Min bror har alltid vært en sjenert kar, og det startet allerede i barnehagen. Tiden gikk, men ingenting forandret seg. På skolen klarte han knapt å få seg en eneste venn, selv om Henrik egentlig var en skikkelig grei fyr. Hans rolige vesen gjorde også at han aldri fikk kommet i gang med kjærlighetslivet. På universitetet var det kun gutter i gruppa hans, og den jenta han var forelsket i endte selvfølgelig opp med en annen takket være Henriks evige ubesluttsomhet. Selv om Henrik var uheldig med alt som het romantikk, gikk det svært bra for ham på jobben.
Etter at han var ferdig på universitetet, fikk han seg jobb, kjøpte seg en liten leilighet på Tøyen og begynte til og med å hjelpe familien økonomisk. Årene fløy, men kjærligheten glimret med sitt fravær. Jeg prøvde til og med å koble ham sammen med vennene mine, men det endte med full fiasko. Jentene var samstemte: «Vi har INGENTING å snakke om med Henrik,» selv om han altså var en hyggelig kar. Men så dukket det faktisk opp ei jente som tryllet fram noe jeg aldri har sett før Henrik strålte av lykke.
For min egen del tenker jeg at det er bedre å være singel enn å ende opp med noen som ham. Den nye dama hans jobber i dagligvarebutikken som butikkselger, har to barn fra et tidligere ekteskap, ingen utdanning og ikke egen bolig. Jeg skjønner virkelig ikke hva han ser i henne. Da Henrik tok henne med for å møte mamma og pappa, måtte mor nesten sette seg ned og spurte pent om ikke gjesten hadde steder å være. Jeg føler litt med broren min, altså. Han har vært singel så lenge, og når han endelig finner noen, så er det altså dette? Henrik nekter å høre på foreldrene sine. Kjærligheten er tydeligvis blind. Jeg håper virkelig han våkner snart og skjønner at han burde komme seg videre.
Men altså hvordan pokker skal jeg overbevise ham?
