Brev
Marius trampet hjemover fra jobben der snøen knaste så fint under skoene, og tankene gledet plutselig tilbake til barndommen. Å leke i snøen til alle klærne var søkkvåte, ake på plastposer, ha snøballkrig med naboguttene, spise is som hang i takrenna for en gullalder det var!
Plutselig hørte han barnegråt. Han kikket seg rundt og så en gutt med brunt ullkåpe og grå lue sitte alene på en benk, tårene rant i strie strømmer nedover kinnene.
Marius gikk bort til ham.
Du, lille venn, har du gått deg bort? Hvorfor gråter du sånn?
Jeg har mistet brevet mitt Jeg hadde det i lomma, så plutselig var det borte, hikstet gutten og gråt enda høyere.
Nåh, slapp av, vi kan vel lete sammen? Hva slags brev var det? Skulle du levere noe for mamma?
Jeg skrev det selv. Til Julenissen. Mamma vet det ikke
Oj, det var leit, men du kan jo skrive nytt, vet du!
Neeeei, brevet rekker sikkert ikke fram til julaften nå
Vet du hva? Du skynder deg hjem, det begynner å bli mørkt. Jeg skal lete etter brevet ditt det lover jeg!
Lover du at du legger det i postkassa hvis du finner det?
Jeg lover! Og vet du, Julenissen får alltid vite hva barna ønsker seg, på én eller annen måte. Selv om vi ikke finner brevet, er jeg helt sikker på han kommer med noe fint til deg
Gutten trakk genserermet over ansiktet, snufset og løp hjemover.
Stakkars liten, tenkte Marius. Har skrevet ønskeliste og så skjer det der.
Han smilte, og husket hvordan han selv fant gaver under treet som barn alltid like sikker på at det var nissen som hadde lest brevet hans. Det føltes som evigheter siden.
Om ikke mange år nå skulle sønnen hans, Trygve, skrive sine første juleønsker, men foreløpig var Trygve bare fire år, og mest interessert i å spise julepapiret i stedet for å skrive på det.
Marius vandret videre, så nøye etter mellom snøfonnene men så langt ingen tegn til noe brev.
Så, under en lyktestolpe, fikk han øye på et hjørne av en konvolutt som stakk opp av snøen. Han fisket det frem med fingertuppene jammen, det var brevet!
Papiret var søkkvått, men han la brevet forsiktig i veska så det ikke revnet.
Da han kom hjem, sto kona Ingrid på kjøkkenet og laget lapskaus, og Trygve trillet rundt med lekebilene sine. Marius elsket familien sin, det var alltid godt å komme hjem til varm leilighet og folk som var glade for å se ham.
Ingrid, du aner ikke! Da jeg gikk fra jobb, satt det en gutt på benken og gråt så fælt åtte år kanskje. Han hadde mistet brevet sitt til Julenissen. Og se her! Jeg fant det faktisk! Skal vi lese det?
Marius fant frem konvolutten fra veska. Med barneskrift stod det: Til Julenissen, fra Sindre Johansen.
Skal vi åpne og se hva han har skrevet?
Ja, gjør det, slike brev havner vel aldri lenger enn til nærmeste post-i-butikk uansett
Marius brettet ut det rutete arkbrevet og leste høyt:
«Kjære Julenisse! Det er Sindre Johansen som skriver fra Olav Tryggvasons gate 19. Jeg er ni år og går i tredje klasse. Jeg liker å spille fotball og leke ute med gutta.
Jeg bor sammen med mamma Ragnhild og bestemor Astrid. Vi flyttet nylig inn i et gammelt hus, snille folk lot oss bo her.
Før bodde vi i en annen by med pappa. Han drakk for mye, og ble slem med mamma. Noen ganger til og med med meg. Mamma og bestemor som er pappas mamma gråt ofte, og jeg gråt med dem. Vi hadde det vondt før, derfor dro vi og tok med oss bestemor.
Kjære Julenisse, jeg ønsker meg at mamma kan få ny jobb. Hun vasker gulv, men har så vondt i ryggen og får ikke bøyd seg. Kan du også gi mamma en ny kjole? Hennes har sprukket, men hun er lang og tynn og så fin!
Til bestemor ønsker jeg meg piller mot vonde knær. Bestemor sliter med å gå, selv om hun ikke er ordentlig gammel. Og hun drømmer om en varm morgenkåpe, fordi hun fryser sånn. Bestemor er liten og tynn.
Og jeg ønsker meg et juletre med lys og fine kuler. Vi pleide å ha det før, men den siste jula veltet pappa treet før han gikk sin vei
Jeg venter sånn på deg, kjære Nisse.
Hilsen Sindre Johansen.»
Da Marius hadde lest ferdig, så han bort på Ingrid. Hun hadde blanke øyne.
Herregud, så rørende Stakkars gutt. De har rømt fra en alkoholiker og har ikke penger til noe som helst. Så fint at han tenker på mamma og bestemor, det er sjelden noen skriver sånt, ikke bare om seg selv. Og for seg selv ønsker han seg bare juletre
Ja, de har nok hatt det tøft, tenkte jeg, og så har moren til og med tatt med svigermor. Det sier litt. Hva om vi gjør noe for gutten, Ingrid? Si ja da!
Du, det hadde jeg blitt så glad for. Jeg vokste også opp med en ustabil far, du vet jo hvor mye vi slet. Jeg skulle ønske mamma hadde turt å gå fra pappa før han døde
Vi trenger ny administrasjonsmedarbeider på jobben min, og Ragnhild kunne sikkert passe fint. Fast lønn, og hun slipper å skrubbe gulv hele dagen, kom Marius på.
Vi kan spørre Åsheim-familien om å låne nisse- og nissejentedrakt. Og så lager vi et lite julebesøk til Sindre? La ungen tro på mirakler litt til! Vi kan kjøpe artrosepiller til bestemor, en pen morgenkåpe og en kjole til mamma. Nå før jul er det jo masse tilbud og jeg har omtrent samme størrelse som beskrevet! Vi har penger la oss spre litt juleglede, Marius!
Jeg er med! Du er virkelig godhjertet, Ingrid
Han klemte henne, og kjente på hvor fint det var å være gift med et menneske som var på bølgelengde.
Dagen etter dro Ingrid ut og kjøpte en enkel, men nydelig mørkegrønn kjole, en supermyk rosa morgenkåpe, artrosepiller, konfekt, mandariner og juletrepynt. Marius fant et rimelig, moderne mobil til Sindre også han hadde neppe noe sånt.
Nissekostymer ble lånt og Marius kjøpte en liten juletrefuru på Plantasjen en ekstra til seg selv også, for stemningens skyld.
Den store sekken, som hørte til nissekostymet, ble fylt med gaver. De satt sekken og juletreet i bagasjen og kjørte til adressen fra brevet. Trygve var hos bestemor.
Det lille, skjeve huset med maken til skakk plankehau, men det lyste i vinduet
Marius tok furua, Ingrid sekken, og forsiktig gikk de opp og banket på.
Hvem der? ropte en høy, blond kvinne, rundt 35, helt klart Ragnhild, moren.
Hun stusset, så nisseparet, og rødmet.
Eh vi har ikke bestilt noe julenissebesøk. Dere må ha feil adresse ?
Bor det en Sindre Johansen her?
Ja, det er min sønn
Mamma, hvem er det? ropte en barnestemme. Sindre i joggebukse og ullgenser kom løpende ut i gangen.
Åh! Julenissen!
Hallo, Sindre! Jeg har fått brevet ditt, og her er vi, nissebarnebarnet mitt og jeg. Nå blir det julebesøk!
Mamma, mamma, han fikk brevet! Han som fant det, sendte det akkurat som han lovte! Kom inn! hoiet Sindre.
Ragnhild begynte å smile og slapp de sjarmerende nissene inn. Bestemor Astrid, lav og tynn som beskrevet, kom også ut av stua.
Sindre fikk øye på furua. Er det til oss? Så fin og den lukter jul!
Selvsagt! Alle barn trenger et ordentlig juletre! Her har dere både pynt og lyslenke, så kan dere kose dere sammen med pynten. Men før vi åpner gavesekken, må noen synge eller lese et lite dikt, for sånn gjør vi det i julenissefamilien!
Marius la på seg så mye bass han klarte, for å låte nissete.
Sindre ble så starstruck at han ikke husket verken sanger eller dikt, men stirret bare storøyd opp på nissen med den røde kåpa og masse skjegg.
Vet du hva, Sindre, jeg har hørt du er en god gutt fuglen i hagen har sladret! Du hjelper til hjemme, gjør leksene dine og passer på familie.
Så, skal vi titte på gaver? Du får åpne sekken!
Han kikket bort på mamma. Hun nikket, og Sindre åpnet sekken forsiktig.
Først trakk han ut morgenkåpa til bestemor, pent bånd rundt. Han pakket den opp og rakte den til Astrid.
Denne er til deg! Jeg skrev det i brevet!
Til meg? Nei, nå sa Astrid forfjamset, men smilte. Hun tok den på med en gang. Passet perfekt!
Tusen takk, Julenissen og nissejenta! Jeg har aldri hatt en sånn før, sa hun med tårevåte øyne.
Så fikk mamma kjolen, og bestemor artrosepillene, og de gløttet forvirret på hverandre så rause gaver var de nok ikke vant til.
Til slutt trakk Sindre opp en kjempestor pose med sjokolade og mandariner. På toppen lå en eske et splitter nytt mobil.
Er dette til meg? En telefon? EGEN TLF? WOW! Tusen, tusen takk, Julenissen! Jeg VISSTE du fantes! Nå ble jeg så glad, skrek han gjennom gledestårer.
Jeg ønsker dere alt godt, sa nisseparet og gjorde seg klare til å gå. Sindre kikket stolt på telefonesken sin og prøvde å finne ut hvordan den åpnes.
Mamma og bestemor kom ut i gangen og spurte:
Unnskyld, men hvem ER dere? Hvorfor gjør dere dette for Sindre?
Jeg fant brevet hans, og vi hadde lyst til å gjøre ham glad, svarte Marius. Dere har en flott gutt. Her er brevet deres, og et visittkort vi trenger noen som deg på jobben min, så ring hvis du vil vite mer!
Tusen takk, så ufattelig snilt. Dette var overveldende Sindre har ventet så på et mirakel, og dere ga det til oss.
Marius og Ingrid kjørte hjemover i stillhet. Ingen sa noe, men de var begge varme i hjertet. Det å gi gaver og glede noen som virkelig trenger det, kan være mye bedre enn å få noe selv spesielt når det lyser ekte lykke i barneøyne.
Pengene de brukte på gaver savnet de aldri. Nye penger kan man alltids tjene. Slike minner og følelser, derimot, kan selv ikke tusenvis av kroner kjøpe.
