Kjære dagbok,
Jeg våknet midt på natten og kjente et tomrom ved siden av meg. Forvirret strakte jeg hånden ut, i håp om å føle den vanlige varmen fra min mann, Einar. Men søvnen kom ikke tilbake, og han virker ikke som om han har tenkt å komme tilbake til sengen på minst femten minutter. Hjertet mitt begynte å slå urolig, og jeg satte meg opp og stirret inn i mørket. Hva om noe har skjedd? Kanskje han er blitt syk?
Jeg prøvde å berolige meg selv ved å tenke at Einar kanskje bare har våknet fra en søvnløs natt og er opptatt med noen arbeidsoppgaver. Likevel ga bekymringen seg ikke. Jeg ønsket ikke å dvele unødvendig i uro, så jeg reiste meg forsiktig fra sengen, åpnet soveromsdøren lydløst og listet meg på tå til kjøkkenet. Jeg nådde bare noen få skritt før jeg stanset.
Der hørte jeg mannens stemme. Han snakket i telefonen, høyt nok til at jeg kunne skille ordene hans eller rettere, samtalepartnerens.
Ja, kjære, jeg har allerede bestilt billetter til Spania sa Einar med en spenstig tone. Vi skal ha en uforglemmelig tid sammen. Ingen vil noen gang finne ut av dette.
Det var som om bakken forsvant under meg. Hele verden falt sammen på et øyeblikk. Hvert ord, hver setning stukket inn i meg som skarpe kniver. Så mange år sammen, så mange planer, gleder og sorger vi har delt side om side. Hvordan kunne han?
Jeg gikk tilbake til soverommet. Liggende i mørket strømmet tårene nedover kinnene, og hjertet mitt revnet av smerte. En blanding av sinne, forargelse og bitter skuffelse raste i sjelen min. Til slutt, med en nyfunnet besluttsomhet, reiste jeg meg, gikk til garderoben og begynte å pakke Einars klær i kofferten.
Da Einar kom inn i rommet, så han meg med kofferten og spurte overrasket:
Hva skjer?
Jeg løftet blikket, fylt med både skuffelse og fasthet.
Jeg har pakket kofferten din svarte jeg rolig. Så du kan ta den med deg til Spania.
Hva snakker du om? smilte han nervøst.
Ikke lat som om du ikke hørte telefonsamtalen på kjøkkenet.
Einar så tydelig nervøs ut, hendene hans skalv. Han ville si noe, men jeg avbrøt ham.
Du får ordne resten av pakkingen selv. Nå tar du kofferten og drar til hotellet eller hvor du vil. Og etter denne «ferien» vil jeg ikke se deg igjen.
Den natten endret livet mitt seg radikalt. Da Einar gikk, la jeg meg tilbake i sengen, vel vitende om at jeg aldri ville sovne igjen den natten. En tanke holdt meg våken: nå blir alt annerledes. Ingen flere illusjoner, ingen flere smerter fra svik. Jeg er endelig fri.
Hva tror du, kjære dagbok? Handlet jeg riktig? Eller skulle jeg ha latt være å si noe? Del gjerne tankene dine.
—
PS: Hvis du liker slike historier, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det inspirerer meg til å skrive mer.
