Da jeg var ti år gammel, giftet faren min seg på nytt. Stemoren min ble fort gravid og fikk en gutt. Dermed ble jeg en gratis barnevakt, kokk og hushjelp på en gang.
Familien kalte meg bare Du der. Jeg gikk med klær som for lengst var blitt for små, mens lillebror fikk nye leker annenhver dag. Da han ble eldre, mistet jeg mitt eget rom jeg måtte flytte ut i stua, mens han overtok rommet mitt.
Det eneste jeg kan takke faren min for, er at han straks satte foten ned da stemoren min ville straffe meg fysisk. Men han stoppet ikke hennes forsøk på å ydmyke meg. Hver dag hørte jeg at jeg var stygg at ingen ville ha meg, og at jeg var dum at jeg aldri kom til å få utdanning, men havne som hushjelp.
Stemoren min gjentok daglig at jeg skulle tåles i huset bare til jeg fylte atten. På bursdagen min ville hun kaste meg ut.
Alle ferier tilbrakte jeg hos bestemor. Men også hun så på meg som familiens sorte får. Hun forbannet dagen sønnen hennes giftet seg med min mor og frydet seg over at mamma dro sin vei.
Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg ikke bare ble sendt til et barnehjem.
Seks måneder før jeg fylte 18, overhørte jeg en samtale mellom faren min og stemoren. Da falt brikkene på plass. Stemoren min sa at jeg aldri ville gå med på det, men faren min forsikret henne om at han skulle få meg til å overføre leiligheten til dem, og at hun ikke trengte å bekymre seg.
Men det burde hun ha gjort. Jeg brydde meg ikke lenger om kranglingen eller den smålige stikkingen fra lillebror.
Før hadde jeg gruet meg til voksenlivet, men nå ventet jeg spent.
På bursdagen min samlet alle seg pappa, stemor, bestemor og stemorens foreldre.
Etter min første bursdag med te og kaker på åtte år, fikk jeg beskjed om å gjøre meg klar til å dra. Da jeg spurte hvor, svarte bestemor:
Du er voksen nå. Fra i dag har du ansvar for dine egne handlinger. Nå skal du takke familien for alt de har gjort for deg. Du skal til notaren med faren din og sørge for å overføre leiligheten til ham. Du arvet den etter moren din, men slik skulle det ikke vært. Hun lovet å testamentere den til min sønn. Nå skal du gjøre din plikt, gjør deg klar.
Ansiktene deres var så alvorlige at jeg nesten brast ut i latter.
Ja, bestemor. Jeg skal takke familien for alt de har gjort for meg. Som takk skal jeg ikke kaste dem ut i dag, men gi dem en uke til å pakke sakene sine. Tiden er ute.
Da brøt oppstyret løs. Jeg fikk kjeft for å være utakknemlig, stemor skrek at hun hadde oppdratt en slange, faren min slo meg i ansiktet. Stemorens foreldre sa at de hadde advart henne om å ta inn andres barn. Bestemor smalt døra og gikk sin vei.
De flyttet. Flyttet til bestemors leilighet.
Noen dager senere kom faren min på døren. Han ga meg et ark og sa at siden jeg ikke ga ham leiligheten, måtte jeg betale ham tilbake. Så gikk han.
Jeg brettet ut arket, og der stod det:
Mat 324 000 kroner
Klær 54 000 kroner
Skoleutstyr 14 000 kroner
Hygieneartikler 2 660 kroner
Hvitevarer 4 620 kroner
Kommunal boligstøtte 64 800 kroner
Totalt: 464 080 kroner
Hva med at foreldre har plikt til å forsørge sine mindreårige barn? Det virket ikke som om faren min brydde seg om det.
Jeg skaffet meg jobb, og i seks måneder ga jeg en tredel av lønna mi til faren min hver måned for å betale “gjelden”.
Det vil ta rundt sju-åtte år å betale det tilbake. Først da vil jeg være helt fri.
Men friheten betyr ikke å miste seg selv, men å forstå sin egen verdi og aldri la noen tråkke på den. Når livet viser sitt grimmeste ansikt, er det styrken til å gå videre og tro på seg selv som gjør oss sterke.
