Jeg har vanskelig for å forstå hvem det var som plantet frøet om brorens kunstneriske evner i hodet hans på barneskolen, for dét førte bare til en selvtillit som var så overdrevet at selv Edvard Munch ville fått komplekser. Da broren min stolt viste frem sitt nyoppdagede talent til foreldrene, bestemte de seg generøst for å støtte ham ved å melde ham på et malekurs. Etter bare fire-fem timer, slo han fast at han allerede kunne alt, og blåste i resten av kurset.
Foreldrene prøvde å håpe at han skulle vokse fra kunstnerdrømmene før han var ferdig på videregående, men den optimismen var mildt sagt ubegrunnet. Han ga ikke opp, og prøvde til og med å komme inn på Kunsthøgskolen i Oslo. Dessverre var det ingen begeistring for hans malerier der, og han fikk ikke plass men det stanset ham ikke. Han insisterte sta på at talent ikke trengte diplomer, og fortsatte å male som om han var neste store genistrek.
Vår far, derimot, fikk nok av de evige penselkostene og bestemte seg for å kutte hele kunst-budsjettet. Det førte til et temperaturfall i familiens relasjoner. Broren min fikk lov til å bo hjemme, men kunne se langt etter lommerusk i form av støtte til sine daglige utgifter. Til slutt pakket han kofferten og søkte seg jobb som servitør på en restaurant i Bergen. Han fortsatte selvsagt å male på fritiden, og fant til og med en jente som virkelig beundret både ham og talentet hans. Han flyttet inn hos henne, og til alles overraskelse klarte han å selge ett av maleriene sine. Dette gjorde selvsagt selvtilliten massiv, og han sa opp servitørjobben for å fokusere hundre prosent på kunsten.
Når kona hans, Ingrid, var den eneste som tjente penger etter å ha vært hjemme i mammaperm, begynte økonomien å knake. Han tok seg jobb på en kafé, men sluttet straks igjen for å “fordype seg i kunsten”. Resultatet var tomt kjøleskap og magre middager. Moren vår, Grethe, klarte ikke å se barnebarnet sitt gå sulten, og kom styrtende med handleposer så fort hun fikk høre om situasjonen.
Senere fikk broren min og Ingrid hele tre barn, og Ingrid var fortsatt i mammaperm. Broren min svingte fremdeles penselen, og solgte noen malerier i løpet av fem år, men inntektene var like tilbakelente som stilen hans. Økonomien deres var mildt sagt anstrengt, og de var avhengige av meg og foreldrene våre for alt fra middagsmat til strømregningen. Vi måtte stadig trå til for å holde familien flytende, mens broren min insisterte på at stor kunst aldri får enkle løsninger selv når de ikke har nok til å kjøpe brunost til frokost.
