Dagbok, tirsdag
Mamma kjempet mot kreft i lang tid. Hun var bare 27 år gammel da jeg mistet henne, og pappa var 31. Vi var tre i familien, og som yngstemann var jeg knapt fylt to år. Pappa var helt fortapt og innså fort at han måtte finne en ny kone, eller rettere sagt en ny mamma til oss, for han klarte rett og slett ikke å håndtere alt alene.
Et halvt år senere kontaktet han en dame han kjente og spurte om hun ville la ham treffe datteren hennes. Hun tenkte ikke lenge, men ga sitt samtykke med en velsignelse. Slik fikk vi en ny mor i huset, som bare var 21 år gammel. Hanne tok straks ansvar for både hjem og oss barna. Hun fikk orden på kjøkkenet, vasket huset, og med egne sparepenger fra sine jobber kjøpte hun stoff. Hun sydde nye skoleuniformer til oss eldste. De begynte med det samme å kalle henne “mamma”, men jeg klarte ikke å si det. Jeg strevde med tanken, og det var ikke enkelt for henne heller.
En dag viste jeg Hanne hvordan mamma alltid pleide å ha håret i en lav knute. Etter det gikk hun alltid rundt med håret satt opp i samme bun. Likevel klarte jeg ikke å kalle henne “mamma”. Så fant pappa på et lite eventyr: Hanne bakte favorittkaken min til hele familien, og vi satt oss rundt bordet. Alle kastet seg over kaken, men jeg fikk ikke smake før jeg sa “mamma” til Hanne. Det tok lang tid før jeg klarte det.
Tre år senere fikk Hanne sitt første barn – vårt fjerde. Etter det begynte ting å skjære seg. Pappa klarte ikke å finne arbeid innen sitt fagfelt og begynte på et gårdsbruk i bygda. Mamma fikk også jobb der. Fire år senere kom barn nummer fem – det andre barnet til Hanne. Hanne delte aldri oss opp i “hennes” og “ikke hennes”, vi var alle hennes barn.
Fem år etter kom kreft tilbake, nå hos Hanne. De eldste studerte allerede på universitetet i Oslo. Mamma lå på sykehuset, og jeg besøkte henne hver dag. Hun fortalte legene at hun ikke kunne bli syk, små barn ventet hjemme. Hanne slo sykdommen og overvant kreften.
Gleden var grenseløs. Hun led, men var sterkere enn alt. Men da alt virket som det ordnet seg, begynte tragediene å ramme familien. Seks måneder senere var Hannes førstefødte gutt med pappa vår klar til å gifte seg. Kvelden før bryllupet forsvant han. Etter 36 dager ble han funnet, og begravet.
Etter dette flyttet jeg hjem til mamma og pappa jeg kunne ikke forlate henne alene. Etter sønnen døde pappa, så eldste storebror, og senere Hannes yngste barnebarn, sønnen til min lillesøster. Hele familien var innblandet i en ulykke, men kun hennes sønn ble skadet. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan mamma, etter slike traumer, har bevart godhet, ømhet og kjærlighet.
Hun har oppdratt fem barn, tatt vare på barnebarna, og nå har hun to oldebarn. Hver morgen står hun opp tidlig, vasker hele huset, og setter seg ned for å strikke små plagg til barnebarna og oldebarna. For oss barna er det en glede å tilbringe tid med henne. Hun har fortsatt alltid noe å prate om, og kjærligheten hennes rekker til oss alle.
