » Og da gråter jeg alltid litt.
Akkurat nå er Ina på dykkercamp i Lofoten. Hun fløy dit alene. Hun er 11. Hun ringer meg og kvitrer: «Mamma, det er så fint her! Vi badet, men så kom det storm, og havet snudde seg og ble iskaldt! Men nå blir det varmere, vi har fått våtdraktene våre, så i morgen skal vi dykke igjen! Til middag var det fisk, men den ga vi til kattene det er masse katter her, du vet jeg ikke liker fisk! Men jeg spiste potetmos. Vi gikk på fjellet, 13 kilometer, beina mine ramlet nesten av det er så vakkert og her vokser trær som er i Rødlista! Jeg har fått gode venninner! Og så kjøpte jeg knekkebrød for de pengene du ga meg, og vi delte med hverandre. Nå gynger vi i hengekøya Jeg savner deg!»
Fordi vi reddet henne. Vi reddet henne og oss selv. Sammen på denne litt skjeve, men solide flåta vår.
