De hadde akkurat ropt opp toget, og Vetle gikk ut på perrongen. Etter en ukes jobbreise var han endelig på vei hjem. Da han kom inn i sovevognen, fant han den nedre køya si. Mens han pakket ut, hørte han noen som peset og gikk gjennom vogna. Han snudde seg. Der sto ei eldre dame med en trillebag som minnet mest om en ryggsekk, i høstkåpe og broket sjal. Hun prøvde å få igjen pusten.
«Nå kommer hun til å be om å få ligge nederst», tenkte Vetle.
«Se her, gutten min, jeg har visst nedre køye», sa hun da hun endelig hadde fått pusten.
Og det stemte. Hun begynte straks å stelle med sakene sine. Vetle la merke til at hun var godt over sytti. «Nei, for et liv, at de gidder reise i den alderen. Hvorfor ikke bare sitte hjemme?» tenkte han.
Endelig satte hun seg på køya, med hendene pent i fanget, som en lydig skolepike. Det kom ingen andre inn på de andre køyene, og Vetle resignerte med at han skulle reise sammen med en gammel dame som han ikke kom til å ha noe å prate med.
Toget startet. Snart kom konduktøren med sengetøy. Kvinnen tok til å re opp køya si, pirket og brettet, glattet lakenet. Så satte hun seg igjen og tok ordet:
– Jeg er ikke vant til sånn seng. Hjemme har jeg myk seng, men her blir det harde ribbein. Jeg har ikke reist siden jeg var ung, og trodde ikke at jeg noen gang skulle reise igjen.
Vetle nikket og sa ikke noe.
– Jeg heter Valborg Steen. Hva heter du?
– Vetle.
– Hva er etternavnet ditt?
– Holm. Men si bare Vetle.
– Ja, du er ung, vi kan være på fornavn. Skal du på besøk?
– Hvorfor det? spurte Vetle. – Jeg skal hjem fra jobbreise.
– Å, ja. Hjem er fint. Jeg reiser hjemmefra i alderdommen.
Hun ble stille og så ut av vinduet. Vetle syntes han så tårer i øynene hennes, selv om hun ikke gråt. Han ble flau over at han hadde vært så avvisende.
– Har du reist hjemmefra, eller skal du hjem? spurte han for å bøte på det.
– Fra hjemmet, gutten min. Derfor er det uvant. Det er bare et drøyt døgn å reise, men jeg blir urolig av å være på veien.
– Skal du til noen?
– Til dattera mi, sa Valborg og tok opp et lommetørkle.
– Du burde glede deg, ikke gråte.
– Jeg gleder meg. Jeg har ikke sett henne på fem år. Jeg trodde ikke jeg skulle få se henne igjen.
– Har dere mistet kontakten?
– Mistet kontakten? Ja, med vilje, gutten min. Vi var for stolte til å la hverandre få plass. Da Synnøve vokste opp, fant vi ikke tonen. Jeg oppdro henne alene, og det ble mye krangling. Første gang hun giftet seg, var det for å trosse meg, men det varte ikke. Jeg ga henne ikke et vennlig ord, jeg bebreidet henne, og slik holdt vi på hele livet. Hun satte barnebarnet mitt opp mot meg og gjorde alt jeg ikke ville. For fem år siden solgte hun leiligheten og dro uten å si hvor. Jeg gikk til politiet for å få opplysninger, for jeg var så redd, hun hadde jo barnebarnet med seg.
Så meldte hun seg. Skrev at alt var bra, at hun hadde giftet seg, men at jeg ikke måtte lete etter henne eller komme. Med den byrden har jeg levd i alle disse årene. Etter hvert skjønte jeg at jeg også var skyldig. Hun hørte ikke på meg, hun var sint, men hun var jo dattera mi.
For et år siden kom det et brev fra Synnøve. Hun skrev hvor hun bodde, at hun var blitt skilt for lenge siden, og at hun selv var blitt bestemor. Hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg gråt hele natta. Så skrev jeg tilbake at jeg ikke kunne leve uten dem. Vi ringte til hverandre, snakket sammen, og skjønte at vi begge hadde skyld.
Barnebarnet mitt har fått barn, så jeg er blitt oldemor. Synnøve hjelper henne med alt, og hun har jobb, så hun kan ikke reise. Derfor ba hun meg komme. Og jeg, jeg overlot huset til nabokona, ba henne holde det oppvarmet hvis det ble kaldt, pakket veska og tok beina på nakken. Ingen vet hvor mye tid jeg har igjen, og jeg vil se dem.
Vetle sa ingenting. Han tenkte på sin egen mor, som han besøkte altfor sjelden. Hun bodde på bygda, sammen med storesøsteren hans. Han hadde alltid tenkt at søsteren tok seg av henne. Nå kjente han et stikk i brystet, en tung vemod. Han var jo sønnen hennes. Moren hans savnet ham, hun ville se ham oftere.
Gjennom hele reisen satt Vetle og Valborg og snakket, og tiden gikk ubemerket. Da toget stoppet, hjalp han henne ut. Han så en pen kvinne komme mot dem, urolig i blikket. Vetle gikk til side. De to kvinnene møtte hverandres blikk, omfavnet hverandre og sto lenge uten å slippe taket.
Begge gråt. Det var så rørende at Vetle ikke var i tvil: dette kom til å gå bra. Nå, i hvert fall.
Han gikk et stykke unna og ville roe seg ned. Etter dette møtet hadde mye falt på plass. Han tok opp mobilen og ringte moren. Han ville bare si:
– Mamma, jeg er framme. Jeg er her. I helgen kan du vente meg.
