Den gangen beilet til meg foreslo å gå tur i minus 20, fordi «på kafeene sitter bare de som er ute etter å bli vartet opp». Da var jeg ikke rådvill jeg kom i full skiklær og ullundertøy Men han kunne ikke forestille seg hvilket «overraskelse» som ventet ham.
Han het Eirik. På bildene en helt vanlig mann på rundt trettifem, nøye kledd, uten prangende detaljer. I profilbeskrivelsen hans stod det mange tanker om «bevissthet», «personlig vekst» og leting etter «en ekte, levende sjel». Allerede der burde jeg vært på vakt; erfaringen hadde lært at jo høyere en mann roper om «den ekte kvinnen», desto mer skjuler det ofte et ønske om å finne den mest praktiske utgaven, som verken vil ønske for mye eller ha for mange krav.
Vi skrev med hverandre noen dager. Eirik oppførte seg ordentlig, men det glapp tidvis noen rare toner gjennom. Spesielt likte han å filosofere over at moderne kvinner, i hans øyne, var ødelagt av penger.
Alle vil bare ha restauranter, Kanariøyene og nye mobiler, skrev han. Ingen vil se på sjelen, bare gå tur og prate.
Jeg, som oppdratt person, nikket bare i tankene og førte forsiktig samtalen over på noe annet. Alle har sine sår; kanskje ekskona hadde etterlatt ham uten hus eller uten illusjoner hvem kan vite. Jeg prøver å ikke trekke konklusjoner før tiden.
Så foreslo han en date. Problemet var bare det at det var virkelig kaldt ute. Ikke bare litt, men ordentlig med minus tjue på gradestokken og kanskje enda kaldere med vind. Meteorologene advarte folk, og kommunen sendte ut meldinger med råd om å holde seg hjemme om man ikke måtte ut.
La oss møtes i parken, skrev Eirik. Vi går og får frisk luft, blir kjent uten fasade.
Eirik, svarte jeg, det er minus tjue ute, vi blir til istapper på ti minutter, kanskje vi kan ta en kaffe på kafé?
Svaret kom raskt.
Jeg går ikke på kafé. Der sitter bare de som forventer å bli vartet opp, og jeg er ute etter en livsledsager som blir med meg både gjennom ild, vann og kulde. Om du synes det er viktig at jeg bruker to hundre kroner på deg, så har vi ikke noe på hverandre.
Nysgjerrigheten tok over. Jeg måtte jo se denne «krigeren for rene forhold», for hvem en kopp kaffe er tegn på økonomisk slaveri.
Greit, skrev jeg. Parken, klokken 19:00 ved hovedinngangen.
Forberedelsene tok tid. Jeg fant frem ullundertøy, varm genser, og til slutt skidrakt. På beina støvler med tykke såler og ullsokker, på hodet lue med øreklaffer.
I speilet så jeg en person klar for vinteren på Svalbard.
Nå, Eirik, hold fast, blunket jeg til speilbildet mitt før jeg gikk ut i den bitende mørke vinterkvelden.
Presis klokken 19:00 var jeg på plass ved parken. Kulden grep med det samme fatt i kinnene alt som var synlig. Snøen knaste under støvlene, det var ingen å se: normale folk, inkludert de «velferdssøkende», hadde valgt varme.
Ved inngangen stod Eirik. I en høstkåpe. Han skiftet fot, hoppet litt og blåste fortvilet på hendene. Nesen hadde fått en mørk farge, og ørene var knall røde.
Jeg kom bort.
Hei, sa jeg gjennom skjerfet.
Han så på meg, tydelig forventet å se en skjør dame i nylonstrømper som kunne skjelve vakkert i vinden og gi ham muligheten til å føle seg som en reddende helt. I stedet sto der en person som mest minte om en ekspedisjonsleder i Antarktis.
Hei, hakket han mellom tennene. Du har virkelig forberedt deg.
Du sa jo: gjennom ild og vann, jeg tenkte å starte med kulde. Skal vi gå og puste frisk luft?
15 minutter med berømmelse
Vi tuslet langs alléen. Denne turen havnet fort på listen over de merkeligste dater jeg har hatt.
Synes du været er greit? spurte jeg høflig.
Det frisker opp, fikk han frem. Ansiktet hans beveget seg nesten ikke lenger, bare blå lepper som så smått mistet farge. Jeg liker vinteren, den viser hvem som er sterk.
Enig, nikket jeg. Apropos velferdssøkende. Fortell litt om teorien din, hvorfor kaffe er et tegn på salgbarhet?
Det var tydelig vondt for ham å snakke kulden sved i halsen men overbevisningen krevde offer.
Fordi stemmen ristet, forhold må baseres på interesse for hverandre, ikke for lommeboka. Hvis en kvinne må ha matservering fra første stund, er hun en forbruker.
Og hvis hun bare ikke vil ha lungebetennelse? spurte jeg, og justerte hetta.
Det er bare bortforklaringer, svarte han og snøt seg høylytt. Vil man, så finner man løsninger, man må kle seg varmere.
Ja, jeg har kledd meg, sa jeg og viste mine brede lag. Men du har ikke. Er du helt sikker på at du ikke fryser?
Jeg har det fint! snøftet han, selv om han skalv så det var synlig selv i halvmørket.
Etter ti minutter kom vi ut på parkens hovedplass. Der stod en stengt kaffekiosk. Eirik så på den med et blikk som passet en tragediehelt.
Kanskje vi skal gå tilbake? foreslo han. Det blåser mer nå.
Helt sikkert? svarte jeg ivrig. Vi er jo bare i gang. Du ville bli kjent med sjelen. Skal vi snakke om litteratur? Liker du Jack London? Han har en novelle om en mann som frøs ihjel fordi han undervurderte kulden.
Blikket han ga meg, var milelangt fra åndelig søken.
Hør, jeg må gå, sa han. Jeg fikk plutselig noen viktige saker.
Hvilke saker? Vi hadde jo planlagt kvelden.
Jobb. Kom plutselig på at jeg ikke sendte rapporten.
Klokka åtte på fredag kveld?
Ja! svarte han nærmest ropte.
Han snudde brått og gikk nesten løpende mot utgangen. Jeg fulgte etter, nøt øyeblikket: min «overlever» holdt ut nøyaktig femten minutter.
Ved T-banen sa han ikke engang farvel bare forsvant inn i den varme undergrunnen. Jeg håper han fikk varmet ikke bare frosne fingre, men kanskje også sine meninger. Men jeg tviler.
Jeg gikk hjem, lagde meg varm te og slettet samtalen med Eirik. Jeg angret ikke tiden jeg brukte. De femten minuttene ble en perfekt vaksine mot skyldfølelse og en god påminnelse om at selvomsorg ikke gjør en kvinne til en «velferdssøker».
