Dagbok, 15. april
Jeg har alltid vært en rolig gutt, uten noen dårlige vaner. Da jeg fylte 25, ga foreldrene mine meg en helt spesiell gave de hjalp meg med å legge inn den første innbetalingen på et lån, så jeg kunne kjøpe min egen leilighet her i Oslo. Det var stort for meg å endelig flytte for meg selv, selv om jeg trivdes med det rolige livet jeg allerede hadde. Jobben min som programmerer passer godt til min introverte natur, og jeg har egentlig ikke kontakt med så mange utenom jobb.
Etter hvert ble det litt ensomt, og jeg bestemte meg for å skaffe en katt. Jeg fant en liten kattunge med en medfødt skade i forbeina mennesker som hadde moren til kattungen vurderte å avlive den, men jeg kunne ikke la det skje. Jeg tok den til meg og ga den navnet Kjell. Fra første dag ble Kjell og jeg gode venner jeg gledet meg til å komme hjem fra jobb for å se ham vente på dørmatten i gangen.
Noen måneder senere begynte jeg å date en kollega, en norsk jente med navnet Sigrid. Hun var veldig direkte, og etter bare tre uker flyttet hun inn hos meg. Helt fra starten likte hun ikke Kjell, og ba meg om å kvitte meg med ham. Jeg forklarte henne at Kjell betydde mye for meg, og at jeg ikke kunne bare gi opp katten min. Men Sigrid ga seg ikke, hun tok opp temaet flere ganger og sa at Kjell ødela bildet vårt, spesielt når vi hadde gjester folk ble visstnok kvalm av å se de skjeve forbeina hans. Jeg ble satt i en vanskelig posisjon; jeg var glad i både Sigrid og Kjell.
Foreldrene mine syntes heller ikke at Sigrid var riktig for meg. De mente hun var frekk og arrogant, og rådet meg til å ikke haste med å gjøre forholdet offisielt, men heller bruke tid på å finne ut hvem hun egentlig var.
Da Sigrids foreldre kom på besøk en kveld, ble det tydelig for meg at jeg ikke kunne fortsette dette forholdet. Faren hennes lo med én gang han så Kjell i leiligheten, og kalte ham rar. Jeg prøvde å forsvare katten, men Sigrid og faren hennes fortsatte å le av Kjell og foreslo mange steder vi kunne plassere ham de dekket bordet til skikkelig latter over kattens utseende. Sigrids mor slengte seg på, og ingen støttet Kjell. Det gjorde vondt å se hvordan de behandlet ham.
Neste dag, etter jobb, kom jeg hjem og oppdaget at Kjell var borte. Jeg spurte Sigrid hvor katten var, og hun sa at hun hadde tatt ham med til veterinæren og forlatt ham der. Jeg ble fortvilet og kastet meg ut for å lete etter ham. Det tok meg fem timer å finne Kjell, men til slutt fant jeg ham, og han malte fornøyd i armene mine.
Da jeg kom hjem igjen, sa jeg til Sigrid at det var over hun måtte pakke sammen sine ting og flytte ut. Jeg ville ikke se henne mer. Etter det føltes hun bare frastøtende for meg.
Neste morgen pakket Sigrid sakene sine og dro. Helt stille, resignert. Hun hadde aldri trodd at katten min skulle være viktigere enn henne. Nå bor Kjell og jeg alene igjen og katten min er alltid like glad for å se meg når jeg kommer hjem fra arbeid.
