Bryllupsgave fra svigermor: Heller ingenting enn dette!
Lina og Markus skulle gifte seg. Bryllupet var i full gang da toastmasteren kunngjorde at det var tid for gaver. Først gratulerte brudens foreldre, så kom Markus mor, Gertrud Olsen, med en stor, lyseblå innpakket eske.
«Oi, hva kan det være?» hvisket Lina nysgjerrig til Markus.
«Vet ikke. Mor har holdt det hemmelig,» svarte brudgommen.
De bestemte seg for å åpne gavene dagen etter, når bryllupsstøyet hadde lagt seg. Lina foreslo å begynne med svigermorens eske. De løsnet båndet, løftet lokket og stivnet av forbløffelse.
Lenge hadde Lina lagt merke til en merkelig vane hos Markus: Han spurte alltid før han tok noe, selv de minste ting.
«Kan jeg spise det siste stykket sjokolade?» spurte han forsiktig og stirret på den enslige konfekten i skålen.
«Selvfølgelig!» svarte Lina forundret. «Du trengte ikke engang å spørre.»
«Slik er jeg oppdratt,» smilte han beskjedent mens han pakket opp.
Først etter noen måneder forsto Lina hvor denne særegenheten kom fra.
En dag skulle Markus introdusere henne for foreldrene sine Gertrud og Fredrik Olsen. Først virket svigermoren vennlig, men første inntrykk forsvant fort da de satte seg til bords.
Foran hver gjest sto en tallerken med to skjeer poteter og en liten kjøttkake. Markus var tidlig ferdig og ba forsiktig om porsjon til.
«Alltid må han sluke maten som en hungrig ulv! Man kan jo ikke mette deg!» utbrøt Gertrud høyt, noe som sjokkerte Lina.
Da Fredrik ba om mer, fylte Gertrud begeistret tallerkenen hans. Lina spiste videre, forferdet over svigermorens åpenlyse avsky for sin egen sønn.
Senere, under bryllupsforberedelsene, viste Gertrud sitt sanne jeg. Alt var for dyrt: ringene, restauranten, menyen.
«Hvorfor all denne luksusen? Kunne det ikke vært billigere?» klagde hun åpenlyst.
Til slutt mistet Lina tålmodigheten.
«Vi ordner dette selv!» sa hun skarpt. «Det er våre kroner og vårt valg!»
Fornærmet ble Gertrud taus og truet til og med med å ikke komme på bryllupet.
To dager før festen dukket Fredrik uventet opp hos dem.
«Gutt, hjelp meg med gaven,» ba han og ledet Markus til bilen.
Han hadde på egen hånd kjøpt en vaskemaskin for å ikke måtte høre på sin humørsyke kone. Tilståelsen: De hadde kranglet voldsomt fordi Gertrud syntes en bryllupsgave til sin egen sønn var for kostbar.
På den store dagen dukket Gertrud likevel opp i en fin kjole, med drosje. Hun oppførte seg anstendig, rakte fram den store esken, og forsvant så inn i festlighetene.
Neste morgen pakket Lina og Markus spent opp esken. Forventningen slo om til skuffelse.
«Håndklær?» mumlet Lina vantro og trakk frem det første.
«Og sokker,» sukket Markus og holdt opp to par ullne sokker. «Far hadde rett Mor tok bare det som var tilgjengelig. Vanskelig å forstå hvor gjerrig hun har blitt. Det hadde vært bedre med ingen gave.»
Men det var ikke alt. Noen dager senere ringte Gertrud for å spørre ut om hvem som hadde gitt hva.
«Kom igjen, fortell! Hva ga Linas mor? Og onkel Harald? Og venninnene hennes?» presset hun på.
Markus ville ikke snakke om andres gaver.
«Mor, det angår ikke deg. Lina og jeg er fornøyde.»
Så la han på uten for første gang å føle skyldfølelse.
Livet lærer oss: Størrelsen på en gave sier ingenting om giverens godhet. Men respekt og kjærlighet vises i de små ting. Og dessverre hadde Gertrud ingenting igjen av det.
