Siste passasjer på bussen
Lommelykten var liten, ikke større enn pekefingeren, hengende i en flettet snor. Jeg la ikke merke til den med en gang. Først la jeg merke til ham.
Marsnatt, rute nummer elleve mellom Galgeberg og Ensjø tur/retur. Tom buss, gatelysene utenfor, lukten av diesel, gummi og litt kaffe fra termosen. Jeg hadde kjørt denne ruten i fire år. Og i fire år hadde jeg foretrukket natten framfor dagen.
Om natten var det nesten ingen om bord. Fulle ungdommer på vei hjem fra Grünerløkka de kom alltid i flokk, ropte, mistet flasker og var ute igjen etter to stopp. Sykepleierne etter aftenvakt satt seg stille, lukket øynene og sov til sin stopp. Vektere. Taxisjåfører med bil på verksted. Alle steg på, steg av, men ingen festet seg.
Men denne passasjeren festet seg.
En mann på godt over seksti. Lav, kraftig, mørk jakke med hette. Høyre fot noe bredere enn venstre, som om han var vant til ujevnt gulv. Samme plass hver natt tredje rad til høyre, ved vinduet. Betalte kontant, alltid nøyaktig. Kjørte til siste holdeplass. Og tilbake samme vei. Gikk aldri av.
Jeg la først merke til ham i starten av mars. Marsnatten la seg lavt over byen, og mørket gjorde alt grått, men han satt der som en liten gul prikk, og krysset noe mellom hendene.
Jeg begynte å telle. Fem netter på rad. Så to uten ham. Så fem igjen. Som etter en plan. Som om å reise med nattbussen var hans arbeid.
Han sov ikke, leste ikke, bladde ikke på mobilen. Ingen propper, ingen avis. Bare satt og så ut i mørket, fingret med en liten gjenstand. Jeg så det i bakspeilet et svakt, gult lys som blinket slukket. Blinket, slukket. Som om en ildflue hadde forvillet seg inn og skjente mot utgangen.
Jeg var førtifire. Ikke enda førtifem, men jeg hadde for lengst sluttet å tenke på alder folk bare så på meg og antok sitt. Brede hender med grove puter etter rattet, neglene korte, avrundet i bue. Ryggen lutet litt til høyre en uvane med å strekke seg til døren, trykke på knappen for åpning. Yrkesvaner. Også hjemme kunne jeg kjenne at høyre skulder hang lavere.
Tolv år alene. Sønnen min, Lars, er blitt tjue-to, bor med kjæreste ute på Stovner. Ringer på søndager hvis han ikke glemmer. Jeg maser ikke. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi han svarer: “Mamma, hva er galt?” Stemmen uroet, snarere enn glad. Så en telefon fra mamma = noe har skjedd. Det ringer man visst ikke “bare fordi” lenger. Vi har glemt hvordan.
Eksmannen dro da Lars var ti. Forlot meg til fordel for Liv i regnskapet, tok med seg parkasene og vannkokeren akkurat den, det var den han skulle ha. Leiligheten ble splittet: han fikk toroms, jeg et til én på Torshov, tredje etasje. Jeg besluttet: Ok da. Greit. Overlever. Og så viste det seg at det gjorde jeg. Det ble ikke verre, bare stillere. Stillheten holdt seg i tolv år.
Ordet “kjærlighet” ga meg samme følelse som ordet “enhjørning”. Flott, men eksisterer ikke. Venninnene fortalte om menn jeg lyttet, nikket. Kjærlighetsfilmer slo jeg av midtveis. Ikke av bitterhet, men av vantro. Som med julenissen tror på ham som barn, så ser man pappa i slåbroken med bomull i skjegget og skjønner hvordan det egentlig er.
Nattrute passet meg. Ingen smil til passasjerer. Ingen bestemødre med handlevogn eller ungdomsskoleelever med sekker i midtgangen. Slapp å høre noens mobilkrangel eller bråkete tygging av kebab helt bakerst. Natten bare veien og stillheten. Den var min størrelse. Som en jakke sydd til meg strammet ikke, hang ikke og slengte.
Men denne passasjeren forstyrret stillheten. Ikke med lyd. Med sitt nærvær. Han var som en stein i skoa liten, men umulig å overse.
Jeg observerte i to uker. Ble vant til ham, som til fartshumper eller rutetabellen. “Galgeberg” han stiger på. “Ensjø” han sitter. Tilbake til “Galgeberg” han går av. Nikker til meg som kjente. Jeg nikker tilbake.
Og hver natt det svake, gule lyset i hendene hans.
Ingrid, tror du han er hjemløs? spurte Trine i vakta før kveldsskiftet.
Trine hadde vært trafikkleder i åtte år. Kraftig, rødblond, håret snurpet sammen med en penn. Kjente alt om alle sjåfører hvem skiller seg, hvem drikker, hvem ikke drikker, foreløpig. Jeg stolte på henne.
Hjemløse betaler ikke for reisen, svarte jeg. Denne betaler. Hver gang. Med mynter. Nøyaktig.
Kanskje gal?
Stille type. Stirrer ut. Rører ingen. Ikke mumling, ikke vugging. Helt vanlig kar. Han bare kjører.
Trine tenkte. Helte te med sitron og mynte fra sin egen termos, som hun alltid gjorde.
Kanskje kona har slengt ham ut? Det hender. Mannen krangler med kona, hun roper og han tar siste bussen hjemløs gjennom natta.
Hver natt? En hel måned? Det er ikke uvennskap, det, men skilsmisse.
Trine fnyste.
Vet du, Ingrid kjærlighet er når noen venter på deg med vannkokeren. Resten er fantasi. Og nattbusser.
Jeg smilte. Ingen ventet på meg med vannkoker. Bare katten min, Mons stor, rød, med hovmodig blikk. Og han ventet bare på mat.
Men spørsmålet satt. Hvorfor reiser denne mannen? Hver natt, fem netter i uka, en måned i strekk. Hvem gjør det? Og hvorfor?
Kanskje han ikke får sove. Kanskje han har demens. Kanskje gammel vane jobbet alltid natt og klarer ikke vende.
Alt hørtes logisk ut. Og likevel feil. Jeg så blikket hans i speilet våkent, rolig, målbevisst. Et blikk som visste akkurat hvor han skulle.
Jeg bestemte meg for å spørre.
***
Det tok tre dager med grubling. Forunderlig jeg kjørte denne mannen natt etter natt, men å stille ham et spørsmål, det satt langt inne. Vi lever visst sånn i Oslo: nær, men ikke sammen. Ikke stikk nesen i andres liv, ikke spør, ikke bland deg. Fire år holdt jeg avstand, og det kostet meg ingenting. Andres liv angikk meg aldri.
Men denne passasjeren nysgjerriggjorde meg. Jeg var sint på meg selv for det.
Han kom på som vanlig Galgeberg ved ti på ett. Mynter i skålen. Satt seg på plassen sin. Frem med snoren fra innerlomma, trykket den mot hånda.
Vi kjørte i stillhet. Utenfor suste gatelys, mørke butikklokaler, tomme holdeplasser. Byen virket forlatt, som et kulisse etter premieren. Bare vi igjen skuespillere uten rolle.
Jeg ventet til siste stopp. Ensjø bussen sto tre minutter der. Jeg slukket det meste av lyset i bussen og lot kun nattbelysningen stå på. Gult halvmørke. Jeg reiste meg, gikk ut av førerhuset.
Han satt fortsatt der. Rørte seg ikke. Lysblinkeren i hånden.
Unnskyld, sa jeg. Kan jeg spørre deg om noe?
Han løftet blikket. Stemmen hans mørk, ru, som om det lå en brødsmule i halsen.
Spør i vei.
Du tar denne ruten hver natt. Jeg har lagt merke til det. En måned nå. Alltid tur til endestasjon og tilbake. Hvorfor?
Han tidde. Så på meg ikke skremt, ikke irritert. Bare vurderte om han skulle svare.
Så sa han:
Til kona.
Jeg skjønte ikke. Tittet på klokken halv to om natten.
Til kona? Nå?
Ragnhild har nattevakt. På fabrikken på Ensjø, som kvalitetskontrollør. Jeg reiser med henne. Altså ikke med henne men nær henne. Bussen kjører forbi fabrikken jeg blinker til henne i vinduet.
Han hevet hånden. I håndflaten en liten lommelykt i flettet snor. Gult lys. Skallet plast, pusset av mange netters grep.
Med denne, sa han.
Jeg satte meg rett overfor ham. Beina verket etter seks timer med pedaltråkking.
Så du tar bussen hver natt, reiser til endestasjonen, blinker til kona di og tilbake igjen?
Ja.
Hver natt?
Fem netter. Hun har fem-til-to-skift. To fridager da er vi hjemme, begge. Fem arbeidsdager jeg her.
Jeg var stille. Han også. Utenfor lå Ensjø fabrikken tre etasjer murstein, bygget på syttitallet. Puss som flasset, rustne rør langs veggen. Men i tredje etasje skinte gule vinduer. Nattskift.
Hvorfor? spurte jeg.
Han så på meg, som om jeg hadde spurt hvorfor folk puster.
Ville ikke du gjort det?
Nei. Min eksmann løftet seg ikke fra stolen for å åpne døra når jeg kom hjem med poser. Husker en gang jeg bar kilovis fra Coop: to poser i hendene, én i tennene for å finne nøklene. Ringte på. Han åpnet, så på meg og sa: “Hvorfor tok du så lang tid?” Tok ikke imot, flyttet seg ikke. Bare glodde og ruslet tilbake til TVen.
Denne mannen krysser byen hver natt for å blinke inn et vindu.
Jeg heter Eivind, sa han. Eivind Olsen. Men alle kaller meg Olsen.
Ingrid, svarte jeg. Eller bare Ing.
Han nikket. Så ut på fabrikken.
Ragnhild og jeg har vært gift i tjuefem år. Giftet oss i 2001, hun var trettitre, jeg trettiseks. Sene voksne begge to, ingen fartstid. Jobbet som mekaniker på verkstedet. Hun på fabrikken slik ble vi kjent. Gikk av med førtidspensjon for fire år siden helsa, vet du. Hun fortsatte. Fikk nattevakt for tre år siden førti prosent nattillegg, vi sparer til hytta. Seks mål ute på Nannestad. Liten stue, hvitt gjerde, frukttrær i hagen. Ragnhild drømmer om jordbær.
Han snakket rett fram, uten selvmedlidenhet eller skryt. Som å fortelle om været.
Første måned hun hadde nattevakt, fikk jeg ikke sove. Lå i senga, så i taket og tenkte: Hvordan har hun det? Mørke, kaldt. Hun går tre hundre meter fra holdeplass til fabrikkporten. Tenk om hun sklir? Eller om noen følger etter henne? Og ikke kunne jeg ringe på jobb ligger mobilen låst bort, ikke lov.
Han ble stille. Strykte hendene mot kneet.
Og så tenkte jeg bussen går jo. Nummer elleve. Rett forbi jobben hennes. Kan jo kjøre, så ser hun at jeg er der. Ikke fysisk, kanskje. Men hun ser.
Og hun så deg?
Ikke først. Jeg blinket med lommelykta en uke, men hun forsto ikke hvem det var. Kanskje bare refleks i vinduet. Så hjemme sa jeg: “Ragnhild, jeg blinker til deg fra bussen hver natt se ut når elleveren kjører forbi.” Hun så. Ringte neste morgen: “Eivind, var det du med lyset?” Jeg sa: Ja. Hun begynte å gråte. Så ba hun meg fortsette.
Klumpen i halsen min presser på. Som om jeg også hadde fått en brødsmule der. En merkelig følelse.
Men hvorfor tilbake igjen?
Hvor skulle jeg ellers klokka halv to på Ensjø? Bare asfalt, gjerder, lamper som ikke lyser. Jeg kjører hjem, legger meg. Og står opp seks for å vente henne.
Fra jobb?
Fra jobb. Lager frokost. Havregrøt hun liker den med rosiner. Og te med mynte. På vinteren tørket fra kjøkkenet, om sommeren plukker vi på balkongen.
Jeg tenkte på Trines vannkoker. “Kjærlighet er å vente med vannkoker.” Men her var det mer. Lommelykt, nattbuss, havregrøten klokka seks. Tjuefem år sammen, mynte på balkongen og en hytte å spare til.
Tre minutter på terminal stoppet. Jeg returnerte til veden, startet opp. Eivind Olsen satt på plassen sin. Lommelykten hvilte i håndflaten.
Jeg kjørte bussen gjennom tomme gater og funderte. Tolv år alene, og jeg hadde aldri blinket til noen. Ingen blinket noen gang til meg. Eksmannen tok med seg vannkokeren, og jeg satt igjen bare med Mons og nattskiftet. Katten venter ikke på meg, men på tørrfôr.
Men jeg følte ingen bitterhet. Jeg var bare forundret. Sånn kunne det altså være. Ikke på film, ikke i bok, men i rute elleve mellom Galgeberg og Ensjø. En levende mann krysser byen hver natt, så kona hans ser et lys.
På Galgeberg gikk han av. Nikket, som hver natt.
Jeg så på ham der han gikk hjemover rolig, en anelse halt, mørk jakke. En helt vanlig pensjonist. Og helt spesiell.
***
Neste natt bremset jeg ekstra utenfor fabrikken. Ikke på holdeplassen men ti meter lenger frem, hvor gaten gikk rett under vinduene i tredje etasje. Fem minutters forsinkelse, men hvem kontrollerer i To-tiden?
Eivind Olsen tok frem lommelykten. Trykket. Tre korte blink. Tre lange. Tre korte. Sikkert, kjapt, som om han telte rytmen. Hendene beveget seg i rolig mekaniker-vane.
Jeg så i speilet bakover. Så rett frem på vinduene. På tredje etasje lengst til venstre kom et svakt skinn. Tre korte blink, tre lange, tre korte.
Hun svarte.
Pusten min stoppet. Jeg satt der og så på to lys ett i bussen, ett der oppe i vinduet. Hundre meter mørke imellom. Mur, glass, marsluft. Og igjennom alt det to gule striper, som fant hverandre.
Bare en lommelykt. Bare et vindu. Bare to mennesker som blinker til hverandre gjennom natten. Men jeg visste med ett at jeg så noe ekte. Ikke det vi ser på TV, og får lyst til å klikke vekk. Ikke fiksjon, men virkelig. Så ekte at det nesten gjorde vondt å se på.
På endestasjonen gikk jeg ut.
Koden deres, eller? spurte jeg.
Eivind Olsen sto ved døra, lommelykt tilbake i lomma.
Vår, sa han. Ikke morsekode. Fant det bare på. Tre korte hjertet slår. Tre lange klemmer. Tre korte igjen slipper. Ragnhild lo da jeg lærte henne det. Sa jeg var romantisk. Men jeg er ikke romantisk. Jeg savner henne bare. Selv gjennom veggen. Hun lærte det på ett forsøk. Og nå, natt etter natt hun til meg, jeg til henne.
Hvor lenge?
Ett år nå. Fem netter i uka. Hele vinteren. Husker du januar? Minus tjue, kaldt som ett uvær. Bussen var forsinket. Jeg ventet tre kvarter, beina frøs. Men jeg sto. Fikk blinket. Hun sa: “Jeg så deg, du var sju minutter etter rutetid. Jeg teltet.”
Ett år. Fem netter i uka. Over to hundre og femti turer. For noen sekunders lys i vinduet.
Jeg ville tidligere sagt: gal. Fanatisk. Eller bare noen som kjeder seg. Nå tidde jeg. Ingenting jeg kunne si matchet denne lommelykta.
Jeg satte meg bak rattet. Startet. Eivind Olsen satt på plassen sin, ansiktet rolig, fornøyd. Hver natt det samme og det var nok.
Flere netter på rad fulgte jeg ekstra nøye med. Ville finne ut lurer han seg selv? Kanskje Ragnhild for lengst har sluttet å se ut vinduet, at lyset bare er en innbildning? Kanskje det er vane, ikke kjærlighet. Et rituale uten mål?
Fjerde natt så jeg det: da bussen passerte, sto det en kvinne lent mot ruten i tredje kastanjebrunt hår flettet bak. Og lommelykt. Liten, gul. Akkurat hans.
Hun ventet. Hver natt steg hun fra arbeidsbenken, gikk til vinduet, ventet på lyset.
En uke senere brøt bussen sammen. Kompressor eller noe med bremsene jeg turte ikke åpne. Ringte nødhjelp. Vakta skaffet en midlertidig liten rute-buss, trange benker og en ovn som bare virket på sjåføren.
Eivind Olsen ventet vanlig tid. Så bussen. Flakket med blikket, men gikk inn. Satt seg nær meg foran.
Det var ikke behagelig å kjøre den trange bussen. Understellet bråkte og rasset, men Eivind kloret ikke til seg noe. Holdt bare lommelykten og så rett frem som om det var limousin.
På siste holdeplass gikk jeg ut for å strekke meg. Han også. Vi sto ved døra, aprilnatten var fremdeles iskald.
Han blinket. Hun svarte. Alt som normalt.
Eivind, sa jeg. Tjuefem år et helt liv. Er Ragnhild aldri lei?
Han ble ikke fornærmet. Smilte. Strykte hendene fingrene røde av kulda.
Selvfølgelig er vi slitne. Det er vel alle. Vi er gamle. Hun nær seksti, jeg over. Knær, rygg, tenner nei, ikke spør. Men dette er noe annet. Ikke at vi ikke er lei. Det er at vi ikke klarer oss uten. Jeg var avhengig av røyk før, og sluttet tungt. Men av Ragnhild har jeg blitt avhengig, og det er ikke vondt, det er godt. Hun holder meg sammen.
Og du henne?
Jeg håper det. Vet aldri sikkert. Hun sier det ikke bare: “Eivind, kjøp brød” eller “Eivind, lukk vinduet”. Men jeg kjenner stemmen. Når jeg er nær, puster hun fritt. Når jeg går ut, skjer det noe. Hun spenner seg, som om hun tar på seg skjoldet.
Jeg hørte etter. Over oss summet en lampe en av få som lyste fortsatt på Ensjø. Resten for lengst mørke.
Kjærlighet er ikke hjertet som hopper, sa han. Det er når hjertet vet veien. Uten tanke. Beina bærer. Jeg setter meg i bussen hver natt og tenker ikke hvorfor. Slik jeg puster. Prøv å ikke puste du klarer det ikke. Slik med dette også klarer ikke la være.
Og hvis du blir syk? Eller bussen ikke går?
Blir jeg syk, tar jeg taxi. Har to tusen kroner lagt unna for sånt bak speilet. Stopper bussen, går jeg til fots. Fire kilometer, en time å gå. Prøvde det én gang, i november. Bussen kom ikke, jeg gikk. Ragnhild spurte: “Hvorfor halter du?” Jeg var bare sliten.
Han lo lavt, hest. Jeg tenkte her er en som vet hvorfor han lever. Ikke i stort, men i smått. Lommelykt, buss, havregryn. Handle brød, lukke vindu. Jeg var misunnelig. Ikke på kvinnen, ikke på kjærligheten på vissheten.
Hele livet trodde jeg kjærlighet var stort, heroisk, store ord i solnedgang. Men det er en liten slitt lommelykt i en nattbuss, og en enkel mann. Og det var mer verdt enn noe jeg har sett.
Vi satte oss i bussen, jeg fyrte opp. Viften blåste mot frontruten, Eivind la lommelykten mot brystet jeg så det i speilet.
Vi kjørte stille mot byen. På Galgeberg gikk han av, nikket som alltid. Jeg så etter ham høyre fot bredere enn venstre, rolige skritt, hendene i lomma. Vanlig pensjonist. Uvanlig.
Hjemme kledde jeg av meg, ga Mons mat, la meg. Tok frem telefonen. Fant “Lars” i kontaktlisten. Så på skjermen. Fire på morgenen. For tidlig. Men nummeret lyste, og jeg sovnet med mobilen i hånden.
***
Jeg ringte neste dag, ved to-tiden. Lars var overrasket.
Mamma, hva har skjedd?
Ingenting. Jeg bare… jeg ringer bare.
Stillhet. Han grublet; mamma har ikke ringt først siden jul.
Alt bra, mamma?
Veldig bra. Hvordan går det med deg og Hanne?
Fint. Jobber begge to. Hvorfor ringer du?
Lars, sa jeg. Jeg ville bare si… jeg er glad i deg. Bare så du vet det.
Pause. Lang stillhet. Jeg så for meg at han sto på kjøkkenet, hendene i lomma han tar alltid telefon der.
Og jeg deg, mamma.
Kort. Litt røft. Slik mennene i vår slekt alltid har klønet med følelser, som om munnen klebes igjen. Men det holdt. Jeg smilte, la på.
Så tok jeg på meg skoene og gikk til nærbutikken. Der luktet det grønnsåpe og gummi, og hyllene var stappfulle med alt mulig. Jeg fant hyllen med lommelykter. Tyve stykk der, fra digre til små nøkkelringutgaver.
Jeg valgte en liten. Med gult lys. Ikke større enn en pekefinger. Uten snor den lager jeg selv etterpå, med hyssing. Damen bak kassen, rund og blid i lyseblått forkle, spurte:
Trenger du batterier?
Ja takk, svarte jeg.
Hjemme trykket jeg på knappen. Gult lys traff taket. Mons spratt ned fra bordet og flatet ut under senga. Jeg lyste mot veggen. En liten, varm sirkel.
Jeg prøvde. Tre korte. Tre lange. Tre korte. Fikk det ikke helt til først knappen hard, fingrene stive. Andre gang trakk jeg de lange for lange. Tredje gang ble det fire korte. Fjerde forsøk satt rytmen. Hjertet slår. Klemmer. Slipper.
Vet ikke hvem jeg skal blinke til. Kanskje Lars. Kanskje meg selv. Kanskje bare utover i mørket, slik Eivind blinket før Ragnhild visste det var ham. En uke blinket han, uten å forvente noe. Fordi han ikke kunne la være.
Lommelykten lå nå i lomma på jakken min. Jeg ble roligere. Som om jeg også hadde et slags kodet lys. Ikke noen annens mitt eget.
På kveldsvakta kom jeg til trafikkrommet. Trine hadde laget te med sitron og mynte.
Og denne passasjeren din, da? Kjørte i natt?
Hver natt, sa jeg.
Så hvorfor?
Jeg vet nå.
Ikke hold meg på pinebenken!
Trine, sa jeg. Du tok feil. Kjærlighet er ikke å bli ventet med vannkoker. Kjærlighet er å krysse hele byen med lommelykt. Hver natt. Gjennom hele vinteren. Uten å klage.
Trine så på meg som om jeg var gal. Åpnet munnen, lukket den. Så spurte hun:
Ingrid, har du blitt forelska i passasjeren din?
Nei, svarte jeg. Jeg har bare sett noe ekte.
Hun forsto ikke. Jeg forklarte ikke. Noen ting kan bare ses klokka to om natten, ut av en nattbuss, mens byen sover og to mennesker blinker til hverandre gjennom mørket.
Natt. Rute. Bussen var reparert den gamle, faste, med lukt av diesel, gummi og kaffe. Jeg startet. Turtallet vibrerte, motoren brummet.
På Galgeberg, ti på ett, steg Eivind Olsen på. Mynter i boksen. Tredje rad høyre, ved vinduet. Lommelykt i hånden. Alt som vanlig.
Jeg kjørte ut i de stille gatene. Trafikklysene blinket gult nattmodus. Ingen biler, ingen folk. Byen sov.
På Ensjø stanset jeg, litt utenom det faste der vinduene i tredje etasje kom nærmere.
Eivind Olsen tok frem lommelykten. Tre korte, tre lange, tre korte.
Jeg kikket mot vinduet. Ett sekund. To. Tre.
Der et glimt fra fabrikkvinduet. Tre korte, tre lange, tre korte.
Ragnhild svarte.
Han la vekk lommelykta. Lente seg bakover. Jeg så han smilte. Og noe løsnet i brystet mitt også. Ikke sorg, ikke misunnelse. Bare fordi jeg fikk se noe ekte.
Jeg stakk hånden i lomma. Lommelykta lå der, liten og varm. Jeg grep om den.
Så dro jeg den frem. Så mot fabrikkvinduet, der lyset allerede var borte. Ragnhild vendte tilbake til arbeidet. Jeg så utover mørket, gatelysene, den våte aprilveien, himmelen uten stjerner.
Trykket på knappen.
Tre korte. Tre lange. Tre korte.
Gult lys traff frontruten og strøk langs våt asfalt. Ingen svarte. Men det spilte ingen rolle. Jeg blinket og det ble varmere. Som om noen allikevel så. Et sted. Noen.
I bakspeilet møtte jeg blikket hans. Han nikket. Sa ingenting. Bare nikket.
Jeg la lommelykten tilbake i lomma. Kjørte videre. Kjørte ham hjem til havregrøten, til mynten på balkongen, til Ragnhild, som snart kommer hjem og sier: “Eivind, jeg så deg. I natt begynte du to sekunder for tidlig.”
I mars trodde jeg ikke på kjærlighet. I april hadde jeg en lommelykt i lomma.
Og hver natt, på siste stopp ved Ensjø, blunket jeg ut i mørket. Tre korte hjertet slår. Tre lange klemmer. Tre korte slipper.
Lukt av diesel, gummi og litt håp.
