Bygg i stedet for trøfler
Jeg sto ved komfyren og så på det som sakte skar seg i gryta noe jeg hadde styrt med i to timer. Kremet trøffelsaus til risotto med steinsopp, skulle egentlig være silkemyk, glatt, nesten levende. I stedet hadde den skilt seg smøret fløt på toppen, den tykke basen lå igjen i klumper på bunnen.
Jeg skrudde ned varmen, begynte på nytt med å vispe inn kalde smørterninger, langsomt, i sirkel. Hendene fant bevegelsene av seg selv. Det ble mørkt ute, gatelysene blinket på, et sted der nede i Bogstadveien hvisket bilene forbi. En vanlig oktoberkveld i Oslo.
Liv, blir du lenge? Jeg har vært sulten siden to i ettermiddag.
Einar sto i døråpningen til kjøkkenet, helt ytterst, akkurat som om kjøkkenet var forbudt område. Bare hendene i lommene og det uttrykket i ansiktet, det jeg aldri har klart å navngi etter tjuetre år. Ikke utålmodighet, noe annet.
Tjue minutter til, svarte jeg uten å snu meg. Sausen oppfører seg litt barnslig.
Tjue minutter. Skjønner.
Han forsvant. Jeg hørte ham synke ned i sofaen i stua, hvordan han skrudde på TV-en, høyt først, så nesten av. Det var også et tegn. Jeg kunne dem alle.
Sausen ble ferdig, til slutt. Ikke perfekt, men nære nok. Risottoen ble slik den skulle, klebrig på riktig måte, den vanskelige gyngende konsistensen. Jeg la alt opp på tallerken, pyntet med tynne flak av sort trøffel jeg hadde kjøpt på markedet på Grønland for nesten nok til to lunsjer med min beste venninne.
Så satte jeg det på bordet. Tente stearinlys. Ikke for romantikkens skyld bare fordi mat, og jeg også, ser bedre ut i stearinlys. Rynkene rundt øynene synes mindre.
Einar satte seg ned, tok opp gaffelen, så på tallerkenen.
Satt og så lenge.
Risotto igjen, sa han til slutt.
Du ba om noe med sopp.
Jeg ba om sopp, ikke nødvendigvis risotto. Jeg spiste risotto på restaurant hos Marius forrige uke, der var det profesjonell kokk, liksom. Vanskelig å sammenligne.
Jeg satte meg ned. Løftet min egen gaffel.
Smak først, sa jeg.
Han smakte. Tygget sakte, med det rare eksperters-ansiktet.
Risen er litt for bløt.
Nei, den er akkurat passe, al dente, som den skal være.
Etter din mening, javel.
Vi spiste i stillhet. Jeg så på stearinlysene. Han stirret på tallerkenen med det samme, rare uttrykket. Utenfor gikk Oslo videre, stresset og summet uten å vite noe om risottoen min.
Sausen er litt fet, la han til da tallerkenen var nesten tom.
Jeg svarte ikke.
Du spør kanskje hvorfor jeg sier det? Fordi jeg sier det som det er. Du vil jo utvikle deg på kjøkkenet, ikke bare klappe deg selv på hodet.
Jeg spurte ikke, sa jeg.
Synd, svarte han.
Så gikk han for å se fotball, og jeg ryddet bordet, vasket opp, skrapte restene av den fordømte sausgryta. Trøffelsausen som kostet like mye som en god parfyme, som jeg hadde laget tre ganger for å få riktig konsistens. Som jeg hadde lært meg via en fransk kokebok kjøpt for over to tusen kroner på kveldskurs. Som jeg hadde fraktet fra sentrum i termos for at den ikke skulle skille seg på veien hjem.
Fet, tenkte jeg.
Jeg la hendene på kanten av vasken og så på at vannet forsvant. Tørket meg, skrudde av lyset og gikk til soverommet.
Helt vanlig kveld.
***
Ingrid, svigermora mi, kom alltid på lørdager helst presis klokka tre. Hun ringte sånn førti minutter i forveien, så jeg rakk å rydde i stua og sette over noe til kaffen. Ingrid er typen som ser rot overalt, men aldri sier noe bare lar blikket gli betydningsfullt over vindusposten.
Hun er syttiåtte, petit, tørr og rak i ryggen så unge damer kunne vært misunnelige. Mannen mistet hun for seks år siden, og hun nekter å flytte fra blokkleiligheten sin på Tåsen, selv etter Einars mas. Jeg har aldri prøvd å overtale henne. Det visste vi begge, uten å si det høyt.
Denne lørdagen var hun blekere enn vanlig, så jeg med en gang jeg åpnet døra.
Velkommen, Ingrid. Jeg har bakt nøttekake.
Takk, Liv. Er Einar hjemme?
Han har dratt til Marius. Kommer visst hjem til kvelden.
Hun nikket, men fulgte etter meg til kjøkkenet uvanlig, hun pleide egentlig å gå direkte til favorittstolen i stua med utsikt i vinduet.
Jeg helte opp kaffe, skar kaken. Vi satte oss tvers overfor hverandre.
Hvordan føler du deg? spurte jeg.
Greit, bare litt høyt blodtrykk. Ingenting å mase om.
Hun tok et lite kakestykke, smakte. God, sa hun stille, så enkelt og varmt at noe knøt seg i meg.
Vi satt der litt. Ingrid drakk kaffen sin i små slurker og så ut på trærne utenfor, nesten ribbet for blader nå i slutten av oktober.
Liv, kan jeg spørre deg om noe? Kommer du til å bli fornærmet?
Skal prøve å la være.
Hun så lenge på meg.
Husker du at du var interiørdesigner?
Det overrasket meg.
Selvsagt.
En flink designer?
Folk sa vel det.
Jeg vet at du var det. Jeg har sett prosjektene. Husker du familien på Majorstua du innredet for dem? Jeg besøkte en gang. Det var kjempefint. Tenkte: Her er en som virkelig ser rommet.
Jeg så på henne.
Hvor vil du med dette, Ingrid?
Hun satte fra seg koppen, forsiktig, slik folk gjør som alltid har vært nøye. Ikke en unødvendig lyd, ikke en uvennlig bevegelse.
Jeg skammer meg, sa hun lavt.
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Ingrid var vokst opp med det å ikke si de store, viktige tingene høyt.
Jeg skulle sagt dette før, mye før. Kanskje for ti år siden da du sluttet å jobbe. Men jeg tiet. Tenkte det ikke var min sak. Kanskje du ville selv. Kanskje det var meningen.
Hun la hendene på bordet. De var fortsatt vakre, til tross for alderen. Lange, nette fingre.
Einar liker ikke avansert mat.
Jeg trodde jeg hørte feil.
Hva?
Han gjør faktisk ikke det, han har ikke gjort det noen gang. Han har hatt dårlig mage siden han var ung, Liv. Legen sa det da han var i tjueårene: Han burde spise enkelt. Grøt og supper, kokt kjøtt. Bygg med karbonade hans yndlingsrett. Helt siden han var gutt. Han kunne spist det hver dag.
Det ble veldig stille på kjøkkenet. Bare kjøleskapet summet i det fjerne.
Hvorfor da begynte jeg, og stemmen min var rar.
Hvorfor all foie gras og trøffel og mas om silkeaktig saus? Fullførte hun for meg.
Hun løftet blikket mot meg. Der var noe i øynene som gjorde det kaldt i magen. Ikke sinne. Ikke engang medfølelse. Bare noe gammelt og tungt.
Fordi han likte selve prosessen. Å se deg jobbe. Bruke penger og tid, og så vente på ordet hans. Han likte å fortelle deg at det ikke var bra nok. Det ga ham følelsen av å være den som bestemmer.
Jeg satte stille koppen fra meg.
Forstår du egentlig at du sier dette nå?
Ja, svarte hun, sakte. Jeg har tenkt lenge før jeg satte meg her. Jeg vet det jeg sier.
Og du tiet i ti år.
Jeg tiet i trettiåtte. Siden Kåre gjorde det samme mot meg.
Kåre. Kåre Andersen, henne avdøde mann, Einars far. Jeg kjente ham nesten ikke, han døde året etter vi giftet oss. Jeg husket bare en svær, høflig mann som alltid klarte seg i selskap.
Han var en gourmand, sa Ingrid, og det lå bitterhet pakket inn i rolige ord. Jeg lagde mat, prøvde alltid hardt, hørte alltid for feit saus eller for tørr kjøtt. Men en gang så jeg ham spise bygg hos mora si på landet. Tre svære tallerkner, med smør. Han bare satt der, smilte, kritiserte ingenting. Bare spiste og var lykkelig.
Jeg satt og lyttet. Det begynte å småregne ute.
Da skjønte jeg det. Men jeg dro aldri. Det var andre tider, Liv. Og Einar lærte det samme. Han så hvordan slike ting virker. Han lærte å holde folk nede det er et verktøy, liksom. Så han tok det i bruk.
Han gjorde det med vilje, sa jeg. Ikke som spørsmål lenger.
Jeg tror ikke han setter seg ned og planlegger hver gang: Nå skal jeg knekke kona mi. Folk bare lever slik de har lært seg å være betydningsfulle på andres bekostning.
Jeg reiste meg. Ikke for å gå, bare for å slippe å sitte stille. Gikk til vinduet, stirret ut på regnet, den våte Bogstadveien, folk med paraplyer.
Ti år.
Ti år med matkurs. Først de grunnleggende, så flere franske og italienske. Bøker, YouTube, utallige nettforum med kokker. Jeg tok trikken til grønnsakshandlerne mine for enkelte råvarer. Vinutsalg for å matche smaken. Jeg våknet en gang i natten med svar på en saus jeg hadde kvernet på i evigheter.
Jeg trodde det var min nye karriere. Min nye lidenskap. Noe ekte, siden jeg ga opp design.
Men han ville bare ha bygg. På innsiden.
Hvorfor forteller du meg dette nå? spurte jeg, uten å snu meg.
Fordi jeg er gammel, svarte Ingrid enkelt. Og fordi du, Liv, du er ung. Du er femtito. Det er ikke gammelt. Det er nesten en begynnelse, vet du.
Jeg snudde meg. Hun så rett på meg, uten medlidenhet. Det betydde alt.
Og fordi, la hun til, stillere, jeg er skyldig. Ikke med vilje, men jeg lærte ham aldri noe annet. Jeg levde slik, og det så han. Min skyld. Og det minste jeg kan gjøre, er å si sannheten.
Jeg gikk tilbake, satte meg, tok den kalde kaffekoppen.
Han endrer seg ikke, sa hun. Jeg sier ikke hva du skal gjøre. Men du må vite det.
Vi drakk opp kaffen. Nesten i stillhet. Hun tok på kåpen, jeg hjalp henne med knappene, fingrene hennes var litt stive noen dager.
Nøttekaken var veldig god, sa hun i døra.
Takk.
Så enkelt. Hjemmekoselig. Beste jeg har fått.
Hun gikk. Jeg sto lenge i gangen og så på radene av Einars jakker.
***
De neste par ukene lagde jeg som vanlig. Mekanisk, som på autopilot. Andebryst, sjøkrepsbisque som kostet skjorta. Dessert inspirert av japansk teknikk jeg hadde tilegnet meg på kurs denne våren.
Einar spiste. Klynget. Jeg hørte. Sa ingenting.
Men inni meg hadde det endret seg. Det var som et glass ble satt mellom meg og hele oppsetningen. Jeg så meg selv utenfra: ved komfyren, raspet sitronskall, tilsatte safran, bar ut fatet, ventet ventet. Han tok gaffelen, og jeg så ansiktet hans det sekundet før første ord falt.
Og jeg så det jeg ikke hadde sett før.
Glede.
Ikke fra maten. Fra forventningen. Øyeblikket før han sa noe og jeg skulle krympe meg bittelitt. Ansiktsuttrykket, det lille barnlige sekundet før man forlenger strikken.
Jeg tenkte tilbake på designprosjektene mine: Hvordan jeg kom inn i et rom, så alt, visste akkurat hvor alt skulle stå allerede før jeg begynte. Jeg kunne snakke med klienter og høre det de egentlig mente. Husket gleden da folk kom inn i ferdige rom og bare sto der.
Jeg hadde hatt mitt eget lille kontor på Frogner. Vi drakk dårlig kaffe og diskuterte maling til langt på kveld.
Einar sa det var useriøst. Jeg måtte velge: familie eller evig byggeplass. Han tjente jo mer enn nok, jeg kunne bare gå hjemme og slippe stresset. Jeg valgte familien. Var bare førtito, trodde jeg hadde god tid.
Ti år gikk.
Jeg tok opp mobilen og skrev til Karianne, en tidligere designer-kollega. Hun driver et lite kontor fremdeles vi kjenner hverandre mest fra julehilsener.
«Hei! Lyst til å ta en kaffe en dag?»
Hun svarte etter en halvtime:
«Liv! Selvsagt! Jeg har savnet deg. Kan du imorra?»
***
Vi satt på en kafé i Torggata. Karianne så nesten ut som før, bare med kortere frisyre og litt mer sølv i håret, stilig.
Du ser bra ut, sa hun.
Du lyver dårlig, repliserte jeg.
Hun lo.
Ok. Du ser ut som om du har jobbet, men bra likevel.
Vi bestilte kaffe. Jeg visste ikke hvor jeg skulle starte. Bare så ut vinduet.
Karianne, har du jobb? Til meg, altså.
Hun så på meg, konsentrert.
Er du seriøs?
Alvorlig.
Du har ikke jobbet på ti år.
Jeg vet. Men jeg har ikke glemt alt.
Hun tenkte seg litt om.
Jeg har et stort prosjekt ute på Nesodden, trenger hjelp. Du må regne med å starte nesten som en fersk, Liv. Det meste er nytt, programmene er annerledes, kundene har endret seg. Men, hvis du mener det
Jeg mener det.
Hva vil du tjene?
Begynn lavt. Alt er bedre enn null.
Hun så på meg igjen, lenge. Antakelig så hun noe som overbeviste henne.
Greit. Sees mandag klokka ni.
Så kom jeg. Tre uker med knallhard jobbing, inn klokka ni, ut klokka seks eller syv. Lærte nye programmer, gjorde dumme feil, ble sint på meg selv. Men mye kom tilbake, litt som å sykle.
Hjemme lagde jeg bygg.
Først skjedde det nesten ved en tilfeldighet. Jeg kom utslitt hjem, klokka var sent, åpnet kjøleskapet bare fancy matvarer igjen. Lukket det. Der sto en boks bygg. Litt finnbiff. Smør. Perfekt.
Kokte bygg, blandet med biter av kjøtt, smør. Satt frem til Einar. Ropte på ham.
Han så på fatet som om det var en gåte.
Hva er dette?
Bygg med kjøtt.
Bygg, ja. Jøss, er alt ok?
Er trøtt. Det får bli noe annet i morgen.
Han satte seg ned. Tok skjeen. Jeg ventet.
Han spiste i taushet. Hele fatet.
Jeg så på ham, tenkte på det Ingrid hadde sagt: om barndommens bygg, tre porsjoner, smør. Å være hjemme.
Einar spiste opp, reiste seg, sa ingenting. Hverken godt eller vondt.
Det var også et svar.
***
Samtalen kom først to uker senere. Jeg var på vei hjem fra jobb, tenkte på farger til et prosjekt, smøg meg inn hjemme, sparket av skoene. TV-en duret i stua.
Hvor har du vært? spurte Einar, fortsatt med ryggen til. Klokka er åtte.
Jobbet.
Igjen hos Karianne
Det er jo jobben min, Einar.
Han slo av TV-en, snudde seg.
Liv. Dette var ikke planen vår.
Hvilken plan?
At du skulle forsvinne hele dagen. Vi har familie, hjem Hva skal vi spise? Kjøleskapet er tomt.
Det er egg, poteter og litt bacon der. Stek noe.
Han så ut som om jeg hadde begynt å prate svensk.
Kødder du nå?
Nei. Bare forteller hva som er der.
Og hvor ble det av trøffelgalskapen din? Sausene, hele pakken? Husker du i det hele tatt forskjellen på gourmet og dette?
Jeg la vesken på stolen, tok av kåpen. Hang den pent.
Einar, kan vi snakke? Rolig.
Om hva?
Om oss. Om årene som har gått. Om dette huset.
Han strammet seg opp, skuldrene forover, øynene smalere.
Hva er det du mener skjer? Jeg jobber, du går hjemme.
Nå gjør jeg ikke det lenger. Og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen heller.
Så du bare bestemmer. Helt uten å drøfte.
Jeg prøver faktisk å snakke nå.
Han reiste seg, gikk til vinduet, så ut, vendte tilbake til sofaen.
Liv. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Du var en fornuftig person. Et helt normalt hjem. Du lagde mat, jeg vurderte. Det var VÅR greie, ikke sant? Vår.
DIN greie, Einar. Ikke min.
Jaha. Nå skjønner jeg. Har mamma snakket med deg igjen? Alltid drama.
Jeg så på ham, mannen jeg hadde delt tjuetre år og en såkalt felles leilighet med men alt var egentlig hans: møbler, vegger, til og med putene. Som designer hadde jeg aldri fått endre ett mønster. Jeg så allerede da hvordan alt kunne vært bedre. Men jeg ga meg.
Moren din sa meg sannheten, sa jeg. Rett og slett.
Hva da for slags sannhet? At hun har blitt gammel og skal sjefe?
At du foretrekker enkel mat. At du alltid har hatt sart mage og vært lykkeligst med bygg og karbonade.
Pause. Liten, men tydelig.
Tullete, sa han.
Du spiste alt for to uker siden uten én kommentar.
Jeg var sulten!
Einar Vær så snill, stopp litt nå.
Han stoppet. Kikket på meg.
Jeg vil ikke krangle. Jeg vil bare spørre deg: Er du med på å leve annerledes nå? Ikke som de siste ti årene?
Noe flimret bak øynene hans.
Men annerledes hvordan?
Som likesinnede. Du jobber. Jeg jobber. Mat kan være enkel eller fancy men ikke våpen. Vi er ærlige, ingen spill.
Lang pause.
Jeg har aldri ydmyket deg, sa han stille etterhvert. Jeg bare sier det jeg mener.
Einar.
Hva?
Du lot som du ikke likte bygg, mens jeg brukte penger og tid på trøfler.
Stille.
Det var ikke ærlig, fortsatte jeg. Ikke sint, bare nøkternt.
Han svarte ikke. Gikk inn på soverommet, lukket døra stille. Ikke et smell for dramatisk, bare stille.
Jeg gikk på kjøkkenet, stekte poteter, spiste alene. Satt lenge med en kopp te og hørte at han gikk hvileløst frem og tilbake inne på rommet.
***
Månedene som fulgte var som sakte issmelting. Ingen høylytt filmatisk krangel, bare små biter av det gamle som smuldret bort.
Einar prøvde ulike taktikker.
Først fornærmelse. Han surmulte rundt i flere dager, håpet nok jeg skulle komme og gjøre opp. Jeg gjorde ikke det. Lagde enkel mat: supper, karbonader, poteter. Ryddet, gikk på jobb, kom hjem.
Så forsøkte han bli myk. Kom hjem med blomster, tulipaner fra kiosken i november. Savner deg. Skal vi gå på restaurant? Jeg sa ja. Han var sjarmerende, spurte om jobben min, lo mer enn før. Jeg tenkte: kanskje?
Så, neste dag: Hvorfor lagde du ikke noe ekstra til vennene mine i helgen? Han mente det ikke slemt, bare automatisk. Jeg svarte: Jeg lager pasta og salat.
Pasta?
Jep.
Seriøst?
Helt klart.
Det gamle blikket. Han forsto ikke enda at jeg så ham.
Så kom kranglene. Med stemmebruk, frem og tilbake: Han ramset opp alt han hadde gitt meg leilighet, penger, friheten til å leke kokk hjemme. Han la det frem som investeringer han aldri ville få tilbake.
Ok, du har investert, svarte jeg rolig. Men jeg er ikke en fabrikk, Einar. Jeg er et menneske.
Han forsto det ikke. Eller ville ikke.
Ingrid ringte nesten hver uke. Ikke masete, bare korte meldinger. Avsluttet noen ganger med du er flink eller hold ut. En gang sa hun: Han er sikkert sint på meg nå?
Litt, svarte jeg.
Han får være det. Men du må vite at jeg står på din side. For første gang i livet mitt.
Det skjønte jeg.
Desember. Karianne ga meg mitt første eget prosjekt liten leilighet på Frogner, et ungt par. Jeg skulle lage konseptet og følge prosessen. Jeg sov nesten ikke på flere netter, var redd for å ha glemt alt. Men det satt i kroppen.
Kunden, en kvinne på tretti, kom inn døra, ble stående og bare se så på meg: Du er jo en tryllekunstner. Akkurat slik hadde det føltes før.
***
I februar innså jeg at Einar og jeg ikke kunne fortsette. Ikke fordi jeg ikke prøvde. Jeg gav han sjansen, var der, lot være å løpe i fra eller ringe advokat. Jeg var der, prøvde å bygge noe nytt.
Men han ville ikke ha det nye.
Han ville at jeg skulle gå tilbake til den gamle utgaven hun ved komfyren som venter på hans dom. Ikke en partner, bare et speil som viser ham stor og viktig.
Hvordan vet man at en mann er en manipulator? Når du merker at det han trenger ikke er gleden din, suksessen din, men at du står og venter på hans dom. Uten det, aner han ikke hvem han er.
Einar var ikke slem på typisk vis. Han drakk ikke, slo ikke, forsynte meg med penger, antakelig trofast. Elsket på sitt rare vis.
Men å bo sammen med ham nei. Fordi du sakte, nesten usynlig, mister deg selv. Minker. Glemmer hvem du var.
Jeg søkte om skilsmisse i mars.
Han trodde ikke på det først. Så ba han pent, så ble han sint, så ba igjen. Ingrid var hos ham til en prat vet ikke hva hun sa, men etter det gav han liksom opp. Han ble stille og fjern.
Leiligheten var hans. Jeg visste det alltid. Jeg flyttet til venninnen min, Anne bodde der tre måneder, så fikk jeg leid en liten toroms på St. Hanshaugen. Ikke så fancy som Bogstadveien, men levende og ekte.
Jeg pusset opp selv. Småting, men med en glede som fikk meg til å fnise av meg selv. Jeg visste jo egentlig alltid hva jeg likte jeg bare hadde sluttet å spørre.
***
Det har gått et år.
Nå er det april. Jeg er femtitre. Utenfor vinduet blomstrer det hvitt på fortauet, jeg aner ikke hva slags trær det er, og det gjør ingenting. Hver morgen ser jeg på dem mens kaffen koker.
Jeg lager kaffe helt vanlig, i presskanne. Gode bønner, men ingen ritualer.
Karianne gjorde meg til partner i januar. Fire prosjekter, to av dem mine. Endelig sover jeg normalt. Noen netter våkner jeg med ideer om dagslys eller et hjørne, men det er gode oppvåkninger. Hjernen jobber, ikke angsten.
Ingrid ringer trofast hver uke. For ikke lenge siden var jeg hos henne og hadde med bløtkake. Vi drakk kaffe og pratet om alt og ingenting. Hun fortalte om ekteskapet sitt, de årene hun tiet. Jeg tenkte på arv, hvordan én ulykkelig generasjon lærer neste å tåle ulykke til noen en dag sier: Nei, nok.
Hun klarte ikke stoppe men hun hjalp meg. Det betyr noe.
Einar bor fremdeles i sin leilighet. Vi sender meldinger om praktiske ting enkel gang iblant. Jeg hørte rykter fra felles kjente om at han har begynt på matlagingskurs. Kanskje sant. Kanskje folk endrer seg når det ikke er noen å prøve å holde på plass.
Jeg tenker ikke ofte på ham. Noen ganger står jeg foran en liten krukke svart trøffel på Meny og kjenner noe som er både morsomt og litt sårt, sånn midt i mellom. Det er ti år av livet, de blir ikke bare borte.
Men jeg blir ikke hengende fast.
Anders traff jeg i september i fjor. Han skulle pusse opp etter at kona døde brått av kreft. Ikke ta ned bildene, bare gjøre det lysere, sa han. Så han kunne puste.
Jeg forstod det veldig godt.
Han er femtifire, ingeniør på et prosjekteringskontor, bygger broer. Jeg har ledd av det av og til: Han bygger broer, jeg lager rom. Litt morsomt sammenfall.
Han er rolig, ikke stille, bare stødig. Han ser meg i øynene når vi snakker, ler når det er morsomt, later ikke som noe.
På andre møte spurte han om kaffe etterpå.
Så kaffe. Så spasertur. En ny film sammen, fransk, vi lo begge. Jeg hadde glemt hvor godt det kunne føles med noen som bare er til stede og i live.
Vi dater, uten hast, vi har begge vært gjennom noe.
Han kommer til meg på fredager.
***
I dag er fredag.
Jeg kom hjem ved seks, pakket ut varer fra Rema. Kjøpte kyllinglår, poteter, løk, gulrøtter. Dill. Rømme.
Av kyllinglår og grønnsaker blir det en deilig ovnsform. Ikke kake, ikke pai, bare poteter i lag, kylling, løk, gulrot, rømme oppå, inn i ovnen i en time. Litt dill på til slutten.
Jeg lager det når jeg vil ha noe hjemlig. Ikke fancy. Bare mat.
Mens det sto i ovnen, skiftet jeg til joggebukse, og lukt av løk, smør og kylling fylte hele leiligheten. Veldig vanlig. Sånn luktet det hos mormor da jeg var liten, har ikke tenkt på det på lenge.
Klokka sju ringte det på døra.
Jeg åpnet. Anders kom inn, satte handleposen på gulvet. På toppen så jeg en flaske vin.
Hei, sa han.
Hei. Hva lukter det?
Han sniffet.
Noe deilig. Potet?
Ovnsform. En time til.
Perfekt, smilte han. Tok av seg jakka. Jeg tok vin. Og se her han lette oppi posen sjokolade med nøtter.
Han rakte meg en boks vanlig sjokoladekonfekt fra Rema. Ikke fancy, men helt vanlig. Slik som alle kjøper.
Du liker med nøtter, sa han.
Jeg tok boksen.
Hvordan husker du det?
Du sa det i september en gang da vi gikk forbi konditoriet.
Jeg ble stående og tenke på hvor stort noe så lite egentlig er.
Du husker slike småting, sa jeg.
Jeg prøver, smilte han.
Vi gikk ut på kjøkkenet. Jeg sjekket formen, trengte litt til. Han åpnet vin, satte seg på krakken.
Hvordan går prosjektet? Det på Frogner?
Slitsom kunde, sa jeg. Vil ha alt og betale minst.
Det skjer.
Ja. Men det blir noe ut av det. Fem meter under taket det er nesten for mye å ikke bruke det!
Han nikket, så på mens jeg rørte i gryta.
Liv, sa han.
Ja?
Er du lykkelig? Altså, akkurat nå.
Jeg så opp. Han mente det, uten spill.
Akkurat nå, ja Ja, akkurat nå er jeg det, sa jeg.
Det var godt, svarte han. Sa ikke mer.
Formen ble ferdig, jeg lot den hvile litt, hakket dill, strødde over. Satt fatet midt på bordet. Ingen stearinlys, bare lyset over kjøkkenbordet.
Anders så på maten.
Ser veldig bra ut, sa han.
Det er bare ovnsform.
Den ser bra ut. Lukter godt. Kan du ikke lage noe stygt uansett?
Jeg lo.
Aldri prøvd.
Vi spiste. Han ba om påfyll, bare rakte frem tallerkenen. Jeg la opp. Vi småsnakket: om hans jobb, at han snart skulle til datteren i Bergen, at jeg ville på tur et sted i sommer, hvor som helst. Han svarte at Finland var rolig nok for ham.
Etterpå drakk vi te, spiste sjokolade uten stæsj.
Utenfor var Oslo: april, lukt av våt asfalt, og hvite trær som vajet litt i vinden.
Jeg tenkte: Dette er det. Ikke fest. Ikke begivenhet. Bare en kveld. Bare et levende, varmt menneske i samme rom, og mat som dufter barndom. Ingen venting på ord.
Av og til tenker jeg på de årene. På trøfler og sjøkrepsbisque. Gryter som skar seg. Alt arbeidet for å høre at noe er for fett. Noen ganger er jeg lei meg for tiden, for hun jeg var som ikke skjønte det før. Men jeg bruker ikke lenger tid på å angre. Det har jeg ikke råd til.
Jeg leste en setning en gang: Kvinnens selvfølelse som om det enten er der eller ikke, sånn som høyde eller øyefarge. Men nei. Det bygges. Rives. Noen ganger bygges det opp igjen når du er femtito, på en fremmed pult hos Karianne, irritert over dårlige dataprogrammer, men du blir. Og begynner sakte å se rom igjen.
Personlige grenser et motebegrep, men jeg forstår det nå. Det er bare å vite hvor du slutter og andre begynner. Ikke en mur, bare å vite at her er jeg. Her er mitt.
Oppskrift på lykke er faktisk enkel: Gjør det du kan. Vær med de som ser deg. Lag maten du liker. Ikke vent på ordet.
Hva tenker du på? spurte Anders.
Jeg så på ham. På roen i ansiktet og tekoppen hans.
Ovnsformen, svarte jeg.
Han lo.
Beste tanken på en fredag.
Enig. Skal jeg helle mer te?
Gjerne.
Jeg reiste meg, fylte opp i koppen hans og min. Satt kannen tilbake. Så ut på de hvite trærne.
Anders.
Ja?
Kommer du noen gang til å si at jeg har oversaltet maten?
Han løftet blikket.
Du har ikke gjort det enda, svarte han alvorlig. Alt var bra.
Hva hvis jeg gjør det en gang?
Han så ut, tenkte.
Da sier jeg neste gang litt mindre, og spiser opp likevel.
Jeg nikket.
Godt svar.
Jeg prøver, sa han, og tok siste sjokoladen. Det var den siste, går det bra?
Helt fint, svarte jeg.
Utenfor vajet hvite grener, og Oslo summet jevnt: den bryr seg ikke om gryter eller sauser, trøfler eller bygg, år som har gått eller de som kommer. Byen bare lever. Og jeg lever. Teen er varm, ovnsduften henger ennå i min lille stue. På vinduskarmen står en potteplante jeg kjøpte sist uke bare fordi jeg likte bladfargen.
Bare fordi jeg likte fargen.
Sånn lever jeg nå.
