Jeg hadde aldri trodd at min egen familie skulle få meg til å forlate mitt hjem. I drømmen min tror slektningene at jeg var forpliktet til å bære hele klanen på ryggen, som om jeg var en gammel elg som sørget for vinterforsyninger til alle. Helt fra jeg var liten, visste jeg at jeg ville bli programmerer. Det var som om tastaturet sang til meg, og i de elektriske nettene mellom Oslo og Bergen fant jeg målet mitt.
Jeg fullførte videregående skole, pakket sammen drømmene mine og dro til Trondheim for å studere informatikk. Alt gikk som om jeg seilte over en innsjø på St. Hans-aften: lett, men med underlige speilinger under overflaten. Jeg fikk raskt en godt betalt jobb som utvikler i et IT-selskap, og lønna mi i norske kroner rant stadig inn på kontoen.
Livet mitt var enkelt og fritt. Jeg hadde ikke planer om å gifte meg; uavhengigheten min smakte som frisk kald fjelluft, og jeg gledet meg hver dag over min egen rytme. Uansett passet jeg alltid på å støtte mamma økonomisk. Hvert år tok jeg henne med på ferie til steder der nordlyset danset eller hvor det luktet tømmer og salt sjø. Jeg var dyp takknemlig for alt hun hadde gjort for meg.
Men ting snudde plutselig. Min yngre bror, Stian, begynte å ringe meg hver uke og ba om penger fordi han “ikke kunne finne jobb.” Til å begynne med gjorde det meg ingenting kanskje følte jeg meg som en storebror fra folkeeventyrene og trodde det var min rolle. Men snart merket jeg at han brukte forholdet vårt som et bankkort, tok og tok uten å gi noe tilbake. Dette begynte å gnage i magen, som en elgflokk som tråkket i snøen rundt hjertet.
Jeg bestemte meg for å snakke alvorlig med Stian. Jeg sa at nå måtte han våkne og finne seg en jobb, tjene sine egne penger og slutte å leve som en dørstokk på min bekostning. Det handlet ikke om grådighet, bare om å hjelpe ham til å ta ansvar for livet sitt og fremtiden sin. Men snart ringte mamma meg, og stemmen hennes var full av is og torden. Hun beskyldte meg for å være egoistisk, for å ha glemt familien, som om jeg var en fremmed i egne røtter. Noen av slektningene mine vendte ryggen til meg, og jeg følte skammen vokse rundt meg som tåke i fjorden.
Til slutt klarte jeg ikke mer jeg pakket sekken min, lot både sørgmodige troll og strenge tanter bli igjen i gamle landet, og flyttet til et annet sted i Europa. Nå lever jeg et vellykket, godt liv, og pengene vokser som sopp i skogen. Likevel ringer jeg fortsatt mamma jevnlig fra drømmetåke og prøver å hjelpe henne når hun trenger det, selv om stemmen hennes noen ganger lyder som fra en fjern, dyp dal.
