Jeg våknet midt på natten og oppdaget at Solveig lå alene ved siden av meg. Forvirret strekte hun ut hånden, i håp om å kjenne den vanlige varmen fra sin mann, Eirik.
Søvnen kom ikke tilbake, og Eirik virket ikke i ferd med å komme tilbake til sengen på femten minutter. Hjertet hennes banket urolig, og hun satte seg opp, stirret inn i rommets mørke. Hva om noe hadde skjedd? Kanskje han hadde blitt syk?
Hun prøvde å berolige seg selv, tenkte at kanskje Eirik bare hadde våknet fra søvnløsheten og var opptatt med noen arbeidsoppgaver. Men bekymringen lot seg ikke riste av.
Uten å la seg rive med av unødvendig uro, trakk Solveig seg forsiktig opp fra sengen, åpnet døren til soverommet på tå og snek seg mot kjøkkenet. Da hun nærmet seg, stanset hun etter bare noen skritt.
Hun hørte en manns stemme. Han snakket i telefon. Høyttalerens lyd var høy nok til at hun kunne skille ordene til samtalepartneren.
Ja, kjære, jeg har allerede bestilt billetter til Spania, lød Eiriks stemme, fylt av forventning. Vi skal ha en uforglemmelig tid sammen. Ingen skal få vite det.
Solveig følte at bakken forsvant under henne. Verden hennes falt sammen på et øyeblikk. Hvert ord, hver setning traff henne som en skarp kniv.
År etter år hadde de stått sammen, gjort planer, opplevd gleder og sorger skulder ved skulder. Hvordan kunne han?
Hun gikk tilbake til soverommet. Mens hun lå i mørket, rant tårene nedover kinnene. Hjertet hennes revnet av smerte, og i sjelen raste en blanding av sinne, harme og bitter skuffelse.
Etter en stund, med besluttsomhet i blikket, reiste hun seg, gikk til garderoben og begynte å pakke Eiriks eiendeler i kofferten.
Da Eirik kom inn i soverommet, så han henne med kofferten i hånden og spurte overrasket:
Hva skjer?
Solveig løftet blikket, fylt av skuffelse og fasthet.
Jeg har pakket kofferten din, sa hun rolig. Så du kan ta den med deg til Spania.
Hva snakker du om? svarte Eirik nervøst og smilte forsiktig.
Ikke lat som om du ikke hørte samtalen på kjøkkenet.
Eirik ble merkbart anspent, og hendene hans skalv. Han ville si noe, men Solveig avbrøt ham.
De resterende tingene samler du selv. Nå tar du kofferten og drar til hotellet eller hvor du vil. Og etter den ferien din vil jeg ikke se deg her igjen.
Den natten endret livet til Solveig seg radikalt.
Da Eirik dro, la hun seg ned igjen, vel vitende om at hun aldri ville sovne igjen. Men én tanke holdt henne våken: Nå vil alt være annerledes. Ingen flere illusjoner, ingen flere smerter fra svik. Endelig var hun fri.
Hva tror du, gjorde Solveig riktig? Eller skulle hun kanskje ha holdt kjeft? Del dine tanker i kommentarfeltet!
Venner, hvis dere vil lese flere historier fra oss legg igjen kommentarer og ikke glem å like. Det inspirerer oss til å skrive mer!
