Du, nå må jeg bare fortelle deg hva som har skjedd de siste tre månedene. Jeg og broren min har absolutt ikke vært på talefot, og vi har til og med hatt advokater involvert alt på grunn av mamma. Etter hjerneblødningen hennes har hun ikke klart seg selv. Hun glemmer sånne helt dagligdagse ting og klarer ikke å være alene. Hun trenger hjelp hele tiden. Alt ansvar havnet på meg, og det føles litt som om jeg har fått et lite barn igjen. Men jeg har jo jobb, hus, min egen familie og det er vanskelig å vite hvor grensene går. Jeg foreslo til og med at kanskje et sykehjem kunne vært en løsning, men broren min ble helt fra seg. Han mente jeg var kald og umenneskelig. Og samtidig vil han ikke ta henne med hjem til seg selv, han bor jo hos kona i leiligheten hennes.
Vi var en ganske vanlig familie før alt dette, fire personer. Jeg og broren min er bare ett år fra hverandre. Foreldrene våre fikk oss ganske sent. Nå er jeg 36 år, han er 35, og mamma fyller 72. Helt til pappa døde, var det greit.
Etter det flytta broren min til Bergen for å studere, og han ble boende der når han fant kjærligheten. Jeg derimot flytta hjem til Oslo igjen. Jeg bodde hjemme med mamma og pappa, men da jeg giftet meg, flytta jeg og mannen min heller til en leid leilighet. Vi skulle etter hvert kjøpe vårt eget og stifte familie det var planen.
Så, for to år siden døde pappa. Mamma gikk inn i et mørkt hull, hun ble lei seg og ensom, savnet han utrolig. Hun ble gammel nesten over natten. Hun hadde noen helseplager, og så, for seks måneder siden, fikk hun slaget. Jeg trodde faktisk hun ikke kom til å klare seg. Hun snakket dårlig, armene og beina ville ikke høre på henne. Det ble litt bedre etter hvert, men psyken hennes er ikke den samme.
Legene sier det har kommet for å bli. Så jeg kunne ikke annet enn å ta vare på henne. Jeg og mannen min flytta inn hos henne. Jeg sa opp den faste jobben, ble frilans, alt for å være hjemme med mamma. Det var helt umulig å la henne være alene. Selv da hun fikk tilbake bevegeligheten var det like tøft.
Hun stotrer, kan gå seg vill vi må passe konstant på henne, og hun gråter ofte fordi hun tror pappa venter på henne et sted. Kaotisk, og jeg sover nesten ikke. Jeg er redd hun skal forsvinne ut. Jobben min blir aldri ordentlig gjort. Jeg klarer jo ikke fokusere! Mannen min foreslo sykehjem, og ja det er ganske dyrt, mellom femten og tjue tusen kroner i måneden, men hvis vi deler, går det rundt. Han sa: Du har jo en bror, det er ikke rettferdig at bare du skal ta ansvar.
Jeg klarte ikke bestemme meg, men skjønte jo at det finnes ingen alternativ. Hvor lenge skal jeg sitte fast? Der får hun faktisk pleie og medisinsk hjelp døgnet rundt. Jeg var og besøkte et sted, snakket med de ansatte. Det er dyrt, hva kan man gjøre?
Ringte broren min og la kortene på bordet, håpet virkelig at han ville ta det til seg og forstå. Men nei da, han klikka totalt.
«Hva er det du sier, Lise? Skal du sende egen mamma på sykehjem? Hun kjenner jo ingen der! Tenk om hun blir behandlet dårlig? Du er kald!» Han skrek i telefonen. «Vil du bare kvitte deg med henne?»
Jeg prøvde å forklare, men han ville ikke høre. Så jeg fortsatte å passe på mamma. Helt til jeg kjente at jeg ikke hadde mer å gå på. Prøvde igjen å ta det opp med ham, men han sto på sitt.
Herlighet, jeg vil jo ikke gjøre noe sånt mot egen mor! Hun oppdro oss jo vi bodde jo hjemme hos henne, ikke på noe barnehjem. Hun sa aldri at det var slitsomt med oss.
Vi skylder henne masse, men hvorfor skal jeg bære hele byrden? Hvis han ikke liker forslaget mitt, får han ta henne med hjem selv, vise sitt store hjerte han da!
«Du vet at jeg bor i leiligheten til kona, hvordan skal jeg få henne til å si ja til svigermor på flyttelass?» Han sier. «Men mannen min har i hvert fall prøvd, så hvorfor skal ikke din kone kunne det? Dessuten, vi bor med mamma mannen min hjelper jo til.»
Jeg sa til broren min rett ut: jeg kan bare flytte ut når som helst, da får du og kona flytte inn. Men da nølte han, «Ja, men jobben min, jeg kan ikke bli forstyrret…» Og han mener jeg bare vil slippe billig unna.
Det føles som å være fanget i et mareritt. På den ene siden, vet jeg at sykehjem er det beste for alle. På den andre, frykter jeg blir den utakknemlige datteren. Mannen min støtter meg, mener hun får det bra der. Og ja, vi må jo faktisk også leve vårt eget liv.
Så jeg har bestemt meg: gir broren min en uke hvis han ikke gjør noe, så tar jeg avgjørelsen. Hun skal på sykehjem. Alle kan slenge ut råd, men det er bare jeg som virkelig kjenner hvor tungt dette er. Og broren min får forklare til vennene sine akkurat som han vil. Jeg er faktisk helt ferdig.
