BITTER LYKKE
Hva er det egentlig med denne jenta du ikke liker? Hun er jo en fin jente. Skikkelig ordentlig, alltid ryddig, studerer hardt. Hun elsker deg, Sigrid så strengt på sønnen sin.
Mamma, jeg finner ut av det selv… Marius satte nesten et punktum for den evige diskusjonen.
Sigrid forlot stua, sakte og tungt.
«Han skal finne ut av det selv, ja… Hvor mange damer har ikke han vært gjennom. Nesten førti år gammel, og ingenting passer noensinne… Snart vil vel ingen ha ham engang. Alt er liksom galt, alt er feil…» tenkte hun og sukket tungt.
Gutten min, kom og spis middag, ropte Sigrid fra kjøkkenet.
Marius svarte med det samme. Han satte seg, tok for seg av mammas kjøttkaker, og nøt smaken.
Takk, mamma. Like godt som alltid.
Du burde heller si det til kona di, og ikke til meg, sa Sigrid ertende, uten å helt greie å roe seg ned.
Mamma… Marius drakk av glasset med saft, og skulle akkurat til å forlate kjøkkenet.
Vent, gutten min. Vet du, jeg kom plutselig på noe. Jeg var en gang hos en spåkone, og vet du hva hun sa med en gang jeg kom inn døra? «Sønnen din får et bittert lykke.»
Å, mamma, ikke tro på sånt, lo Marius.
Opp gjennom årene hadde ulike kvinner dukket opp og forsvunnet fra Marius sitt liv.
Anna var klok, kulturell, og vis for alderen. Hun ga råd til Marius, som var ni år eldre enn henne. Først likte Marius dette, men etter hvert begynte han å se på Anna som en storesøster. Ikke noe mer enn det.
Alt ble så fargeløst og tomt. De gikk hver til sitt.
Hilde hadde en sønn på åtte. Marius klarte aldri å få noe ordentlig forhold til gutten, selv om han egentlig var glad i Hilde. Hun var vakker, men med et hissig temperament. Det var alltid noe å diskutere. For å gjøre opp for egne eller hennes feil, kjøpte han ofte små gaver til Hilde. Kranglene føltes bare dumme.
Noe manglet. Kanskje ro, kanskje stabilitet.
Veronica var drømmen. Slike kvinner vokser ikke på trær
Marius ville faktisk gifte seg med henne. Hun virket rettskaffen, ærlig, fornuftig. Det var som han måtte snakke med henne med hansker på.
Han flyttet inn hos henne, var klar for å få barn, minst to.
Men så, en dag etter en jobbreise, fant han Veronica i senga med en tidligere skolekamerat. Helt klisjéaktig.
Marius pakket sakene og flyttet tilbake til mamma.
Jeg får heller bare være alene, det er ikke så dumt heller, vet du. Den tryggeste familien er egentlig én person, sa han sarkastisk til Sigrid.
Sigrid trakk på skuldrene, ristet på hodet og sukket dypt:
Skal du virkelig aldri finne din lykke, gutten min?…
Men lykken dukket opp. Uventet, som et vindkast fra fjorden.
Marius dro ut på enda en jobbreise. Toget suste nordover, og han hentet billetten for nedre køye. Da kom en kvinne inn i kupéen.
Unnskyld, kan vi bytte plass? Kan du ta min overkøye, så får jeg nederste?
Ingen problem, svarte Marius.
Han tok en rask vurdering av kvinnen. Ikke noe spesielt, men hjertet banket hardt. «Er dette virkelig skjebnen min?»
Marius kravlet opp i overkøya og døset av…
Så hyggelig at du våknet. Kom og slå deg ned, jeg har litt mat, smilte kvinnen varmt.
Marius hoppet ned. Praten kom fort i gang.
Marit, presenterte hun seg.
Marius. Trivelig, Marit.
Hele kvelden pratet de sammen. For Marius var det som en lettelse. Han følte ikke behov for å imponere henne, alt var bare naturlig. Det var som om han hadde kjent denne kvinnen hele livet.
De utvekslet telefonnumre, for sikkerhets skyld.
Et par uker gikk, og Marius kjente han måtte høre stemmen til Marit igjen.
Og så var det gjort.
Møter, kyss, løfter…
Marius kunne ikke se for seg et liv uten Marit. Førti år! Ingen tidligere kvinner hadde vært så vanskelig å gi slipp på, men Marit… ingen grenser, ingen vegger.
Marius ville bare «forsvinne» inn i livet hennes.
Hun omfavnet ham med kjærlighet, omsorg, forståelse.
Etter tre måneder spurte Marius Marit om hun ville gifte seg med ham.
Marius, jeg er sju år eldre enn deg. Jeg har tre barn. Vi bor på et enkelt kollektiv, Marit la kortene på bordet, ærlig og rett på sak.
Og du er enke. Jeg vet alt sammen, Marit. Jeg har møtt barna dine. Dere skal bo hos meg. Vi har bestemt oss. Jeg elsker deg, hver eneste bit. Du er mitt uhell og min siste sa Marius og kysset henne forsiktig.
Greit, Marius. Vi prøver, Marit rødmet.
Ikke bare prøver, Marit. Vi holder sammen, bestandig, Marius tok hånden hennes, Skjønner du? Alltid.
Da Sigrid fikk høre om sønnens planer, sukket hun bare og sa:
Nå har han virkelig valgt hun er så anonym at ingen vil legge merke til henne…
Ni måneder senere fikk de ei jente. En solskinnsbarn.
Marius var overveldet av glede, men også bekymret for Marit. Ville hun holde ut?
Et barn med spesielle behov er uendelig krevende.
Nå er datteren deres åtte år. Hele familien forguder henne.
Marius tilber Marit.
Bittert men lykke likevel.
