Det var en mor, og så var det en jente. Denne jenta viste seg å være datteren til min venninne Ingrid.
En ferie på den biltette kysten av Jæren endte med en graviditet, og senere med en fødsel. En liten, solbrun pike med dype svarte øyne kom til verden Kari.
Ingrid jobbet, mens datteren holdt vakt over barnet, men om kvelden trengte hun å slippe hverdagens bånd. Noen ganger tok hun med seg en venn. Moren visste om dette, men blander seg ikke i Ingrids liv.
Da Kari fylte fem år, sa Ingrid at hun skulle flytte inn hos en mann. Skjebnen hans var ennå uvitende om barnet. Hun ba moren om at Kari skulle bo hos henne.
Moren måtte legge ned jobben og leve på en knapt pensjon fra NAV. Ingrid sendte av og til noen kroner til kortet.
Kari savnet moren så inderlig at hun stirret ut av vinduet, og rykket ved hvert lite støt i trappen.
Ingrid dukket opp stadig sjeldnere, og overførte penger til kortet. Men en kveld bestemte hun seg for å besøke datteren. Hun kjøpte en kurv med småkaker og sjokolade, og kom like før mørket senket seg, da Kari etter et bad allerede satt i pysjamas foran TV-en og så på «God natt, barn».
Da hun hørte morens stemme, hoppet hun fra sofaen, løp mot Ingrid, og klemte henne hardt rundt nakken med sine små hender: «Mamma, kjære! Jeg har savnet deg så mye! Jeg elsker deg!»
«Kari, mamma gjør vondt, slipp taket. Jeg elsker deg også», sa Ingrid.
Men barnet holdt seg så fast at Ingrid knapt klarte å løsne de lille håndene. Så grep Kari tak i morens ben:
«Kommer du ikke? Du forlater meg ikke lenger? Vi er nå sammen, for alltid?»
«Vent litt, Kari, snart kommer mamma og henter deg. Men nå må jeg gå», svarte Ingrid.
Jeg satt på kjøkkenet, tårene strømmet som hagl. Ingrid søkte etter smertestillende i skapet.
Ingrid tok farvel, kastet døren i en trekk. Kari satt på gulvet med hendene i fanget, uten å gråte, men stirret på et punkt i luften.
«Mamma elsker meg ikke, hun droppet meg. Jeg har ingen far. Alle andre har, men jeg har ingen.»
«Kjære lille, jeg er her», sa bestemor Åse, og løftet Kari opp fra gulvet.
Kari klemte bestemor, og la hodet på hennes skulder.
«Bestemor, vil du fortelle meg eventyret om hanen og revet?»
«Selvfølgelig, jeg skal legge deg og fortelle det nå.»
Jeg vinket farvel til Ingrid, og hun svarte med et blikk. Måtte Gud gi bestemor helse til å oppdra barnet. Kanskje moren en dag angrer. Livet er fullt av overraskelser.
Jeg husker en saga fra den kalde krigentiden, da en kvinne hadde et barn med en mann uten å fortelle ham. Etter ett år ble sannheten avslørt da moren trengte medisinsk hjelp. Mannen, da han fikk vite hvordan hun hadde behandlet barnet, kastet henne. Han sa at en slik mor ikke var ønsket for hans fremtidige barn.
Likevel holder jeg fast ved håpet om det beste.
