Min mann kom hjem fra jobb i går, og jeg merket med en gang at han var litt rar.
Jeg spurte ham om bryllupet vi skulle på, og da så han plutselig ned. Så sa han at han hadde tenkt å dra alene til bryllupet…
Hva med meg? jeg ble målløs.
Da sa han: Kjære, jeg fikk bare utbetalt feriepenger i januar. Så det er nok best at jeg drar alene til bryllupet. Du passer på barnet her hjemme. Det går bra, det skjer ikke noe galt. Jeg skal bare være borte i tre dager, må bo på hotell og spise, og selvfølgelig kjøpe gave til brudeparet.
Vi er en ung familie. Vi bor i en liten leilighet på Majorstuen i Oslo, som vi har fått av svigermoren min. Jeg er hjemme i foreldrepermisjon, og datteren min er nesten to år. Jeg har ikke hastverk med å finne jobb igjen, for det er ingen som kan passe henne. Svigerforeldrene mine har gitt oss denne leiligheten, så det er jo veldig snilt.
Min egen mor har nok med sitt, hun jobber ekstra og sa rett ut at om jeg virkelig må ha barnevakt for å komme meg på jobb, så skal hun passe datteren min. Men å hjelpe meg fordi jeg vil gå på fest, kjøpe en ny kjole eller farge håret, det vil hun ikke. Da passer hun ikke barnebarnet for min skyld.
Jeg kjenner moren min godt. For øvrig, hun reiser til utlandet hvert år og tilbringer helgene på spa og massasjeklinikker.
Familien vår har aldri hatt store kriser. Når mannen min er hjemme, kan jeg pusle litt med egne ting. Det er sant, han liker ikke at jeg drar ut så ofte, og lar meg bare gå ut en sjelden gang og ikke lenge av gangen.
Men så kom bryllupsinvitasjonen.
Mannens lillebror skulle gifte seg, og bryllupet var i Bergen. Vi måtte reise i tre dager. Jeg ba mor om å være hos sitt barnebarn, så jeg kunne være med. Bryllupet er jo en stor begivenhet bare tre dager. Dessuten er datteren min rolig, hun gråter sjelden.
Mor min var ikke villig først, men etter lang overtalelse tok hun fri fra jobben i tre dager. Jeg ble så glad, for jeg var lei av å være hjemme med barn i to år. Endelig skulle jeg få slappe litt av, bare nyte bryllupsfesten…
Men drømmen brast da mannen min kom med sin dom.
Det var stort for meg. Jeg hadde vært hjemme med barnet i over ett år uten å gå ut eller se venner. Ingen ville passe henne for meg, mens mannen min stadig dro på firmafester og jobbreiser.
Jeg kjente ikke broren hans så godt, og hadde bare sett bruden på et bilde.
Jeg ble virkelig skuffet. Men mannen min viste ingen forståelse. For ham var det helt greit.
Kjære, moren din vil helst slippe å ta imot datteren vår. La henne få hvile og bli hjemme, og du også. Hvorfor gjøre livet vanskelig for henne når hun ikke vil? Ingen vits at du drar du kjenner ikke familien. Din jobb er å være hjemme og passe barnet. Jeg drar, og kommer tilbake.
Så jeg tenkte: Skal mannen min virkelig bestemme hva jeg kan og ikke kan gjøre?
Hva synes du? Hvem har egentlig rett her?
Jeg mener både moren og mannen min er ganske ufine. Selvfølgelig må ikke mormor passe barnebarnet, men hun kunne kanskje vise litt omsorg for meg, tenke på min situasjon?
Mannen min mangler forståelse. Jeg har gitt datteren vår all min tid. Jeg trenger også å få hvile.
Hvis han virkelig elsker meg, burde han prøve å forstå…
Jenta i denne historien har det vondt. Hun er helt avhengig av mannen sin, og har ingen som støtter henne.
Jeg skulle ønske flere fortalte hva de synes om dette. Jeg håper virkelig hun får snakke fra hjertet og lar mannen høre hennes side.
Kjære jenter, husk at vi bor i et fritt land! Det er lov å si sin mening ingenting vondt skjer av det. Det er ikke sånn at mannen forlanger skilsmisse om kona stiller krav. Og skulle det skje, er det neppe kjærlighet i det forholdet uansett. Det viktigste er å respektere hverandre og gi hverandre glede.
Livets lesson: Å sette grenser og kommunisere ærlig gir oss muligheten til å få respekt og forståelse. Den som alltid gir seg, mister seg selv men den som tør å stå for sitt, vinner både frihet og selvrespekt.
