Brev til far
Du, Ola, du er virkelig et fruktfat, altså! Hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette fra deg! Gunhild satte verdigheten til side og tørket nesen med ermet på blusen.
Den fine blusen hadde moren hennes sydd til henne. Mor hadde funnet fram et lite stykke silke hun hadde spart lenge, sukkende over at det synd at hun ikke kunne ha den selv, og så satt hun ved symaskinen og sydde.
Sånt måtte til! Jenta hadde blitt voksen. Hun måtte jo ha noe pent. Hvem skulle vel legge merke til henne om hun gikk kledd i filler?
«Hadde nå bare mor ikke slitt seg ut for min skyld Hva hjalp det?» tenkte Gunhild mens hun så etter sin første kjærlighet.
Og den kjærligheten, Ola, marsjerte bort fra Gunhild med et slikt bestemt militært steg at han ikke en gang snudde seg for å se tilbake.
Det svei noe forferdelig!
Gunhild snufset en gang til, men kom fort på at hun hadde mascara på vippene, selv om moren strengt hadde forbudt det altså fikk hun ikke gråte nå.
Ola. Ole. Olav.
Den ene og eneste! De hadde bare fått et halvt år med lykke sammen, Gunhild hadde telt dagene. Siden de møttes hadde det akkurat gått et halvt år.
Men, så mye som hadde skjedd
Ola snudde seg tross alt, men Gunhild lot som hun ikke hadde sett det.
For det skulle hun ikke! Hun kom til ham med så store nyheter, og så bare avviste han henne? Da får han gå! Sjømann med hodet bare ute på havet! Friheten var alt for ham! Vi har sett det før! Vel bekomme, veien er fri! Hva, er hun et barn, kanskje? Hun peker nesa mot verden selv, og skal klare å føde og oppdra barnet på egenhånd! Ikke spørre noen om lov. Ikke gi ham for mye ære!
Gunhild kokte av sinne, men et sted inni der, langt inne, pep og jamret det seg av skuffelse.
Hvordan kunne det ha blitt sånn? Han som hadde sagt han elsket henne, lovet henne alt hun måtte ønske! Sagt de skulle gifte seg Og så? Så snart hun fortalte at hun ventet barn bare forsvant han?
Vel, «fortalte» og fortalte
Gunhild sa at hun håpet på mer enn bare sjeldne helgebesøk, og da svarte Ola at havet ventet på ham. Han skulle i hvert fall ikke endre planene sine for hennes skyld. Han sa at om hun elsket ham, så fikk hun bli med ham.
Men hvordan skulle hun reise fra moren og gravid dessuten til et annet sted i landet hvor hun verken kjente folk eller hadde slekt?
Nei, det fikk være!
Gunhild reiste seg fra benken, ristet på skjørtet og rettet forsiktig på håret. Håret var ikke rare greiene, tynt nok i seg selv, men permanenten gjorde underverker. Ja, mor hadde rett utseendet forandrer mye. Se på Ola ungene forgudet ham, selv om han kanskje kunne se litt enkel ut. Smart var han, morsom, alvorlig når det trengtes, selv om han bare hadde gått noen få år på skolen! Og skrive, det kunne han!
Men Gunhild hadde ikke alt for mye skole selv heller. Hadde gått ferdig på yrkesskolen. Mer ville hun bare ikke. Mor prøvde å overtale henne til å ta mer utdanning, men da ble Gunhild fornærmet og snakket nesten ikke til moren på en måned! Når hadde det skjedd før?
Men Gunhild hadde forstått sin plass. Hva hjalp det med diplom? Nå hadde hun fast jobb på byggeplassen og tjente gode penger. Mor fikk sin skjerv, og Gunhild hadde nok til seg selv også.
Mor ble fort rolig igjen, og tok henne inn under vingene sine. Sånn var mødre. Men hva ville hun si når hun fikk vite at hun skulle bli bestemor? Ville det bli storm hjemme?
Hun trengte ikke å gruble lenge selvfølgelig ble det det.
Mor skrek så hele nabolaget hørte, og damene stimlet sammen. De fikk vite at Gunhild slet på jobben, og så ble de sendt ut igjen. Familien sine saker var familie ingen andres.
Hør her, jente! Sa jeg deg ikke at du skulle vente til etter bryllupet? Hvem vil ha deg nå? Ole altså! Hadde aldri trodd han var så råtten! Og han virket jo som en bra kar! Slange! Men pytt! Har du fortalt ham om barnet, og så bare fordufter han?
Gunhild tenkte. Skulle hun fortelle alt nøyaktig som det var? Da ville moren rive henne i filler. Men slik moren trodde, ville det være Olas ansvar, og han var langt unna.
Ja, mamma. Slik var det.
Å, stakkar lille barnet mitt! Hvordan skal vi klare dette nå?
Vi er da ikke babyer! Vi greier oss, mamma! Bare du ikke kaster meg ut litt hjelp fra deg i starten, og så skal jeg klare å føde!
Hvor i all verden skulle jeg dra fra deg? Hva sier du for noe tull? Har du noen gang hørt om en mor som ikke hjelper sitt eget barn?
Gunhild lukket øynene et øyeblikk og sukket lettet.
Sånn, Ole! Vi klarer oss, bare vent! Seil du, kjære sjøgutt, hvis havet er mer verdt for deg enn oss!
Etter en tid forsvant minnene om samtalen med Ola. Gunhild begynte nesten å tro på at hun faktisk hadde fortalt ham om barnet og fått en kald skulder tilbake. Så vokste sinne og sorg seg sammen til et mykt lite reir inni henne, og fra tid til annen stakk det til:
Javel, og se, da! Dattera di er akkurat som faren sin! En rampeunge, alltid i farta! Du får bare holde ut! Fortell henne heller sannheten la henne være i fred. Faren hennes forsvant som en dråpe i havet, og hun blir nok også borte når hun blir voksen! Hun har vel ikke lært å elske Eplet faller ikke langt fra stammen
Kanskje var det derfor Ingeborg, Gunhilds datter, vokste opp med trygg visshet om at det bare var bestemor som elsket henne og bare til tider. Hun fikk litt kos og trøst, men så snart nabodamene lo bak ryggen, skjøv bestemor henne skarpt vekk:
Gå til moren din, du! La henne trøste deg! Hvorfor måtte vi ha all denne straffen, Herre min Gud? Hva har vi gjort galt?
Frem til hun var tre, trodde Ingeborg at «straffen» og «sorgen» var navnene hennes. Moren kalte henne Ingeborg kun når hun var i ekstra godt humør. Da fikk Ingeborg noe hun sårt savnet en kjærlig klem.
Kom hit, jenta mi! Skal ordne flettene dine. Du har så vakkert hår. Ikke mitt. Det er så tykt! Akkurat som faren din Han hadde også mørkt og fyldig hår, og øynene var blå som havet. Det havet han forsvant til Du ligner på ham. Du er vakker, men lykke Nei, det finner du aldri!
Hvorfor? spurte Ingeborg og forberedte seg på å gråte.
Fordi! svarte moren, med stemmen full av tårer, og Ingeborg visste at det var best å ikke spørre mer. Enklest å gå til bestemor, dytte nesen inn i forkleet hennes som luktet kjøttkaker og lapskaus, og gråte litt over seg selv, så over moren og til sist over bestemor også, for hun måtte jo bære skammen på sine skuldre.
Akkurat hva denne skammen besto i, og hvorfor noen måtte bære den, fikk Ingeborg først vite mange år senere. Hun hadde akkurat rukket å fylle ti da moren plutselig blomstret opp, reiste til byen, og la alt bak seg for å starte nytt.
Ingeborg ble igjen hos bestemor.
Ikke at hun led stort tap. Moren hadde stadig vært borte på jobbreiser, for hun sa de måtte ha mat selv om de ikke hadde noen far. Da moren kom hjem igjen, hadde hun alltid med poser fulle av gaver og klær, og hun klappet Ingeborg og beundret hvor tynn og høy hun var, men sukket til bestemor:
Mor, se på henne da! Folk kommer til å tro vi ikke gir henne mat!
Jeg har gjort hva jeg kan! Hun spiser nesten ingenting! Hadde du vært hjemme, hadde hun spist skikkelig. Men jeg har dyr å stelle, fjøset som skal tas, og så dette barnet i tillegg! Kanskje du skulle kommet hjem og selv vært mor?
Slutt å kjeft, mor! Se heller hva jeg har kjøpt til deg!
Hvem bryr seg om gaver? Det viktigste er at du er her! Hjertet mitt verker Jeg savner deg.
Moren ble mørk i blikket, og Ingeborg trakk seg inn i et hjørne, for det pleide å bety kjeft.
Ja, du savner meg!? Tror du ikke jeg savner også? Jeg burde hatt et bedre liv, men slik ble det! Hva hjelper det å ha vært vakker når livet ble sånn?! Mor, vis litt medlidenhet! Jeg satte min skjebne på spill Hadde jeg visst at det skulle bli sånn, ville jeg aldri sluppet ham fra meg.
Nå er det som det er, jenta mi! Anger hjelper ingen.
Mamma!
Ja?! Nå må du oppdra barnet selv! Eller skriv til faren hennes! Kanskje han tar jenta!
Gi Ingeborg til ham?! Aldri! Han har aldri villet vite av henne! Skal han nå komme og få et ferdig barn? Nei! Ikke etter at jeg har slitt meg ut for henne!
Da får du la klagingen være! Jenta hører alt! Tror du ikke det gjør vondt å vite at far er en drittsekk og moren sliter seg i hjel?
La henne bare høre! Livet er ikke bare honning! Noen ganger slår det deg i bakken! Nå er det nok snakk, mor! Og ikke tenk på å skrive til Ola. Jeg kjenner deg!
Bestemor holdt ord, men bare til en viss grad.
Det var da Ingeborg gjorde seg klar til eksamen at nyheten kom fra byen. Moren hennes hadde fått en sønn, og en uke senere døde hun uten å rekke å forklare noe, til noen.
Sannheten om oppveksten og alt som hadde skjedd ville sikkert blitt liggende gjemt for Ingeborg, hadde det ikke vært for hennes stahet.
Bestemor pakket kofferten og dro, og Ingeborg, hulkende, fikk beskjed om å passe på hus og hjem.
Nå må vi ikke dvele ved sorgen, jenta mi, bestemor strammet svarte sjalet sitt. Hvordan skal vi klare oss nå? Vet ikke hvordan
Jeg skal jobbe, bestemor!
Vent nå litt. Først må vi finne ut av det med babyen. Faren vil ikke ta han og jeg vet ikke om jeg takler det.
Har vi noe valg? Jeg vokste jo i grunnen opp uten mor. Skal han på barnehjem? Nei, det går ikke!
Jeg vet Men jeg er så redd, Ingeborg. Vet ikke hvor lenge jeg orker
Bestemor dro av gårde, og Ingeborg snudde huset på hodet nå var mors forbud plutselig uten betydning.
Hun måtte finne faren uten hjelp ville hun og bestemor ikke klare det
Hva som måtte gjøres, hadde hun visst hele sitt liv. Da hun var lita, og ennå ikke kunne skrive, tegnet hun brev til faren, skjulte dem for mor og bestemor. Hun laget tegneserier om den nye katten, eller om da bestemor lærte henne å lage kjøttkaker. Bestemor fant albumene under senga, men sa ingenting. Hun hadde prøvd å snakke med moren, men ga opp da hun så håpløsheten moren følte over Olas fravær, og at han ikke en gang visste at han hadde ei datter.
Da tegningene ble til tekst, fortsatte Ingeborg med å skrive brev og gjemte notatbøker med hele sitt liv i, både gleder og sorger, frustrasjon og seire.
Nå gjensto det bare å skrive det viktigste brevet. Det hun skulle sende
Ingeborg fant til slutt adressen. En gammel, slitt konvolutt hadde moren gjemt godt, så godt at Ingeborg aldri ville funnet den om hun ikke hadde mistet en bilderamme fra veggen. Da hun løftet mammas gamle bilde fra gulvet, så hun konvolutten stikke ut.
Hva i ? Ingeborg dro den ut, forstod at hun hadde funnet det hun lette etter, og begynte å gråte enda mer. Mamma! Hvorfor har du gjort dette mot meg? Hva har jeg gjort deg?
Ingeborg satt lenge, sa alt hun hadde på hjertet til mor, ba om tilgivelse uten å forstå hva hun egentlig ba om.
Hun følte seg ikke lettere etterpå.
Unnskyld, mamma, men denne gangen hører jeg ikke på deg. Du ville ikke at jeg skulle kontakte pappa Men jeg trenger ham! Bestemor sier at hun ikke lever evig. Det sårer, men det er sant uten hjelp klarer vi oss ikke lenger. Hvis han er den slyngelen du sa, får jeg visshet om det og slutter å håpe. Men hvis ikke? Jeg jeg tror deg ikke helt, mamma. Du sa alltid han var en dritt, men hvorfor fikk du meg da, om du ikke engang kunne prøve å elske meg? Hva skulle det være godt for? Ja, så er jeg utakknemlig. Men det gjør vondt å aldri ha vært elsket! Hele livet får jeg høre at jeg ligner en som jeg aldri engang har sett. Hvordan skal jeg vite hvordan han er? Ikke bli lei deg, men jeg vil se ham! Høre hva han har å si!
Hun tenkte ikke over at han kanskje hadde flyttet fra adressen.
Hun nølte ikke. Hun handlet.
Hele kvelden og natten satt hun ved et ark hun rev ut av den gamle skriveboka, og klarte til slutt å få ned tre linjer det hun følte var alt: sitt rop om hjelp, sin sorg, og et hevnende, men håpefullt «pappa, se meg!».
Brevet sendte hun på vei til skolen. Da hun kom hjem, ventet bestemor med den lille babyen.
Sånn, Ingeborg Dette er Aslak Broren din bestemor snufset og snudde seg bort mens hun stelte lillebroren.
Bestemor, hvorfor er han så bitte liten?
Helt vanlig. Du var enda mindre.
Seriøst?
Ja, sant. Og se hvor stor du har blitt! Han blir nok stor, han også.
Men pappaen hans
Han sa han skulle hjelpe, men ta ham nei, det hadde han ikke tid til.
Ja, ja Ingeborg hermet så likt bestemors stemme at hun humret.
Å, Ingeborg! Tror du vi fikser dette?
Har vi noe valg? Vi klarer oss, bestemor! Ser du Kjersti Johansen, hun har ni unger og klager ikke! Hun har tilbudt meg babytøy fra tvillingene sine, det meste nesten ubrukt. Barn vokser fra klærne fort er det sant, bestemor?
At barn vokser fort? Ja, vennen min. Fortere enn du tror. Som om jeg holdt moren din i armene i går, og nå er hun borte
Nei da, bestemor! Ikke gråt! Da begynner jeg også! Og denne krabaten også, ser jeg. Hva er det han vil ha? Er han sulten?
Mellommåltid, tenker jeg! Ja, se på klokken! Nå får du holde ham litt mens jeg gjør alt klart! Ikke vær redd, du mister ham ikke du er en kløpper, Ingeborg! Måtte han bli like flink!
Ingeborg stivnet.
Hun holdt livets bevis på at hun ikke var alene lenger. Hvor mange ganger hadde hun drømt om noen hun kunne elske, noen som trengte henne like mye som hun trengte dem? Bestemor og mor hadde alltid hatt sitt, men nå var det noen som trengte akkurat henne.
Når du gifter deg, bryr du deg ikke om oss! sa mor alltid, med et skuldertrekk.
Men Ingeborg drømte om storfamilie, slik som hos Kjersti Johansen, hvor alt var kaotisk, men varmt og trygt. Ungene løp gjennom huset, tre generasjoner samlet under ett tak holdt hender.
Kjersti bodde med både foreldre og svigerforeldre, kalte alle «mammapappa» like kjærlig, og drev husholdet med fast hånd. Hadde skjebnen gitt henne en stor ungeflokk, så var det hennes ansvar å gjøre barna lykkelige. Mannen støttet henne fullt ut, og småkrangler ble slått ned med et fingerpek:
Ordne opp! Slik snakker vi ikke til vår egen familie!
Ingeborg hørte det og bestemte seg: Familie, det er det viktigste.
Hun syntes det var synd at hun selv bare hadde bestemor og mamma. Kunne det ikke vært flere?
Men nå plutselig var det slik
Og selv om denne lille gutten som nå smattet i armene hennes bare var noen uker gammel, visste hun at han var kommet for å bli. Hun trengte ham, og han henne. Uansett hvor voksen han skulle bli, så ville han for henne alltid være denne myke klumpen som sliten men varmende små hender.
Å passe på broren lærte Ingeborg seg raskt. En dag kom Kjersti svett og rød i ansiktet inn, pakket ut Aslak og flirte:
Hei, lille fighter! Skriker du? Bra! Få opp stemmebåndene! Hør her, Ingeborg! Dette går helt fint. Jeg skal vise deg hvordan du steller og bader ham, så klarer du det alene. Hvor er bestemoren?
Hun måtte inn til byen og drive med noen papirer. Hun har vist meg det, men jeg ville høre dine tips også
Hvorfor? Er ikke bestemors råd gode nok? Kjersti rynket hjelpsomt på nesa.
Ikke misforstå, Kjersti! Bestemor sier hun har glemt det meste, det er jo lenge siden sist. Men du vet jo hvordan det er!
Jepp! lo Kjersti, som hadde ettårige tvillinger selv. Husker det som i går!
Derfor vil jeg lære av deg. Jeg synes det er litt skummelt, han er jo så liten.
Ikke vær redd, Ingeborg! Dette klarer vi sammen! Før i tiden hadde jenter minst to barn på din alder. Klart du fikser det!
Ingeborg fulgte spent med på Kjerstis hender. Samtidig tenkte hun på at hun var milevis unna det å være mor. Bleier og flasker var ikke nok; man måtte elske barna også. Men så mye kjærlighet kom med Aslak! Nå løp Ingeborg som på vinger hjem fra skolen han ventet jo på henne. Aslaks første tannløse smil, ja, det var hun som fikk det. Og det første navnet han lærte, var hennes.
Ingeom! skrek den lubne gutten gjennom tunet, stabbet mot søsteren som alltid kom springende hjem.
Jeg er her, lille venn! Kom til meg!
Varme små armer strøk rundt halsen hennes, og Ingeborg myknet, kysset hans rødmussede kinn.
Hvor har du vært? Hvorfor er du så møkkete i fjeset? Kom, du trenger vask!
Aslak fant seg i alt søsteren foreslo, til og med såpe og skrubb. Bestemor lo når hun så hvor Ingeborg prøvde å fange den sprelske lille gutten:
Slangen! Akkurat som en orm! Hold han godt, Ingeborg, ellers knuser han nesen snart!
Midt i alt dette glemte Ingeborg brevet hun en gang hadde sendt faren. Det kom aldri noe svar, og hun bestemte seg for at taushet også er et svar. Hvis faren ikke svarte, så trengte han henne ikke.
Såret ramlet litt rundt i henne, men forsvant snart. Hennes enneste fokus var lillebroren.
Bestemor la jevnlig ut om videre skole, men Ingeborg ville ikke høre om å flytte bort.
Bestemor, du skjønner da at det ikke går! Om jeg begynner på universitetet, må jeg flytte til byen. Hva skal dere gjøre her alene? Nei, vi snakker ikke om det!
Bestemor nektet å gi seg, og Ingeborg ble irritert. Selvsagt ville hun finne jobb hjemme i bygda! På gården trengte de folk, og i butikken Kjersti og mannen nettopp hadde åpnet, var det ledig jobb. Kjersti hadde sagt hun ville ansette Ingeborg hvis hun ble.
Men bestemor nektet å høre.
Ingeborg! Du skjønner ikke! Moren din kastet bort livet sitt, og du gjør det samme! Jeg tenker jo bare på deg!
Bestemor, jeg skjønner, men ikke prøv å overtale meg. Det finnes viktigere ting enn utdanning!
Det var på høyden av denne kranglingen at han, hun aldri hadde håpet å se, plutselig dukket opp.
En kveld gikk Ingeborg og Aslak hjem fra Kjersti. Aslak, trøtt etter å ha lekt med tvillingene, tuslet tålmodig etter henne, men ved porten dro han henne i skjørtet:
Ingeom! Meg!
Hun tok ham opp i armene mens hun smilte, snudde porten og stivnet. Der på verandaen stod en ukjent mann og drev med noe ved lyset, som aldri hadde virket så lenge Ingeborg kunne huske.
Sånn, nå ble det orden, mumlet den fremmede fornøyd da lyspæra endelig lyste, og hoppet ned fra krakken.
Først nå så han Ingeborg og Aslak.
Jenta mi
Ola tok noen skritt mot dem, og uten å bry seg om Ingeborgs hånd som ville trekke Aslak bort, omfavnet han dem begge.
Barnet mitt
Ingeborg så forfjamset på tårer i øynene hans.
Unnskyld meg, datteren min! Jeg visste jo ingenting! Han din, han nikket mot Aslak, som stirret storøyd. Får jeg hilse på barnebarnet?
Ingeborg innså hvem han var.
Han er ikke min! Altså, jeg mener han er min bror, ikke sønn. Pappa, dette er Aslak, broren min
Sånn er det! Ola klemte den lille gutten inntil seg, og Aslak lente seg forventningsfullt mot ham, puttet kinnet på hans skjeggete hake.
Stikker!
Ikke noe problem, gutten min! Jeg skal barbere meg. Kom inn, datter. Myggen her er fæl, de har bitt meg som rabieshunder!
Elva er like ved, pappa
Ja, det husker jeg
Bestemor møtte dem med et blikk som sa alt: De voksne hadde gjort opp, nå skulle det være fred. Ingeborg trengte ikke å være sint mer.
Hva forholdene hadde vært mellom foreldrene før hun ble født, spilte mindre rolle nå. Viktigst var at familien vokste, at hun fikk denne sjansen.
Hun så Aslak valse rundt føttene til faren og tenkte nå blir det slik. For første gang bodde det en mann i huset. Og det var godt
Siden fikk Ingeborg vite at brevet hennes ikke hadde blitt borte, men kom frem, men faren hadde for lengst flyttet. Kvinnen som bodde der nå, hadde vært vennlig nok til å spore den gamle leietakeren og videreformidle brevet. Det tok sin tid først å finne Ola, så sende brevet, og så lå det ytterligere måneder og ventet mens han var på sjøen.
Da jeg fikk brevet ditt, datter, dro jeg med en gang! Jeg trodde jeg var alene i hele verden! Jeg skrev til moren din mange ganger. Ba henne komme tilbake. Ville ha en familie.
Og hun?
Hun svarte kun én gang. Skrev at hun var gift, og at jeg aldri skulle kontakte henne mer. Så jeg lot være Hadde jeg visst det jeg vet nå! Jeg hadde svømt til dere! Gud, hvordan har jeg fortjent så mye lykke? Drar du med meg? Jeg har leilighet i Bergen. Stor, lys! Utsikt over fjorden, de vakreste solnedganger!
Pappa, jeg kan ikke
Hvorfor ikke?
Jeg kan ikke dra fra Aslak og bestemor! Det går ikke.
Hvem har sagt noe om å dra uten dem? Leiligheten er stor. Det er plass til alle. Du må studere, datter! Bestemor kan ta seg av Aslak, og du kan begynne på universitetet.
Og hvordan skal vi klare oss? Faren til Aslak, han hjelper ikke! Han har til og med sluttet å sende penger. Han har glemt sønnen sin! Vi har bare sett han én gang. Ti minutter, så forsvant han.
Prøver du å såre meg, jenta mi? Ola rynket øyenbrynene, og Ingeborg måtte le han lignet sinte Aslak. Hva ler du for? Tror du ikke jeg, en voksen mann, kan forsørge to damer og en gutt? Nå får du begynne å pakke. Bestemor er en klok kvinne. Hun har sagt ja til å flytte. Vi har ventet bare på at du sa ja. Så har vi et ja nå?
Ja, pappa. Det har vi.
Og Ingeborg ville kaste seg rundt halsen på faren sin den dagen, og velsigne at hun fikk ideen om å skrive det brevet. Så flytter hun med ham til vestkysten, hvor havet kanskje ikke er stille, men alltid vakkert.
Livet hennes ville ikke bli stille eller rolig eller enkelt, men hun ville hver dag vite at hun hadde en havn et sted hun alltid kunne finne et hjem, hva som enn skjedde.
Og i denne havna, der var det alltid varmt og trygt. Der ventet folk hun elsket og duften av bestemors favorittboller med kål, som Ingeborg aldri lærte å bake like godt selv, uansett hvor mye hun prøvde.
Og hver gang hun kom hjem, ventet den bustete gutten på henne, ropte med litt rusten, men voksende stemme:
Hei! Far sa du kom hjem! Ingeborg, jeg har savna deg!
Jeg også, lille venn Jeg også
I dag vet jeg at det er sant det bestemor sa: Familiens varme og omsorg det er det som gir livet mening. Resten ordner seg alltid.
