Det var som om bestemor Ingrid hadde oppfostret meg i en eviggrønn skog, men nå hadde foreldrene mine, Einar og Kari, erklært at jeg måtte betale dem barnebidrag.
Foreldrene mine bodde i en solfylt dal i Østlandet, mens jeg levde i de blå fjellene i Troms. Vi hadde ikke sett hverandre på over tjue år; de tilbrakte dagene som kunstnere i kor og reiste som vinden over fjordene. Da jeg ble fem år, flyttet jeg inn hos bestemor, som ønsket å lette byrden av å ha et lite barn alene, så hun flyttet til slektningene sine på Nordkapp.
I begynnelsen kom mamma og pappa to, noen ganger tre ganger i året, men så sjeldnere at de nesten forsvant i tåken. Til slutt sluttet jeg å tenke på dem, og kontakten brøt som et knust speil. Da jeg studerte tannmedisin, giftet jeg meg i tredje semester med min ektemann Jonas.
Nå driver vi vår egen tannklinikk, og inntektene strømmer som nordlys over en klar natt. For ett år siden dukket Einar og Kari opp som skygger i vinduet; de ringte klinikken fordi de ikke engang hadde mitt telefonnummer. Samtalen dreide seg kun om deres klager over livet.
Jeg lyttet til deres sutring og svarte at de selv hadde valgt denne veien da de ga bort datteren til bestemor. Av og til sendte de noen kroner til Ingrid, men mest levde hun og jeg av hennes pensjon. Hun gjentok stadig at vi måtte spare på alt, og jeg forsto det fordi vi begge lærte å holde fast på hver en krone.
På skolen hadde jeg alltid gjort det bra, for å ha noe å leve av og klær å ha på meg; jeg jobbet nattskift på sykehuset som nattvakt. Nå ser jeg at jeg har mitt eget liv, og de har sitt la alle gå i sine egne spor.
Da Einar og Kari innså at jeg ikke ville hjelpe dem økonomisk, truet de med å kreve barnebidrag. Deres ord vendte meg vekk fra dem som en storm som skyver skyene. Før var jeg kanskje i tvil om min beslutning, men nå vil jeg ikke høre mer fra dem. Hva tror du, har jeg rett, eller bør jeg likevel hjelpe foreldrene mine?
