Hei! Jeg tenkte jeg skulle fortelle deg den her bråkdelen om familien vår i Fjellbygd, så sett deg godt til rette.
Eirik så hunden som lå ved benken på torget, og sprang straks bort for å hjelpe den. På samme sted lå også båndet som Liv, søsteren hans, hadde kastet fra seg. Bamse, den lille labradoren, så med triste, hakkete øyne på eieren sin.
Eirik og Liv har knapt snakket med hverandre på nesten to år. Liv forstår fortsatt ikke hvordan en så liten ting kunne bli til så stor krangel. De to er ett år fra hverandre i alder Liv er 23, Eirik 24 og har vært uatskillelige siden barndommen. De har alltid stått opp for hverandre, og uansett hvilket tøys de har funnet på, har de tatt ansvaret i fellesskap, aldri gått bak hverandres rygg.
Landsbyen deres, Fjellbygd, har vokst og blomstret år etter år. De har vært heldige med bygdelagets leder Olav Henriksen, som også er født her og er en dyktig økonom. Etter at Olav fullførte landbrukslinjen, kom han tilbake til bygda og begynte å jobbe aktivt. Innsatsen hans ble snart lagt merke til, og ti år senere ble Olav Henriksen valgt til leder for Fjellbygd kommune.
Privat har livet gått greit for dem også. Liv, etter at hun fullførte helsefaglig yrkesfagskole, begynte å jobbe på landsbyens helsesenter som helsesekretær. Olav klarte ikke å holde seg unna en så vakker ung kvinne, og Liv gjengjeldte interessen. De giftet seg, og hele bygda feiret bryllupet deres. Eirik var oppriktig glad på søsterens veg, selv om hans eget ekteskap med Natasa en jente fra nabobyen var langt fra skyfri.
Mens Liv var i sin brudekjole, begynte Natasa av og til å mumle til Eirik, og kalle ham unødvendig eller selvopptatt. Etter bryllupet endret misnøyen seg til misunnelse. Natasa krevde stadig mer fra mannen sin et større hus, en penere bil, bedre klær
Eirik ble stadig mer frustrert og ropte ofte: «Alle andre har alt, men vi har ingenting!» Han jobbet så hardt han kunne, men klarte ikke å innfri Natasa sine drømmer, verken med penger eller krefter.
Delvis var Natasa også ulykkelig: hun hadde aldri fått den gleden som følger med morsrollen. Samtidig hadde Liv lykkelig giftet seg, fått både en gutt og en jente, bygget et romslig hjem, mens Eirik hadde oppnådd en respektabel stilling.
Familiesammenkomstene endte oftere i krangel. Hver gang Eirik besøkte Liv, begynte Natasa straks å kjefte på ham. Den siste store krisen fant sted på Eiriks bursdag. Liv ga ham en labradorvalp fra byen han hadde lenge ønsket seg en slik hund. Olav ga ham også en ny motorsykkel.
Alt så bra ut, helt til den berusede Natasa fikk et raseri og kastet all sin oppsamlede irritasjon på Liv:
«Hva skjer, Åse? Hunden er det en slags spøk? Hvis vi ikke får barn, kan vi i det minste få en hund, ja?!»
Åse prøvde å roe ned situasjonen:
«Natasha, ta det rolig. Du kommer til å angre senere»
Men ordene nådde ikke frem. En voldsom krangel brøt ut, gjestene splittet seg i to lag. Olav så på sin kone og hvisket at de skulle dra, og da de hadde sagt farvel, forlot de festen.
To år gikk. På den kvelden begynte Eirik å holde avstand fra søsteren sin; kontakten deres ble kun noen få korte, sjeldne møter. Samtidig økte spenningen mellom ham og Natasha.
Om kveldene gikk Eirik ofte ned til elvebredden med Bamse. De så ut til å trives sammen: Eirik kastet en pinne, Bamse løp etter den og la seg så ved føttene hans mens han leste stille fortellinger for hunden.
Liv hørte om dette fra naboene, men gjorde ingenting Eirik var sta som en stein.
Etter den ulykkelige krangelen begynte Natasha å hate både Liv og den hunden hun hadde fått. Når Eirik ikke var hjemme, jaget hun Bamse ut av huset, kastet ham i døråpningen, og noen ganger slo hun ham.
De nysgjerrige nabokvinnene brøt i latter og la benset på ilden:
«Du hører, Natasha, mannen din er på elvebredden med hunden igjen»
«I går møtte han Åse, mannen sin, og barna deres de lo så høyt!»
Misunnelsen vokste fullstendig i Natasha. En dag spurte Eirik:
«Natasha, er du ikke lei av å mishandle Bamse?»
«Trenger jeg din hund?!» snapset hun, og trakk seg ut av rommet.
Bamse begynte å gjemme seg fra Natasha, og skrek når hun plutselig dukket opp.
Alt endte da Eirik en morgen, i sinne, ropte:
«Jeg har fått nok av dette evige misunnelsesmarerittet!»
Alene, rasende, dro Natasha Bamse ut på gården, bandt ham til benken og slo ham med tauet. Den stakkars hunden skrek i smerte. Da hun hadde fått utløp for sin raseri, slapp hun tauet, pakket sammen og forlot hjemmet for godt.
Senere på kvelden kom Eirik hjem, men hunden var ikke i porten. Ryddigheten var brutt i huset. På benken lå Bamse, fanget i et tau. Eirik slapp ham raskt, løp med ham i armene og skyndte seg til helsesenteret.
Liv var nettopp på vei hjem da hun så brorens panikk:
«Åse, hjelp meg» ropte Eirik desperat.
De tok Bamse inn på behandlingsrommet. Liv undersøkte hunden grundig:
«Hvem gjorde dette med ham?»
«Natasha» mumlet Eirik og senket blikket.
Liv nikket stille, sydde sårene, vasket øynene hans, og ga ham vann.
Senere på korridoren hvisket Eirik angrende:
«Unnskyld, Åse»
«Det er nok,» smilte hun trøtt. «Og Natasha?»
«Nei, Åse. Det blir ikke mer.»
Liv ringte Olav:
«Olav, kom så fort du kan, vi trenger deg.»
Da Olav hørte den slitne stemmen hennes, sprang han av gårde. En halvtime senere sto han i korridoren. Da han så de to søsknene krøllet sammen, med Bamse som knurrede lavt, men som så lettet ut, sa han:
«Kom igjen, helter mine.»
De tok Eirik med hjem, og ga ham råd om hvordan han skulle ta vare på hunden.
Da Liv fortalte moren sin hva som hadde skjedd, sukket hun bare:
«De burde ha gått fra hverandre for lenge siden.»
Hun tok tak i sønnen sin og gikk for å hjelpe ham med å rydde opp i huset.
På treningssenteret satt Eirik og strøk Bamse. Moren kom inn, strøk dem begge:
«Er dere i live?»
«Ja, vi er i live,» svarte Eirik.
Lukten av stekt kjøtt og friske grønnsaker fylte rommet. Bamse snuste med nesen, viftet med halen. Eirik smilte, reiste seg.
Liv, Eirik og Bamse fortsatte livet sammen, og til slutt gikk alt som vanlig igjen. Håper du likte historien, og at du får en fin dag!
