Sønnens bror ba om å låne leiligheten min mens de pusser opp jeg takket nei.
Kan du sende meg sild med potetsalat, spurte Sindre med et bredt smil mens han løsnet beltet på buksen. Mamma lager virkelig god mat, ikke som min Synnøve. Hun klarer bare å koke frosne dumplings.
Synnøve, Sindres kone, satt rett overfor ham og kastet et brennende blikk på mannen, men holdt seg taus og klirret høyt med gaffelen mot tallerkenen. I svigermors leilighet, Ingers, hadde den vanlige søndagsstemningen til en families middag: prat, bestikk som klirret, TV som stod på i bakgrunnen og den tykke lukten av stekt kjøtt.
Kine skjøv salatskålen mot Mats, prøvde å unngå å treffe ham med albuen. Mats satt stille, med hodet i maten, og tygde mistenksomt på en brødskive. Kine hadde sett det blikket før det skyldige blikket når han glemmer å betale internettregningen eller skraper bilens støtfanger ved et uhell.
Forresten, Mats, ropte Sindre og la en enorm salat på tallerkenen uten å drikke noe, vi har snakket med mamma og Synnøve og bestemt oss. Det er på tide med en total oppussing. Treklosetten drypper, ledningene gnistrer, tapet fra de tidligere eierne henger fortsatt på veggene. Arbeiderne starter neste mandag.
Så bra, nikket Kine høflig mens hun tok en slurk med eplekompott. En oppussing er dyrt, men nødvendig. Gratulerer.
Akkurat! hevet Sindre gaffelen. Vi skal rive vegger, støpe gulv. Ingen barn kan bo der med støv, skitt og sement. Så vi tenker å bo hos dere en stund.
Kine hostet av kompott. Mats slo henne lett på ryggen i en nervøs gest, og en tung stillhet senket seg over bordet, kun brutt av Sindres smaskende tyggelyder.
Unnskyld, hørte jeg riktig? tørket Kine leppene med en serviett og så rett i Sindres øyne. Hos oss? Hvorfor? I vår to-roms leilighet hvor jeg og Mats allerede tråkker på hverandre?
Ikke i deres, avfeide Sindre som om han slo bort en flue. Hvorfor skulle vi klemme oss? Du har den leiligheten fra bestemor. En ettromsleilighet i Myrens gate. Den står tom. Det er der vi vil bo i trefire måneder mens vi ryddet opp i rotet.
Kine la servietten rolig på bordet. Myrens gateleiligheten var hennes egen, arvegods fra bestemor. Den hadde stått i ruiner da hun fikk den. Kine hadde i tre år brukt hver ledige krone på å pusse opp selv: revet gamle aviser fra veggene, malt, pusset parquet. For en uke siden hadde hun kjøpt en ny sofa, hengt opp gardiner og var klar til å leie den ut for å betale ned billånet på 25000 kr i måneden.
Sindre, sa Kine med en stemme så kald som is, leiligheten i Myrens gate er ikke tom. Den er klar for utleie. Jeg har allerede lagt ut en annonse, og visningene er booket til tirsdag.
Å, så du avlyser visningene! kom Inger inn i samtalen med ekstra krydder. Familien spør. Ikke fremmede folk. Har du ikke penger? Du får ikke tjene alle pengene selv, men bror er bror. Hvor skal de med to barn, til togstasjonen?
Hvorfor til togstasjonen? undret Kine. Det finnes leieboliger, dagogmånedstilbud. Eiendomsmarkedet er stort.
Har du sett prisene?! ropte Synnøve, som hadde vært stille til nå. På forlatte leiligheter i utkanten krever de 30000 kr! Og vi må også kjøpe byggematerialer, betale håndverkerne. Budsjettet vårt er tapt på hver krone. Vi har ikke råd til å leie når familieleiligheten står tom!
Kine så på Mats. Han trakk seg sammen, som om han ville forsvinne.
Mats? ropte hun. Visste du om dette «planet»?
Mats rødmet dypt og mumlet uten å løfte blikket:
Kine, de spurte Jeg sa at vi skulle snakke om det. Jeg lovet ingenting! Det er bare situasjonen er vanskelig. Barna trenger skole, barnehage, et trygt område. Kanskje vi lar dem bo der? Ikke fremmede, bare slekt.
Kine følte seg som om noen hadde tent en bensinbombe inne i seg. De hadde allerede diskutert bak hennes rygg, fordelt hennes eiendom, løst sine økonomiske problemer på hennes bekostning, og satte henne ved bordet med en tallerken sild.
Da er det slik, reiste Kine seg rett opp. Det er ingen diskusjon. Leiligheten leies ut. Jeg trenger inntekten for å betale billånet på 25000 kr i måneden. Hvis du, Sindre, vil leie til markedspris, så gjør det. Jeg gir familien en rabatt, men jeg vil ikke gå på kompromiss med lånet.
Sindre sluttet å tygge og så på henne med ekte sinne.
Skal du ta penger fra bror? Har du ingen skam? Vi pusser opp! Vi trenger hjelp, ikke dine krav!
Jeg må betale lånet. Banken min bryr seg ikke om deres oppussing.
Kine! brøt Inger med leken i stemmen. Hvordan kan du være så grådig! Jeg har tatt deg som en datter, og du? Så egoistisk! Synnøve og Sindre har to barn, deres niese! De trenger komfort! Du beskytter ditt lille hjem. Hva blir det av dem?
Min leilighet har nyrenoverte fliser, moderne hvitevarer og en hvit sofa. Jeg vet hvordan barnebarna oppfører seg. Forrige nyttår feiret vi hos dere, og TVen ble ødelagt, veggene ble malt om. Hvem betalte? Ingen. «Det er barn», sa dere. Jeg vil ikke la dem bo i en leilighet jeg har investert en million kroner i.
En million, sier du! hoppet Sindre opp fra stolen. Mats, hører du? Din kone setter møbler over familieblod! Hva er du, en mann eller en tulling? Si fra!
Mats så bekymret på Kine.
Kine, kanskje kanskje de kan passe på. Synnøve kan holde øye med alt. Det er bare vanskelig å si nei. Mamma blir skuffet.
Kine reiste seg fra bordet, tok vesken sin og sa:
Det er ubehagelig å sove på taket, Mats. Men å bestemme over min egen eiendom er greit. Samtalen er over. Leiligheten er ikke en veldedighetsorganisasjon. Takk for maten, Inger. Det var deilig, men jeg har mistet appetitten.
Hun gikk ut av leiligheten mens svigermoren ropte og Synnøve mumlet. Mats løp etter henne et minutt senere, da hun allerede hadde ringt heisen.
Kine, vent! Du kan ikke gå så hardt! De er såret!
La dem være såret. Mats, ta bilen og kjør hjem. Eller bli igjen her og diskutere hvilken monster jeg er.
Hele veien hjem satt de i stillhet. Mats sukket, Kine var rasende. På kvelden, da følelsene hadde roet seg litt, prøvde Mats en ny tilnærming.
Kine, jeg forstår at du er bekymret for oppussingen. Men vi kan lage en avtale. Skrive ned at om noe blir ødelagt, så erstatter vi det.
Kine lo, men latteren var bitter.
Mats, hører du deg selv? En avtale? Broren min får fem tusen kroner fra meg for bursdagsgaven til en venn for to år siden, og han har fortsatt ikke betalt. Nå vil du ha penger for å rive vegger? De vil ødelegge leiligheten på én uke, og så si: «Vi er familie, vi har ingen penger». Jeg vil ikke sitte igjen med en ødelagt leilighet uten penger. Nok er nok.
Den neste uka var en kald krig. Inger ringte hver dag, gråt, truet med hjerteinfarkt, skammet Kine. Synnøve skrev hatefulle kommentarer i meldinger om «de sultne moskvere», selv om hun selv hadde bodd i Moskva i ti år. Sindre ignorerte alt, i håp om at broren hans skulle presse den sta kona.
På tirsdag viste Kine leiligheten til et ungt par fra ITbransjen. De elsket den lyse interiøren, den raske internettilkoblingen og fraværet av bestemorens tepper. De signerte leiekontrakten med en gang, betalte depositum og første måned. Kine kunne endelig puste lettet ut: «Leiligheten er leiet, folk bor der».
Onsdag kveld, da Kine kom hjem fra jobb, så hun et merkelig bilde. To store rutete vesker sto i gangen, og Mats og Sindre satt på kjøkkenet med en halvfull flaske akevitt.
Å, herre, den store huseieren er kommet! sa Sindre, litt beruset. Vi feirer starten på et nytt liv.
Kine så forvirret på mannen. Mats så skyldig, men også bestemt alkoholen hadde gitt ham falsk mot.
Kine, vi har snakket begynte han med en knekkende tunge. Sindre forklarte situasjonen. Arbeiderne begynner å rive veggene i morgen. De har ingen andre steder å bo. Jeg ga ham nøklene.
Kine kjente verden falle sammen.
Hvilke nøkler? spurte hun lavt.
Til leiligheten din. De ekstra nøklene som lå i kommoden min. Ikke vær sint. De vil bare levere møbler, og så bo hos svigermoren i noen dager mens de ordner seg. Jeg sa at du ville håndtere leietakerne. Jeg betaler eventuelle erstatninger senere.
Hun så på Sindre, som smilte bredt i stolen. Han hadde vunnet. Han hadde bøyd broren, kastet bort hennes mening og satt nå i hennes kjøkken og feiret seieren.
Gi meg nøklene, sa Kine og rakte hånden mot ham.
Nei, jeg gir dem ikke, lo han. De er allerede hos Synnøve. Hun skal flytte inn, vaske gulvene, henge opp gardinene. Alt ditt er for mye, så hvitt. Barna vil ha det.
Hva?! Kines blod kokte. Synnøve er i leiligheten min?
Jo, hun sorterer ting. Vi har allerede tatt med noen kasser. Mats hjalp.
Kine snudde seg mot Mats.
Du flyttet deres eiendeler inn i min leilighet? Selv om jeg allerede har leid den ut? Selv om folk skal flytte inn i morgen?
Mats prøvde å gripe henne, men hun rykket fra. Hun tok telefonen med skjelvende hender.
Hallo, politiet? Jeg vil melde innbrudd i min bolig. Jeg har papirene på eierskapet, og nøklene er blitt stjålet. Adressen er
Sindre spyttet ut akevitten. Mats sprang opp, rev stolen bort.
Hva gjør du?! brøt han ut. Hvilket politi? Det er Synnøve!
Det spiller ingen rolle, svarte Kine i telefonen, uten å løfte blikket fra Mats. Jeg kommer med en advokat. Kast dere ut umiddelbart.
Hun avsluttet samtalen og så på dem.
Dere har en halvtime på å ringe Synnøve og be henne om å forlate leiligheten. Når jeg kommer med politiet, vil jeg anmelde tyveri av nøkler og innbrudd. Og du, Sindre, vil jeg saksøke. Du er fri til å flytte til moren din, til broren din eller til togstasjonen jeg bryr meg ikke. Du bor ikke lenger i min leilighet.
Mats så på Kine, den mannen hun hadde vært fem år med, nå som en fremmed, svak og ubehagelig.
Kine, du har mistet forstanden? ropte Sindre, knyttneve i lufta. Du ødelegger familien for en vegg! Jeg gir deg et slag!
Prøv det, svarte Kine og gikk mot ham. Rett før han kunne slå, snudde han seg bort, som om en usynlig kraft hadde gjort ham lam. Jeg vil ta deg til retten. Jeg har dyktige advokater. Jeg skal ødelegge livet ditt juridisk. Ring din kone med en gang!
Sindre, mens han mumlet forbannelser, grep telefonen.
Synnøve? Hør, dette er en katastrofe. Jeg har ringsendt politi. Kom ut. Vent ved inngangen. Jeg visste ikke at du var gal!
Kine forlot kjøkkenet, tok på seg kåpen og gikk mot leiligheten i Myrens gate. Mats løp etter henne, grep tak i armen.
Kine, jeg er dum, jeg drakk for mye! Avbryt politiet, vær så snill! Ikke gjør meg til en skam!
Du har selv skammet deg, Mats. Du stjal nøklene og ga dem til folk som ikke respekterer meg. Du har sviktet meg.
Hun slo døren.
Da Kine kom til bygningen i Myrens gate, stod en politibil i oppkjørselen. På trappen satt Synnøve på sine rutete vesker, med to barn som trampet i blomsterkasser. Hun ropte i telefonen så høyt at man kunne høre det gjennom bilens vindu:
Din kone er et monster! Jeg forbanner deg! Vi er på gaten!
Kine viste politiet førerkortet og en kopi av grunnboksutskriften hun alltid har lagret på telefonen.
Takk for at dere kom. Det ser ut til at innbyggerne har gått, men jeg vil gjerne sjekke at ingenting er blitt ødelagt i min fravær.
Da hun gikk opp i leiligheten, holdt hun tilbake tårer. På de få timene Synnøve hadde vært der, var alt blitt rotete. De hvite gardinene var fjernet og lå i et hjørne. På sofaen var et mørkt flekk noen hadde trådt på den med sko. På kjøkkenbordet lå bruskrøller.
Er dette dine slektninger? spurte den unge betjenter.
Nei, det er fremmede, svarte Kine bestemtSlik lærte hun at å sette klare grenser er den viktigste byggesteinen for et liv i respekt og selvverd.
