Min mor har et hus i utkanten av Oslo. Hver sommer, etter hennes initiativ, drar vi dit: pusser opp, graver i hagen. Nylig satte min kone opp et basseng der. Det finnes til og med en paviljong. Fra den dagen broren min giftet seg, har han ikke lenger kommet dit. Hans kone var imot det. Slik ordnet Eva, hans kone, det hele fra nå av har han sin kone, familie og deres interesser foran alt annet. Hvis det trengs hjelp, får mamma heller leie noen til å jobbe.
Mamma er ikke sur på henne, hun prøver å forstå. Denne gangen hadde mamma jobbet så mye at hun ikke orket å reise ut til sommerhuset i ferien. Hun klarte ikke å dra, men var bekymret for tomten, for ingen tok seg av den.
Mamma foreslo at broren min kunne plante litt, men Eva fikk ham til å ombestemme seg, så han ville ikke. Jeg og kona mi tenkte det ville være fint å få litt frisk luft. Vi kunne jo dra dit i helgene. Da ville mamma også være tryggere.
Vi kjøpte noen planter, frø og småtrær, ryddet opp på tomten før vi plantet, fornyet blomsterbedene og tok oss av drivhuset. På søndager hvilte vi oss. Vi gjorde alt etter mammas instrukser.
Forrige helg dro jeg og kona til hennes foreldre, så ingen var på hytta. Men det viste seg at broren min og kona hans var der.
Da vi kom tilbake helgen etter, ble vi overrasket. Noen bodde i huset. Vi banket på døra, men ingen åpnet. Eva kikket ut av vinduet og sa:
Vi bestemte oss for å leie ut leiligheten vår for å spare penger til ferie, og kommer derfor til å bo her. Så dere får bare gå videre, vi har ikke invitert dere.
Vet mamma om dette? spurte jeg. Klart hun vet! Hvor tror du vi fikk nøklene fra? svarte Eva.
Jeg ringte mamma. Ja, jeg ga nøklene til broren din, han sa han skulle dra ut og hjelpe deg. Mor, de bor her og bidrar ikke. Eva gjør ingenting og slipper oss ikke inn.
Men hvordan kan de bo der? spurte mamma. Det er sånn det er. De har bestemt seg for å leie ut leiligheten og spare til ferie. Nå bor de i huset alene. Jeg fortalte mamma hvordan det var.
Vel, hvis de tar vare på hagen vanner og luker så får de bo der. Hvis ikke, må de ut. Det skal ikke være slik at de bare lurer seg til å få alt. De kommer bare om høsten og høster uten å løfte en finger. Si at det nå er deres tur til å passe huset. bestemte mamma seg. Jeg banket på døra igjen. Hva er det? ropte Eva irritert. Jeg sa hva mamma hadde bestemt. Eva svarte at hun ikke hadde tenkt å gjøre noe. Jeg har jo manicure! Er jeg din slave? Og hvis jeg dyrker noe her, hva får deg til å tro at jeg vil dele? Hvis du vil ha noe, kan du kjøpe det. Alt her vil være vårt. Vi måtte til slutt kaste dem ut. De ville ikke høre, så mamma måtte si det selv. Da sa hun klart beskjed om at de måtte flytte.
Men hvor skal vi reise? Noen bor jo i vår leilighet! ropte broren min. Bare gi dem pengene foreslo jeg.
Det går ikke. Jeg brukte dem på øredobber til Eva svarte broren min. Det er ikke vits i å forsøke å selge dem heller. Ingen gir så mye for dem. Så hva gjør vi nå? Det får bli deres problem. Men du burde i det minste informere mamma om slike planer. Å ta seg til rette på denne måten er virkelig frekt. Eva og broren min dro hjem til hennes mor, og sendte noen ukvemsord etter meg på veien. Vi kommer aldri tilbake hit! Dere får klare dere selv!
Men jeg har på følelsen av at de dukker opp til høsten med sekker til epler og poteter…
