BRUDEN
Ingrid satt og glante tomt ut av vinduet, mens Oslo mørknet og stua fylte seg med det blå skjæret fra de tusen lysene på andre siden av gata. Uansett om det var lyst eller mørkt, så roet det ikke tankekjøret hennes det grann. Ingrid hadde mer enn nok å fundere på.
På papiret hadde hun alt: en grei leilighet på Sagene, fast jobb på legevakta, og hun klarte seg jammen ikke så mye dårligere enn folk flest. Men kjærlighetslivet? Der var det bom stopp. Klokka tikket så det pep, alle fra gymnaset hadde fått både ektefelle og barn, og hun hun satt der med katta på fanget og undret på om det var te eller vin som var mest hensiktsmessig for slikt humør.
Skulle hun, som både var oppegående og faktisk ganske ålreit, ende livet som evig jomfru med dyrehår på alt hun eide? Hva var det de andre hadde som hun manglet? Ingrid kastet et blikk bort på de lodne vennene sine, som flokket seg rundt henne og nærmest så ut til å sukke medfølende.
Foreldrene hennes døde mens Ingrid var ganske ung, så hun vokste opp hos bestemoren Anita på Grefsen, og der bestemte hun seg for å bli lege. Så langt kom hun ikke; hun strøk på snittet for å komme inn på medisin, og endte heller som ambulansearbeider med nattvakter og det hele.
Bestemor Anita hadde etter hvert flyttet ut i enebolig på landsbygda, overbevist om at barnebarnet da ville få bedre plass til å finne en mann, men det så ut til å være like håpløst uansett.
Som barn hadde Ingrid drømt om egen katt og hund, men moren var allergisk. Dette kom frem da Ingrid som åtteåring dro hjem med en halvstor, skitten kattunge hun selv kalte Sjoko. Mamma fikk astmaanfall på stedet, og Sjoko måtte sendes ut til bestemor på landet.
Etter at foreldrene gikk bort, tok Ingrid inn en katt til, Lurven, funnet skrubbsulten bak Rema 1000. Hund fikk hun derimot ikke overtalt bestemoren til; det var visst altfor mye styr.
Nå derimot bodde Ingrid ikke med noen mann, men med hele fem hengivne dyr som gjorde at hun i det minste fikk kjærlighet nok i hverdagen: blandingshunden Rakett, funnet som iskald valp som forsøkte å slinke seg inn på Kiwi, fikk navn etter evnen til å suse gjennom leiligheten som en rakett. Hun og Lurven ble straks bestevenner.
Neste tilskudd var den lille dachsen Frøya. Eieren skulle flytte til et splitter nytt rekkehus og mente Frøya ville ødelegge parketten og sofaen. Så hun ble hensatt i et snøfonn utenfor blokka en vinterdag, og Ingrid tok henne selvsagt inn. Frøya slet lenge med ørebetennelser, og Ingrid strikket henne en liten lue hun sporte med flegma på tur, en blanding av gammel husmor og plysjbamse.
Katta Gunhild dukket opp av seg selv. En dag Ingrid stakk til jobb klokka seks om morgenen, rullet en sammenfiltret, isete snøball av en katt seg inn mellom beina hennes og vrælte for full hals. Ingrid fikk henne med inn og mante alle naboer om å ikke kaste henne ut, og av navnevalg gikk det spontant i Gunhild noe dyret nærmest nikket anerkjennende til.
Gunhild tok raskt ledelsen hjemme, organiserte rutiner og insisterte på grundig inspeksjon et par ganger hver natt. Ingen kunne snike seg på do eller til kjøleskapet uten at Gunhild var med.
Siste ankomne var stakkars lille Nils, som hun hadde plukket opp skjelvende bak Akerselva. Han ble nesten hakket i hjel av skjærer og var like snill som han så ut som; enig med alle, fornøyd med alt, aldri i klammeri.
Denne gjengen av fire hunder og katter bodde harmonisk sammen og gjorde det levelig på mørke vinterkvelder, selv om Ingrid visste innerst inne at dette sannsynligvis ville være et minus for eventuelle beilere. Bestemor sa det rett ut:
Kjære deg Ingrid, dette går jo ikke! To hunder, tre katter? Det er da ikke alle som orker så mye pels og bråk på én gang. Ikke klag om du aldri får deg mann när du har en dyrehage på kjøkkenet!
Da er det ikke min mann heller, enkelt og greit, svarte Ingrid.
Med Alexander hadde hun vært sammen et halvt år før det viste seg at han overhodet ikke tålte dyr, og dermed var det over før hun rakk å kjøpe dobbeltdyne. Det plaget henne ikke stort.
Så traff hun Martin, en svømmetalent fra Buskerud som nesten kunne sjarmere sokkene av bestemoren. Han tente lys, hentet take-away og gikk Mauritsenbakken tur med både Rakett og Frøya. Det gikk mot bryllup. Plutselig begynte dyra hennes å unngå ham; Rakett knurret, Frøya gjemte seg, kattene holdt seg unna, og Gunhild blåste til og med mot ham.
En dag Ingrid laget middag, fikk hun med egne øyne se Martin miste besinnelsen: Han sparket til Frøya fordi hun hadde satt en skitten labb på de kritthvite joggeskoene hans. Rakett som ville forsvare henne, fikk et kyss av lærbåndet over snuta.
Ingrid stormet ut, tok hundebåndet fra den smilende Martin og dro til med et rapp over hendene hans.
Ingrid! Er du gal? Det der svir jo!
Ja, stakkars deg. Mine dyr kan du derimot slå? Hva er det du egentlig gjør her? Tror du jeg vil leve med noen som slår dyrene mine?
Martin fnøs, slang med døra og ropte at han aldri ville bo i en dyrehage uansett.
Det verket lenge i Ingrid, hun hadde innbilt seg at Martin var mannen hun skulle dele livet sitt med. Nå så hun hvordan han egentlig var, og dyras reaksjon hadde avslørt ham lenge før hun selv skjønte det.
Etter et år med CV-en til evig singel var Ingrid plutselig hodestups forelsket igjen, denne gangen i Espen en høy, mørk og alvorlig ortoped hun møtte på legevakten. Første blikk var nesten elektrisk: hun pleide å le av sånt, men nå, nå skjønte hun at “kjærlighet ved første blikk” faktisk skjer i virkeligheten.
Det ble dates og middager, og Ingrid merket fort at denne mannen var av et annet kaliber. Men hun turte ikke si noe om hjemmet sitt fulle av dyr, redd for å miste ham som hun mistet alle andre. Hun bestemte seg for å skjule sannheten frem til de hadde giftet seg. Så fikk hun heller ta diskusjonen etterpå.
Halvåret gikk, hun ble kjent med søsteren hans, de besøkte foreldrene i Lofoten, Espen fikk møte bestemor Anita. Men Espen hadde aldri vært hjemme hos Ingrid, og unnskyldninger om influensa og gjester begynte å skurre. Hun visste at det ikke gikk lenger.
Bestemoren fikk midlertidig husgjester: både Rakett, Frøya og alle kattene ble trillet av gårde med matfat, dokasser og pelspleieutstyr, til Anitas store fortvilelse.
Ingrid, kjære barn, du kan ikke holde på slik. Espen er en ordentlig kar du starter dette forholdet med en løgn!
Men bestemor, jeg klarer ikke miste ham, og jeg kan heller ikke leve uten dem. Hva skal jeg gjøre?
Du kommer hver dag, er det forstått. Dette går ikke bra, men du får gjøre som du vil.
Så kom dagen da Espen skulle komme hjem til henne etter jobb. De skulle telle bryllupsgjester, bestemme meny, og Ingrid var så nervøs at hun satte sukker i pastavannet. Espen kastet en tørrkartong i søpla og sperret opp øynene da han så all emballasjen av dyremat.
Hvor kommer alt dette fra?
Det er ikke så viktig, la oss snakke om gjestelista, svarte Ingrid i et svett forsøk på avledningsmanøver.
Samtidig hjemme hos bestemor, der postdamen kom med pensjonspengene, glemte hun å lukke porten. Rakett og Frøya smatt ut, kattene tett bak Gunhild selvfølgelig bakerst for å ha kontroll. Folk så måpende på den lille flokken som spankulerte målbevisst gjennom gatene mot Sagene.
Inne i leiligheten hørte Espen lyder fra døra. Da han åpnet, rullet Frøya inn med skjerfet på snei, Rakett smatt inn, kattene skrudde seg inn bak dem alle med snø på pelsen. Ingrid kastet seg hulkende ned på skohyllen.
Ingrid? Er det dine alle sammen?
Ja… de bodde hos bestemor.
Både hundene og kattene dannet en skrekkblandet beskyttelsesring rundt Ingrid og begynte å bjeffe og frese mot Espen.
Du sa du ikke hadde noe medgift men du sparte vel på å nevne denne zoologiske bonusen?
Espen tok på seg jakka og gikk. Han satte seg i bilen og dro. Ingrid ringte ikke det føltes poengløst og altfor skamfullt.
Noen timer senere ringte det på døra. Der stod Espen med bæreposer fulle av kvalitetsfôr til katter og hunder. Han plasserte alt i gangen, smilte og gikk ut.
Ikke lås døra, jeg er straks tilbake.
Etter et par minutter kom han tilbake, og med seg hadde han en liten dachs i rød dress.
Dette er hunden min, Gea. Og dette, han dro frem en oransje katt med skeptisk blikk dette er Snuppa. De har bodd hos søsteren min. Kan vi bli med i klanen din?
Tiden gikk, og Ingrid og Espen ler sammen av denne historien den dag i dag. Ingen vet hvordan det ville gått hvis ikke dyrene hadde spilt hovedrollen i forholdet deres kanskje var det dyrene som sørget for at de har vært sammen, lykkelig, år etter år.
