Ble minnet om en hushjelp: Da Alvetina fortalte at hun skulle gifte seg, ble sønnen og svigerdatteren sjokkerte og visste ikke hvordan de skulle reagere. – Er du sikker på at du vil forandre livet ditt så drastisk i denne alderen? spurte Katja, mens hun så bort på mannen sin. – Mamma, hvorfor så radikale valg? sa Ruslan nervøst. – Du har vært alene i mange år og brukt en stor del av livet ditt på å oppdra meg, men å gifte seg nå føles bare dumt. – Dere er unge, derfor tenker dere slik, svarte Alvetina rolig. – Jeg er seksti-tre år, og ingen vet hvor lenge jeg har igjen. Men jeg har full rett til å leve resten av tiden med den jeg elsker. – Da bør du ikke skynde deg med ekteskapet, prøvde Ruslan å overtale henne. – Du har jo bare kjent denne Juri et par måneder, og allerede er du klar for å forandre alt. – Når man er i vår alder bør man ikke kaste bort tiden, sa Alvetina. – Det er ikke så mye jeg trenger å vite: han er to år eldre, bor med datteren og familien hennes i en treroms, får god pensjon og har hytte. – Men hvor skal dere bo? undret Ruslan. – Vi bor jo sammen, og det er ikke plass til en til her. – Ikke ta sorgene på forskudd, Juri skal ikke ha noe av våre kvadratmeter, så jeg flytter til ham, sa Alvetina. – Der er det stor leilighet, og datteren hans og jeg har allerede funnet tonen – alle er voksne, så det blir neppe konflikter. Ruslan bekymret seg, men Katja prøvde overbevise ham om å godta morens valg. – Kanskje vi bare er egoistiske? sa hun. – Det er jo komfortabelt at moren din hjelper oss og passer Kira, men hun har full rett til å ordne livet sitt. Nå som hun har fått sjansen, bør vi ikke hindre henne. – Det hadde jo holdt å bare bo sammen, hvorfor må dere gifte dere? skjønte ikke Ruslan. – Vi trenger da ikke brud i hvit kjole og bryllup med leker og konkurranser. – De er jo litt gammeldagse, det gir dem sikkert trygghet, sa Katja. Til slutt giftet Alvetina seg med Juri, som hun tilfeldigvis møtte på gaten, og flyttet inn hos ham. Først gikk alt fint; familien hennes tok henne godt imot, mannen var snill, og Alvetina følte hun hadde fått sin fortjente lykke og at hun nå kunne glede seg over hver dag. Men snart kom de første tegnene på at samboerskap i ny familie ikke alltid er idyllisk. – Kunne du laget ovnsrett til middag? spurte Inna. – Jeg skulle gjort det selv, men har det så travelt på jobben og tiden strekker ikke til – du har jo mye fritid. Alvetina tok hintet og tok ansvar for matlagingen, og snart ble det også hennes oppgave å handle matvarer, vaske, rydde og reise til hytta. – Nå som vi er gift, er hytta vårt felles ansvar, sa Juri. – Datter og svigersønn har ikke tid til å reise, barnebarnet er for liten, så vi får gjøre alt sammen. Alvetina sa ikke imot, hun likte egentlig å være en del av en stor, hyggelig familie der alle hjelper hverandre. Slik var det aldri med hennes første mann: han var lat og slu og forsvant da Ruslan var ti år, og siden har ingen visst hvor han ble av. Etter tyve år føltes det endelig rett, og alle oppgaver føltes lette, hun ble ikke sint selv om hun var sliten. – Mamma, hvor mye orker du på hytta? sa Ruslan. – Etter hver tur får du vel høyt blodtrykk, er det verdt det? – Så klart, jeg koser meg, svarte pensjonisten. – Juri og jeg får stor avling, og alle skal få smake! Ruslan var skeptisk, for de var aldri blitt invitert hjem på besøk til den nye familien. De hadde selv bedt Juri hjem til seg – han lovet å komme, men hadde aldri tid eller ork. Etter hvert godtok de at de ikke kom til å få nær kontakt, og deres eneste ønske var at moren var lykkelig. For en tid var hun det, og alle oppgaver gledet henne. Men mengden oppgaver bare vokste. Juri klaget over ryggen eller hjertet hver gang de kom til hytta, og Alvetina måtte gjøre alt selv: bære kvist, rake løv, og kaste søppel. – Er det gryterett igjen? rynket Anton, Juris svigersønn. – Vi spiste det jo i går, jeg trodde det skulle være noe annet nå. – Jeg rakk ikke annet i dag, og fikk ikke handlet heller, unnskyldte Alvetina seg. – Etter å ha vasket alle gardinene ble jeg så sliten at jeg måtte legge meg ned. – Greit nok, men jeg liker ikke gryterett, sa svigersønnen og skjøv tallerkenen vekk. – I morgen lager Alechka festmåltid, forsikret Juri. Dagen etter brukte Alvetina hele dagen på kjøkkenet, og alt forsvant på en halvtime. Slik var det hver dag. Misnøyen med datter og svigersønn kom nå til syne, og Juri tok deres side og ga henne skylden. – Det er grenser for hvor mye jeg skal gjøre alene, protesterte hun til slutt. – Du er min kone og skal holde orden, minnet Juri henne på. – Som din kone skal jeg ha både plikter og rettigheter, gråt Alvetina. Hun roet seg, forsøkte så godt hun kunne å holde husfreden og bidra, men en dag raknet det. Den gangen skulle Inna og mannen i selskap hos venner og ville la datteren være hos Alvetina. – La heller datteren bli med dere eller vær med bestefar, jeg skal til min egen barnebarn, sa Alvetina. – Hvorfor skal vi tilpasse oss deg? utbrøt Inna irritert. – Det skal dere ikke, men jeg skylder dere heller ingenting, minnet Alvetina dem på. – Min barnebarn har bursdag, og jeg sa fra på tirsdag. Ikke bare overser dere det, dere prøver å holde meg hjemme også. – Det går da ikke an, sa Juri sint. – Nå blir Inna skuffet, og barnebarnet ditt er for liten til at det spiller noen rolle om du gratulerer henne i morgen. – Null problem, da drar vi alle sammen til barna mine, eller så blir du igjen og passer barnebarnet til jeg er tilbake, svarte Alvetina bestemt. – Jeg visste det ikke ville bli bra av denne giftingen, snøftet Inna. – Hun lager middelmådig mat, holder ikke huset rent, og tenker bare på seg selv. – Synes du også det? spurte Alvetina Juri. – Svar ærlig: ville du ha en kone, eller ville du ha en hushjelp som kunne gjøre alt dere krevde? – Nå er du urimelig og prøver å gjøre meg til syndebukk, svarte Juri. – Ikke lag bråk nå. – Jeg stiller bare et enkelt spørsmål og forventer et svar, ga ikke Alvetina seg. – Hvis du insisterer, så gjør som du vil, men her i mitt hus får du ikke slippe unna dine plikter, sa Juri stolt. – Da sier jeg opp, svarte Alvetina og begynte å pakke sakene sine. – Tar dere imot den uheldige bestemoren? sa hun til Ruslan og Katja, med veske og bursdagsgave til barnebarnet. – Nå har jeg vært gift, og er tilbake – ikke spør ennå, bare si: tar dere meg imot? – Selvfølgelig, sa sønnen og svigerdatteren. – Rommet ditt venter på deg, og vi er glade for at du er hjemme igjen. – Glade bare sånn helt uten videre? spurte hun usikkert. – Er det ikke sånn det er med familie? svarte Katja. Da visste Alvetina at hun ikke var hushjelp. Hun hjalp til hjemme, hun passet barnebarnet, men sønnen og svigerdatteren utnyttet henne aldri. Her var hun mamma, bestemor, svigermor og en del av familien – ikke tjenestepike! Alvetina kom hjem for godt, tok ut skilsmisse og prøvde å ikke tenke på det som hadde vært.

Vet du hva som skjedde med mamma min, Ingrid, da hun bestemte seg for å gifte seg på sine gamle dager? Sønnen hennes, Lars, og svigerdatteren min, Sigrid, ble helt satt ut. De ante rett og slett ikke hva de skulle mene om det.

Er du sikker på at du vil endre livet ditt så drastisk nå? spurte Sigrid usikkert, mens hun så bort på Lars.
Mamma, må du virkelig gjøre noe så drastisk? utbrøt Lars litt nervøst. Jeg vet jo at du har vært alene lenge og brukt store deler av livet ditt på å ta vare på meg, men å gifte seg nå… Det føles helt meningsløst.

Dere er unge, så det er naturlig at dere tenker sånn, svarte mamma rolig. Men jeg er 63 år, og jeg har all rett til å leve det livet jeg vil, med den jeg er glad i, den tiden jeg har igjen.

Men kan dere ikke i alle fall vente litt med å gifte dere? Du har jo bare kjent han Olav i noen måneder, og nå skal alt plutselig endres, prøvde Lars å overtale henne.

Man må ikke gå og vente i vår alder, forklarte mamma. Hva trenger jeg å vite? Han er to år eldre enn meg, bor med datteren og familien hennes i en stor leilighet, har god pensjon, og han har hytte på Hvaler.

Hvor skal dere bo? Det er ikke plass til flere hjemme hos oss, skjønner du vel, sa Lars.

Slapp av dere, Olav skal ikke presse seg på hos dere. Jeg flytter til han, forklarte mamma. Leiligheten er stor, og jeg har allerede funnet tonen med datteren hans. Vi er voksne folk hele gjengen, så jeg tror ikke det blir noen merkelige konflikter.

Lars gikk rundt og var urolig, og Sigrid forsøkte å få han til å akseptere mamma sitt valg.

Kanskje vi er litt selvsentrerte? utbrøt Sigrid. Det er jo så behagelig at hun hjelper til hjemme og passer på Lea når vi trenger det. Men hun har selvfølgelig all rett til å leve som hun vil. Nå har hun sjansen og da må vi la henne få ha det.

Greit nok, hadde de bare bodd sammen, men hvorfor dra til rådhuset og gifte seg? Jeg trenger i hvert fall ikke å se mora mi i hvit brudekjole og bryllupsleker, sa Lars litt oppgitt.

De er jo av det gamle slaget, da føles det kanskje både tryggere og mer ordentlig, prøvde Sigrid å forklare.

Så, ja, mamma gifta seg med Olav, som hun hadde truffet helt tilfeldig ute i sentrum, og ganske raskt flyttet hun inn hos han og familien hans. Alt gikk egentlig bra i starten de tok henne godt imot, Olav var hyggelig, og mamma følte hun endelig hadde fått sin bit av lykken hun hadde lengtet etter.

Men etter hvert begynte ting å skli ut. Det startet forsiktig da datteren til Olav, Ragnhild, spurte henne:
Kunne du lage en gryterett til middag? Jeg skulle gjerne gjort det selv, men det har vært så travelt på jobben og du har jo så god tid.

Mamma forstod hintet og begynte å ta seg av matlagingen og etter hvert ble det hennes ansvar å handle, gjøre rent, vaske klær og til og med ta seg av hytta på Hvaler.

Nå er hytta vårt felles ansvar, sa Olav. Ragnhild og mannen har ikke tid til å dra dit, barnebarnet er jo fortsatt liten, så vi må fikse alt selv.

Mamma syns egentlig det var hyggelig å være midtpunktet i en stor familie hvor alle hjelper hverandre. Med sin første mann fikk hun aldri den følelsen han var lat og slapp, og forsvant da Lars fylte ti. Det var tjue år siden nå, og ingen aner hvor han er blitt av. Mamma følte det endelig var slik det skulle være, hun brydde seg ikke om slitet, og ble aldri irritert av det.

Mamma, du er jo ikke akkurat hagearbeider, sa Lars en gang. Du får sikkert høyt blodtrykk hver gang du er på hytta, trenger du egentlig alt det der?

Det er klart jeg trenger det, og jeg liker det faktisk, svarte mamma. Når vi får masse grønnsaker på hytta sammen, deler vi så klart med dere!

Men Lars var skeptisk flere måneder hadde gått uten at de noen gang hadde blitt invitert hjem til mamma for å bli kjent med Olavs familie. De hadde invitert Olav til seg, og han sa han skulle komme, men det skjedde aldri.

De sluttet å mase, og godtok at den nye familien helst ville holde avstand. De eneste ønskene deres var at mamma skulle ha det bra og være lykkelig.

En stund føltes det greit, og mamma nøt å gjøre alt hun ble bedt om. Men det ballet på seg: Olav klaget over ryggen eller hjertet når de kom ut på hytta, og mamma måtte løpe ut og gjøre alt arbeidet alene.

Ragnhilds mann, Eivind, syntes heller ikke maten falt i smak.
Skal vi ha lapskaus igjen? Vi hadde jo det i går, jeg håpet på noe annet i dag.

Jeg rakk ikke lage noe annet, og hadde ikke rukket å handle i dag, sa mamma unnskyldende. Jeg har vasket og hengt opp alle gardinene og var helt ferdig, måtte bare legge meg ned en stund.

Ja, men jeg liker ikke noe særlig lapskaus, sa Eivind og skjøv tallerkenen fra seg.

I morgen lager Ingrid et skikkelig festmåltid til oss, skjøt Olav inn.

Og neste dag sto faktisk mamma på kjøkkenet hele dagen. Alt ble spist på et blunk. Hun ryddet opp, og sånn fortsatte det, dag etter dag. Ragnhild og Eivind fant noe å klage på uansett, og Olav var stadig på deres side og sparket mamma under bussen.

En dag sa hun fra:
Jeg er da heller ikke noen ungdom, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre alt her helt alene?

Du er min kone, og da skal du holde styr på husholdningen, sa Olav bestemt.

Som kona di burde jeg vel ha rettigheter også, ikke bare plikter, svarte mamma gråtkvalt.

Hun roet seg etterpå, og gjorde som best hun kunne for å holde husfreden. Men så kom dagen da alt raknet. Den dagen skulle Ragnhild og Eivind til venner, og ville at mamma skulle ta seg av barnebarnet igjen.

La lillejenta være med bestefar, eller ta henne med dere, jeg skal på bursdagsbesøk til mitt barnebarn i dag, sa mamma.
Hvorfor skal hele familien plutselig tilpasse seg deg? glefset Ragnhild.

Ingen må tilpasse seg, men jeg kan heller ikke passe barn når jeg har egne planer. Jeg sa fra allerede på tirsdag. Ikke nok med at dere ignorerte det, nå vil dere låse meg hjemme også.

Det går jo ikke an, utbrøt Olav sint. Ragnhild har sine planer, og ditt barnebarn er jo såpass lite, hun merker ikke engang om du gratulerer henne i morgen.

Det gjør vel ingenting om vi tre går til mine for å feire, eller at du blir hjemme med barnebarnet denne ene gangen, svarte mamma.

Jeg visste det, det kom aldri til å fungere med deg som kone, freste Ragnhild. Hun lager middelmådig mat, skjønner seg ikke på husarbeid, og tenker bare på seg selv.

Mener du det, etter alt jeg har gjort her de siste månedene? spurte mamma Olav. Vil du ha deg kone eller hushjelp?

Nå er du urettferdig og prøver å gjøre meg til syndebukk, sa Olav, irritert. Ikke lag oppstyr uten grunn.

Jeg vil bare ha et svar, sa mamma bestemt.

Hvis du vil snakke sånn, får du gjøre som du vil. Men her i mitt hus godtar jeg ikke den holdningen til oppgavene, slo Olav stolt fast.

Da sier jeg opp, svarte mamma, pakket tingene sine og dro.

Tar dere gjerne imot en litt fortvilet bestemor? spurte hun, mens hun bar inn vesken og pakkene til barnebarnet. Jeg har vært gift en tur, nå er jeg tilbake igjen. Ikke spør om noe, bare si: tar dere meg imot?

Selvfølgelig, ropte Lars og Sigrid og løp henne i møte. Rommet ditt står klart og vi er glade for at du er hjemme.

Er dere glade bare sånn? prøvde hun å få sagt, det hun så gjerne ville høre.

Hva annet skal man være glad for enn sine egne? svarte Sigrid spørrende.

Og da visste mamma, Ingrid, helt sikkert, nå er jeg ikke hushjelp, jeg er mamma og mormor, svigermor og et helt vanlig familiemedlem igjen. Hun la inn skilsmisse selv, prøvde å glemme alt hun hadde vært gjennom, og fant tilbake til livet og hjemmet sitt.