— Hør her, nabo, jeg har ikke sett katten deres i oppgangen på en stund. Hvordan har han det egentlig? I live og i god behold?
Naboen, da han hørte om katten, ble med ett livlig og smilte fra øre til øre:
— Han har forsvunnet for noen dager siden. Og takk og pris for det!
— Takk og pris? — Nils prøvde å stille spørsmålet med en rolig stemme, selv om det kokte inni ham.
*****
De siste to ukene hadde Nils lagt merke til at naboene stadig kastet huskatten sin ut i oppgangen. Ja, de tok ham rett og slett i nakkeskinnet og slengte ham ut.
Noen ganger var det mannen som gjorde det. Andre ganger kona.
Og noen ganger…
…fløy den stakkars katten rett foran nesen på ham.
— Vær litt mer forsiktig! — sa Nils til nabokonen, men hun gadd ikke engang å høre på ham.
I stedet for å beklage seg, så hun sint på ham fra under øyenbrynene og smalt igjen døren.
Eller rettere sagt — hun smalt den igjen så hardt at vinduene i oppgangen ristet, og i husets fundament oppsto det garantert en eller to mikrosprekker. Først trodde Nils naivt at de sære naboene bare slapp katten ut for å lufte seg eller vent seg til å gå ute alene.
Men etter hvert skjønte han at det var en straff for noe galt han hadde gjort.
Altså: gjorde han noe galt — ut i oppgangen med deg.
Noen ganger redd, andre ganger veldig trist, satt katten i timesvis på trappeavsatsen i fjerde etasje, foran døren trukket med brunt skinn, og ventet på å bli tilgitt og sluppet inn igjen.
Og eierne tilga ham jo, og tok ham inn igjen, men det skjedde ikke med en gang.
Og hvis han begynte å mjaue eller klore på døren, fikk han umiddelbart et slag med kosten fra kona.
Nils så det hele med egne øyne.
Han var på vei opp trappen (heisen i oppgangen hadde ikke virket på et halvt år) og da han kom til fjerde etasje, så han den kjente katten. Han ville til og med hilse på ham, men…
…katten brydde seg ikke om Nils i det øyeblikket.
Han mjauet høyt og klorte på døren med klørne.
Katten ville åpenbart inn, men siden han ikke fikk komme inn, prøvde han på denne enkle måten å minne dem på seg selv.
Det hørtes skritt inne i leiligheten, så ble døren revet opp, og kona i en falmet morgenkåpe, uten å si et ord, slo katten av all kraft med kosten og smalt døren igjen.
Det gikk så fort at Nils ikke rakk å si noe. Og han hadde mye å si…
…han ville skamme ut denne kvinnen som behandlet kjæledyret sitt så dårlig.
— Fikk du deg en skikkelig omgang, kompis? — spurte Nils da han gikk bort til katten.
Katten så på Nils med triste øyne, men i blikket lå det også takknemlighet — for at noen i det minste la merke til ham.
Katten ble kastet ut i oppgangen for den minste forseelse.
En dag hørte Nils nabokonen skrike gjennom hele leiligheten: «Å, din! Har du veltet vasen igjen! Per, kast ut katten med en gang. Han skal lære seg å hoppe på bordene!» — og et minutt senere gikk døren på gløtt, og en hårete mannshånd kom til syne, som holdt katten godt i nakkeskinnet.
Så slapp fingrene taket, katten falt ned på trappeavsatsen, og døren ble lukket med en gang. Katten reiste seg og satte seg vendt mot døren — for å vente på å bli tilgitt og sluppet inn igjen.
Nils ristet bare på hodet i misbilligelse. Han forsto ikke slike oppdragelsesmetoder.
Nils klappet katten og gikk hjem.
Katten ble sittende på samme sted med et uttrykk av verdenssorg på den barterte trynet.
Nils var ikke noen særlig sentimental person, men dette bildet satt i ham som en nagle.
«Hvordan kan man behandle et levende vesen slik?» tenkte han. En stund etter, når Nils gikk forbi, senket han alltid farten, og katten, som kjente ham igjen, begynte å kurre lavt — til hilsen og litt innsmigrende.
Noen ganger satte Nils seg på huk ved siden av ham, klødde ham bak øret, og katten, med lukkede øyne, strakte hodet mot fingrene hans, og stakk så den fuktige nesen sin inn i håndflaten hans.
Katten var varm, levende og veldig tillitsfull, og det gjorde at Nils fikk veldig dårlig samvittighet.
Han skjønte ikke hvorfor en så snill katt hadde fått så hjerteløse eiere. Hvorfor i all verden hadde de skaffet seg dyr, når de ikke elsker noen andre enn seg selv? «Rare mennesker, ærlig talt.»
Og en dag, da han igjen møtte katten i oppgangen, bestemte Nils seg: hvis disse menneskene kastet dyret ut i oppgangen en gang til, ville han gjøre noe. Nok nå, det var slutt på plagene av dette stakkars dyret.
Han visste ikke nøyaktig hva han ville gjøre, men han følte at han måtte blande seg inn, ellers ville dette aldri ta slutt.
Dagen da Nils’ tålmodighet endelig tok slutt, kom på en fredag, da han kom hjem ekstra sint.
På jobben hadde han kranglet med kolleger, i kollektivtransporten hadde folk dyttet og tråkket på føttene hans, og i tillegg hadde det regnet en ekkel, fin regn fra morgenen av. Kort sagt, humøret var på bånn. Kanskje til og med under null.
Da han gikk opp trappen, hørte Nils allerede fra tredje etasje et kjent, bedende «mjau-uu».
Katten satt som alltid trofast ved døren sin, men ble ikke sluppet inn.
Og det var ganske kjølig i oppgangen, må vite. Det var ikke mai, som man sier. Nils stoppet på trappeavsatsen og så tankefullt på katten, som ved synet av ham, som vanlig, begynte å kurre og kom mot ham.
Og så — bang!
Plutselig virket alle problemene denne dagen som rene bagateller for Nils. Katten hadde problemer.
Hvilke? Enorme! Han ble behandlet som en ting. Som et leketøy. Hva kan være verre?
Nils lyttet til stillheten bak den brune skinn-døren. Ingen brydde seg om denne katten.
Og han fikk veldig lyst til å lære naboene en lekse.
— Nok nå, — sa Nils høyt, selv overrasket over sin egen besluttsomhet. — Bli med meg.
Han bøyde seg ned, løftet katten opp i armene.
Katten begynte umiddelbart å kurre høyere og gned hodet mot den våte jakken hans, og etterlot seg hårstriper.
Så gikk de opp til sjuende etasje, der Nils bodde.
Han tok katten med seg bare for et par dager.
«La eierne bli redde, la dem lete, bli urolige. De skal skjønne at man ikke kan gjøre slikt…» tenkte Nils da han gikk inn i leiligheten. Hjemme hos ham ble katten overraskende fort fortrolig. Han snuste i hjørnene, hoppet opp i sofaen, snurret rundt, valgte seg en plass, og krøllet seg sammen på pleddet, og så takknemlig på redningsmannen sin.
Og mens katten hvilte, løp Nils, til tross for det ekkelt fine regnet og trettheten, til nærmeste dyrebutikk, kjøpte det beste kattematet, «do-utstyr» og til og med leker — i tilfelle den pelskledde leieboeren skulle kjede seg når han ikke var hjemme.
Dagen etter, på lørdag, gikk Nils flere ganger bort til inngangsdøren, åpnet den og tittet ut i oppgangen.
Og han ble veldig overrasket over at det var helt stille i oppgangen.
Ingen gikk i etasjene, ingen ropte på katten (forresten, Nils visste fortsatt ikke hva han het), ingen hang opp plakater.
Alt tydet på at ingen lette etter den forsvunne katten. Og det var rart. Veldig rart…
Nils gikk tilbake til leiligheten, så på katten og trakk på skuldrene.
Katten strakte seg dovent i sofaen og tenkte ikke engang på å be om å komme seg ut.
— Hør, kanskje du vil tilbake i oppgangen? — spurte Nils på søndag, og pekte på døren. — Jeg holder deg ikke igjen. Gå hvis du må.
Katten så på døren, flyttet blikket til Nils, og begynte demonstrativt å slikke labben sin.
Så reiste han seg, gikk bort og gned seg mot beinet hans.
Svaret var klarere enn noen ord. Nils lukket døren, smilte og tok katten opp i armene.
De gikk på kjøkkenet for å spise frokost, og så inn i stuen for å se på TV. Det var tross alt helg. Katten lå på fanget hans og kurret som en liten traktor, og for første gang på lenge ble det skikkelig koselig i leiligheten.
Så kom mandag. Ingen hadde fortsatt lett etter katten.
Og Nils bestemte seg for at han ikke ville gi ham tilbake til eierne.
Det eneste som plaget ham, var at naboene kunne anklage ham for tyveri.
I realiteten hadde han stjålet andres eiendom. Riktignok levende eiendom, og med gode hensikter og bare i oppdragende øyemed, men stjålet hadde han.
Nils spilte i tankene gjennom mulige scenarioer: naboene ville tilkalle politiet, han ville bli anklaget for tyveri av andres eiendom, han måtte forklare og forsvare seg. Motivene hans ville kanskje ikke bli forstått.
Denne tanken gnagde i hjernen hans og ga ham ingen ro. Derfor var Nils som på nåler hele dagen på jobb, og sjekket stadig telefonen — om noen hadde ringt. Men den dagen var det ingen tapte anrop.
Og da Nils kom hjem om kvelden — så han naboen, som var på vei ut for å kaste søppel.
I den svarte posen var ingenting synlig, men konturene avslørte noe som minnet veldig om et kattebrett.
Nils vinket til naboen for at han skulle stoppe, gikk nærmere, og spurte som tilfeldig:
— Hør her, nabo, jeg har ikke sett katten deres i oppgangen på en stund. Hvordan har han det egentlig?
— Takk og pris for det, — svarte naboen med et stort glis. — Han har forsvunnet av seg selv.
— Takk og pris? — Nils prøvde å stille spørsmålet med rolig stemme.
— Ja, kona ville ta ham med på hytta og la ham bli der. Hun var lei, sa hun, hår overalt, han skrek om natten, veltet vaser. Der kunne han i det minste fange mus. Og jeg hadde ikke lyst til å kjøre til hytta. For det første er det langt. For det andre hadde hun garantert fått meg til å gjøre noe der. Men nå har katten forsvunnet av seg selv, og vi slipper å reise. Jeg drakk til og med to liter øl i går for å feire. Så det ble en fest.
— Synes du ikke synd på katten? Hva om det har skjedd ham noe?
— Hva skal jeg synes synd på? Det er jo ikke et menneske. Hør, hvorfor spør du egentlig om ham? — naboen myste med et lite mistenksomt blikk og så på Nils.
— Å, jeg bare lurte… — svarte Nils tankefullt, og uten å si farvel, gikk han raskt mot oppgangen.
Inni Nils kokte det av harme.
«På hytta, altså… Sist i oktober. Ta med katten og forlate ham der til en sikker død. Og ikke en dråpe anger. De var til og med glade for at han «forsvant av seg selv» og sparte dem for bryet med å reise og skitne til hendene.»
Han så for seg et øyeblikk den snille og tillitsfulle katten, sittende på trappen til den tomme hytta (eller kanskje under gjerdet) og vente på at de skulle komme tilbake.
Vente like trofast og lojalt som han hadde gjort utenfor døren i oppgangen. For naboene hans var katten en ting, som iblant gledet, iblant plaget, og om den plaget for ofte, ble den båret over dørterskelen.
Først ut i oppgangen for et par timer, så til hytta for alltid.
Da Nils kom opp til sjuende etasje og gikk inn i leiligheten, og så at katten trofast ventet på ham ved døren, ble det straks varmt om hjertet.
Og plutselig skjønte han at han hadde gjort alt riktig…
Riktig at han hadde stjålet katten fra så hjerteløse mennesker, som hadde tenkt å frakte ham til hytta sent på høsten og forlate ham der.
Nils smilte, tok katten opp i armene, og de gikk på kjøkkenet for å lage middag.
Og etter middagen lå de i sofaen og så på TV.
Eller rettere sagt — Nils så på, mens katten bare var der. Snart snudde han seg på den ene siden, snart på den andre. Så beveget katten seg igjen, men denne gangen rullet han seg over på ryggen og stolte frem magen — det mest sårbare stedet sitt. Han gjorde det uten å tenke seg om. Fordi han ikke lenger var redd.
For et ekte hjem er ikke bare et tak over hodet og ikke bare en skål med kattemat.
Et ekte hjem er et sted hvor du ikke trenger å fortjene retten til å være der.
Og hvor du blir elsket. Helt enkelt. For den du er.
